En av forløperne til Hellbillies var Shag, der Haugen-brødrene var med.

– Når de hadde konserter, fikk jeg være med lydmannen deres, Tor Magne Hallibakken. Jeg hjalp til med å bære og rigge. Hallibakken var en stor inspirasjon for meg, og jeg hadde nesten mer lyst til å bli lydtekniker enn rockemusiker.

– Lytt og spill samtidig

På videregående hadde Arnfinn Rokne og en kompis Lars Håvard Haugen som gitarlærer i musikk valgfag. Gitartimene handlet ikke bare om å pugge skalaer.

– Vi snakket like mye om verdier og holdninger som at vi terpet på ting. Hva er kult med musikk, og hvorfor treffer musikken oss? Det er en grunnholdning jeg har med meg fortsatt.

– Vi hørte på musikk og «plukka» låter sammen, solo og komp. Han hadde et bedre øre enn meg, så han tok soloene! Vi spilte «Layla» og låter med Allman Brothers og Warren Zevon. Mye amerikansk musikk; blues og sørstatsrock. Å spille gitar handler like mye om gode låter som flamboyante gitarsoloer, sa Lars Håvard.

– Vi snakket mye om samspillet i et band, og om å lytte. Du må ikke bare dure av gårde, men høre hva trommisen gjør og hva som skjer på bassen. Du må lytte og spille samtidig. Jeg har lært mye av det, synes jeg.

En dag fikk Rokne oppleve litt av begynnelsen på et av Norges største rockeeventyr.  

– Hellbillies hadde så vidt startet, og jeg var hos Lars Håvard en gang da Arne Moslåtten kom innom. «Jeg har skrevet noen tekster, Lars Håvard. Er ikