Alexander Stöckls musikalske fortid
Hopptrener Alexander Stöckl har spilt inn karaokeplater, opptrådt i musikaler og sunget i en vokalgruppe. Som låtskriver har han vunnet Østerrikes svar på Idol. Her kan du lese det meste om hans musikalske fortid.
– Alt henger sammen med alt, sier Alexander Stöckl. Han sikter til at sport og musikk har gått hånd i hånd i livet hans, og at de musikalske mulighetene ofte har kommet gjennom mennesker han har blitt kjent med i hoppsporten.
Historien om Stöckls møte med DDE kan derfor være et greit sted å begynne. Som det meste i hans musikalske liv skyldes det en ren tilfeldighet.
– Under ski-VM i Trondheim i 1997 var jeg assistenttrener for det østerrikske hopplandslaget. Som assistent har du ikke altfor mye å gjøre om kvelden, bortsett fra å være ute i byen. Og jeg havnet på en kjent pub som heter Frakken.
Der spilte den amerikanske pianoentertaineren Tammy T, som gjerne synger norske sanger når hun opptrer i Norge.
– Én av låtene spilte hun flere ganger, og hver gang danset folk på bordene. Jeg skjønte ingenting av teksten selvfølgelig, men det var fantastisk å se. Helt rått. Det var litt sånn ompa ompa, men det var bra musikk. Da jeg spurte henne hva det var, sa hun at det var et band fra Trøndelag som het DDE, og låta var «Det går likar no».
På flyplassen på vei hjem til Østerrike, gikk Stöckl forbi en butikk med mange CD-er, og på en av dem sto det DDE med store bokstaver.
– Det var den med «Det går likar no». Så jeg kjøpte den og tok den med til Østerrike. Jeg spilte hele CD-en opp og ned, jeg kunne faktisk halvparten av sangene uten å kunne et ord norsk, eller trøndersk, da.
Mange år senere ble Stöckl ansatt som landslagstrener i Norge, og i 2012 var det skiflygings-VM i Vikersund.
– Under åpningsseremonien i Vikersund var jeg back stage, og der satt faktisk hele DDE-bandet, med Bjarne Brøndbo. Jeg var helt starstruck! Jeg fortalte dem hele historien, og at jeg var deres eneste østerrikske fan! Fra dette utviklet det seg faktisk et vennskap. Vi har kontakt av og til, og jeg har vært med dem på scenen noen få ganger.
Karaoke-fantom
Alexander Stöckls musikalske karriere startet på karaokebarene i Tyrol. Han vokste opp i St. Johann, en landsby midt i Alpene. Et mekka for en skiinteressert og sangglad ungdom.
– Det var et fint sted å vokse opp, med masse turisme og mange sportslige aktiviteter. Jeg drev med ski på vinteren og turn om sommeren. I skisesongen arrangerte mange puber karaoke, som var veldig populært på den tiden. Det var alltid morsomt å være der og synge.
Faren var bygningsingeniør og jobbet i firmaet til bestefaren, som drev med grus og betong. Moren var sykepleier. Han har en yngre bror og en eldre halvbror, begge er musikkinteresserte.
– Musikk var en del av oppveksten. Far spilte litt gitar, kontrabass og litt orgel. Bestefar spilte også orgel. Jeg gikk på musikkskole og lærte blokkfløyte i fire-fem år, fra jeg var seks til elleve. Så begynte jeg med tverrfløyte, fram til jeg var 16. På musikkskolen var det konsert to ganger i året, og vi måtte spille for de andre. Fader, jeg var så nervøs!
Østerrike og klassisk musikk er to sider av samme sak, med komponister som Haydn, Mozart, Schubert og Mahler. Og valsekongene Strauss den yngre og Strauss den eldre, som hver 1. nyttårsdag spiller opp til nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen.
– Jeg var ganske heldig, for jeg hadde en musikklærer i St. Johann som klarte å formidle klassisk musikk til oss ungdommer på en måte som alle ble fascinert av. En gjeng 10-14-åringer som skal sitte og høre på Mozart! Han begynte med å vise et bilde av et orkester med 120 musikere. Han fortalte hvor hvert instrument er plassert og hvilken rolle det har i orkesteret. Så trakk han for gardinene så det ble helt mørkt, og satte på et stykke av Mozart eller Beethoven. Mens vi hørte på musikken, forklarte han hva vi hørte, partiturets betydning, alt. Det var helt vilt!
Gitar har han lært seg selv. Og litt munnspill.
– Jeg hadde flere venner som spilte gitar. Det var morsomt å sitte sammen med venner og spille. Fikk bra drag på damene med det!
Musikalsk skihopper
15 år gammel tok han valget om å bli skihopper, og begynte på skigymnaset i Stams.
– På den tiden var Stams det eneste skigymnaset i Østerrike. Hvis du ville bli noe i skihopping, alpint eller langrenn, så måtte du dit. Det er en skole med internat, og der bodde jeg faktisk til jeg var 19 år.
På skigymnaset skulle det tilfeldigvis også bli musikk, viste det seg.
– En av kompisene, som var skihopper, hadde en far som var importør av Roland el-piano. Han lånte skolen et piano, som vi hadde stående i et oppholdsrom. Kompisen kunne spille veldig bra, så jeg satt ved siden av ham og fulgte med på hva han spilte, og prøvde selv. Det var faktisk slik jeg lærte å spille litt piano. Jeg kan ikke spille klassisk, bare popmusikk. Jeg kan legge kordene for å synge med.
– Da du begynte å spille, følte du at du er musikalsk?
– Ja, det vil jeg si. Jeg merket ganske fort at jeg var flink til å synge og finne for eksempel andrestemmen, eller tredjestemmen når jeg sang sammen med andre. Det var liksom en lek å prøve å finne det som stemmer. Det syntes jeg var veldig morsomt.
Stöckl husker den første låta han virkelig ble fascinert av.
– Da jeg var 14 år fikk jeg den siste plata til Wham i julegave, The Final, med George Michael og … han som ingen husker hva heter. På vinyl. Der var det en låt som het «A Different Corner». Da jeg begynte å lære å spille keyboard, var det sånne sanger jeg spilte. Og Phil Collins. Han har noen kjærlighetslåter som er enkle å spille. Senere ble det Bruce Springsteen, Sting, Rod Stewart.
Østerrikske artister er det tynnere med blant Stöckls favoritter.
– Jeg liker Falco, selvfølgelig. Og Rainhard Fendrich, som er veldig kjent i Østerrike. Han har en låt som nesten er den andre nasjonalsangen i Østerrike, «I am from Austria». Han synger på tysk, men hovedlinjen er «I am from Austria».
Han synes popmusikken i Østerrike er «grei».
– Det er ikke som i Norge. Det skyldes nok mest at ORF, som er som NRK i Østerrike, ikke har vært pålagt å spille en viss andel østerrikske låter. Den nasjonale kulturen er ikke blitt styrket på samme måte. I Norge skal til og med en viss andel av sendingene være på nynorsk. Lignende regler har vi ikke i Østerrike. Så vi var veldig påvirket av musikkulturen fra utlandet, spesielt England, Tyskland, USA, Italia. Eros Ramazzotti, for eksempel, og Gianna Nannini.
Ung topptrener
Som skihopper deltok Alexander Stöckl i fire verdenscuprenn. Beste plassering var en 15. plass i Kulm. Persen var 172 meter. Så sluttet han, bare 21 år gammel.
– Jeg hadde ikke motivasjon til å jobbe hardt nok for å komme meg videre. Jeg manglet den indre kraften til å ville vinne. Og så ble jeg trener med én gang. Først for barn i klubben i Kitzbühl, og da skjønte jeg at dette er noe jeg elsker å drive med.
Trenerkarrieren gikk rett til værs.
Han ble trener for region Tyrol og deretter assistent for det østerrikske landslaget fra 1996 til 1999, mens Mika Kojonkoski var hovedtrener. Så overtok han som trener for skigymnaset han selv hadde gått på i Stams, fra 2000 til 2011. I denne perioden hadde han også forskjellige roller i det østerrikske skiforbundet. Av de som er på landslaget i dag, var Stefan Kraft, Daniel Huber og Michael Hayböck i Stöckls treningsgruppe i Stams i fem år.
Så var det dette med at alt henger sammen med alt.
Stöckl hadde akkurat begynt som trener på skigymnaset i Stams, da det dukket opp en spennende musikalsk mulighet. Den nyansatte landslagstreneren Alois Lipburger hadde hørt Stöckl spille og synge. Og han hadde tilfeldigvis en kone som satte opp musikaler.
– Carlyn Lipburger drev med musikaler i forbindelse med musikkskolen i Telfs, som er kjent i hele Tyrol for å være veldig god. Alois Lipburger foreslo at jeg skulle være med der, for de trengte flere menn. Det var mange jenter som var med, men ikke mange menn. Så jeg dro dit på audition, det var i 1999.
Carlyn Lipburger satte sammen musikalforestillinger der hun brukte deler av kjente musikaler som Cats, Grease, Hair og Rocky Horror Picture Show.
Det største prosjektet var A Chorus Line, den berømte musikalen med musikk av Marvin Hamlish.
– Vi trente i et helt år, to ganger i uka. Det var rundt 30 sangere og dansere på scenen og et orkester med 25 musikere. Vi spilte hele musikalen, og hadde en uke med forestillinger i en sal der det var plass til 700 personer, og det var utsolgt hver dag. Det var helt magisk å være med på et sånt prosjekt. Det var en ordentlig proff musikal, selv om det egentlig var et amatørprosjekt.
Carlyn Lipburgers musikalvirksomhet i Østerrike fikk en trist slutt i 2001, da Alois Lipburger døde i en bilulykke på vei hjem fra et verdenscuprenn. En av de andre i bilen var landslagshopperen Andreas Wiedhöltzl, som kom fra det med mindre skader. Etter ulykken reiste Carlyn Lipburger tilbake til USA.
A capella
Medvirkningen i A Chorus Line ga støtet til Alexander Stöckls neste musikkprosjekt.
– Vi var fem menn som var med i musikalen, og når det var pause i øvingene, syntes vi det var morsomt å synge a capella, altså sang uten instrumenter. Det var bare på moro. Men så var det en venn av meg som spurte om jeg kunne synge i bryllupet hans. Det var Andreas Wiehöltzl, som i dag er østerriksk landslagstrener. Jeg svarte at ja, det kan jeg, sammen med fire venner. Og da blir det a capella, som er fantastisk i bryllup, for da står vi kirken og synger, og det er bra lyd og alt det der!
Dette var starten på a capella-gruppen Harry and The Nicknames, som ble Stöckls hobby etter at han var ferdig med musikalene.
– Vi hadde noen ganske fine konserter. Vi spilte flere ganger i det østerrikske huset under alpin-VM i Val-d’Isère i 2009 og under alpin-VM i Garmisch-Partenkirchen i 2011. Vi var også med på åpningsseremonien under Special Winter Olympics (for personer med utviklingshemning) i Olympiahallen i Innsbruck i 2008. Vi hadde åpningslåten, a capella, som var «Let Me Entertain You» av Robbie Williams. Innledningen var den samme som Williams brukte; Also sprach Zarathustra. Det var trøkk der inne, altså! Det var en rund scene, og vi sto midt på gulvet med 4000 mennesker rundt. Det var det største øyeblikket vårt!
The Nicknames holder det gående fortsatt, men uten Stöckl.
– Jeg er «permittert». De har tatt bort «Harry» og heter bare The Nicknames, for det er lettere å huske. De er ikke så veldig kjente i Østerrike, men de har nok 20-30 konserter i året, vil jeg tippe.
Mer om The Nicknames: http://www.thenicknames.at/
Og Idol-vinneren er …
For sammenhengens skyld må vi nå gå noen år tilbake i tid, til da Stöckl var rundt 20 år gammel.
– På en karaokekveld der jeg sang, var det en mann som anbefalte meg å ta kontakt med Helmut Hofmüller i Salzburg. Han drev et musikkstudio og trengte folk til å kore og sånne ting. Jeg reiste til Salzburg, og det ble faktisk et samarbeid med Hofmüller som varte i fem år. Han spilte inn karaoke-plater med coverlåter, og da trengte han alt av bakgrunn, musikk og sang, med unntak av hovedstemmen. Jeg var med å synge andrestemme og tredjestemme. Og da lærte jeg litt om det å bruke studioutstyr, sequencer på PC og sånt. Dette brukte jeg som grunnlag for å lage arrangementer for a capella-gruppen senere.
Sammen med Hofmüller skrev Stöckl også egen musikk.
– Vi prøvde å lage egne låter og selge dem til plateselskaper, som låtskrivere. Han hadde noen låter jeg skrev tekst til, og så skrev jeg noen låter selv. Vi lagde rundt 20 låter i forskjellige prosjekter. Noen for andre band, og noen med meg som soloartist.
– Lyktes dere?
– Nei … Som man veldig ofte ikke gjør!
Stöckl lot seg ikke avskrekke. Senere skulle han få en voldsom opptur sammen med sangeren og musikeren Michael Tschuggnall.
– Michael hadde vært med i musikalgjengen tidligere. Han kom til meg og sa at han hadde skrevet en låt, og at han trengte en tekst, men at han ikke var så god i engelsk. Teksten skulle handle om dama hans og deres historie. Han er en veldig god musiker, og jeg fikk et pianospor av låta, og så skrev jeg teksten på en time eller noe sånt. Etterpå tenkte jeg ikke noe mer på låta.
Flere år senere var Stöckl med på en prøve på musikalen A Chorus Line sammen med resten av ensemblet. Etter prøven gikk de ut av salen for å se på finalen i Østerrikes svar på Idol, Starmania.
– På storskjermen så vi at Michael Tschuggnall, vår Michael, vant hele finalen! Og med den sangen jeg hadde skrevet teksten til, «Tears of Happiness»! Jeg visste det ikke før jeg så det live på storskjermen, og jeg begynte å grine, selvfølgelig. Det var helt magisk! Plata ble solgt i 80 000, tror jeg.
På Michael Tschuggnalls første album var Stöckl også med å skrive en annen låt, «Last Goodbye».
«Tears of Happiness» på Spotify:
«Tears of Happiness» på YouTube:
Innspillingene med Thomas Tschuggnall
Etter dette samarbeidet Stöckl med Thomas Tschuggnall, broren til Michael, som har et musikkstudio i Telfs. Fra 2003 til 2011 skrev og spilte de inn en rekke låter sammen. Ingen av dem er utgitt.
Her er to av innspillingene, der Stöckl synger og spiller de fleste instrumenter. Tekst: Stöckl. Musikk: Stöckl og Thomas Tschuggnall.
(Leser du dette på mobil, får du muligens valget om du vil «Få tak i appen» eller om du vil gå videre til nettstedet (Dropbox). Velger du det siste, går du rett til avspillingen av låta.)
Alexander Stöckl: A Picture of Your Shadow:
Alexander Stöckl: Summertime:
https://www.dropbox.com/s/96gjwcnjkw0xuvg/Summertime%20Premaster%20Tommy.aif?dl=0
Fordel med rytmesans
Etter at Støckl ble ansatt som landslagstrener for Norge i 2011, har det blitt lite låtskriving.
– Ingen ting. Jeg har ikke tid, dessverre. Jeg spiller piano hjemme, og gitar når vi er på hytta. Av og til spiller jeg sammen med Christian Meyer, treneren for kvinnelandslaget. Han er musiker og har en duo sammen med Pål Dahlberg i Trondheim, Meyer & Dahlberg. Jeg har spilt sammen med dem flere ganger, blant annet tre konserter for kreftsyke barn, den siste gikk i Rockheim i Trondheim.
Bortsett fra Christian Meyer er det ikke mange musikere i hoppmiljøet, sier Stöckl.
– Marius Lindvik er DJ, og lager egne låter. Så vet jeg at Daniel-André Tande kan spille gitar og synge. Anders Fannemel spiller litt trekkspill. Andreas Wiedhözl spiller bass, Stefan Horngacher og Andreas Felder spiller gitar. Så det er ikke voldsomt mange.
– Du er populær i Norge også fordi du lærte å snakke norsk på veldig kort tid. Har det sammenheng med at du er musikalsk?
– Helt sikkert, med tanke på melodien i språket. På tysk går slutten av setningen alltid ned, mens norsk er veldig oppover mot slutten. Når du skal lære det, hjelper det å være musikalsk. Det sies at hvis en tysker snakker norsk, så hører du at han er fra Tyskland, for de sliter med melodien og andre småting. Vi snakker tysk i Østerrike, men det er en dialekt av tysk. Østerrike har mange levende dialekter, og forskjellen mellom St. Johann og St. Anton er omtrent som forskjellen mellom Oslo og Trondheim. Begge deler er norsk bokmål, men du hører forskjell. Østerrike er et lite land som er preget av mange forskjellige kulturer, så vi er ganske flinke til å tilpasse oss andre dialekter og språk.
Stöckl mener at musikalitet kan være en fordel også når man driver med idrett.
– Spesielt tekniske idretter har mye med rytme å gjøre. Vi snakker ofte om rytme i hoppbakken. Det handler ikke om å trøkke til alt du kan på hoppkanten, men å bruke den energien du har i kroppen på en mest mulig hensiktsmessig måte for å få størst mulig effekt, og det handler ofte om rytme. Jeg tror at en som er god til å følge med på rytmer er god til å sykle, god til å gå på langrennsski, hoppe på ski, eller god til å stå på alpinski. Svinger har mye med rytme å gjøre. Å kunne rytmisere tror jeg er en stor fordel.
Så tar han et lite forbehold …
– Men dette er ikke forskningsbasert, det er bare jeg som synser rundt det!
Alexander Stöckls nåværende kontrakt med skiforbundet går fram til OL i Beijing i 2022. På et eller annet tidspunkt skal han slutte som hopptrener. Kan han tenke seg å jobbe med musikk da?
– Jobbe med musikk er vanskelig. Det er det samme som med skihopping. Jeg sier ikke at jeg jobber med skihopping, skihopping er mitt liv. Jeg er sikker på at hvis jeg får en jobb med vanlige daglige rutiner, som jeg ikke har nå, så kommer jeg til å drive mer med musikk. Og kanskje søke kontakt med andre for å spille sammen i ny og ne.
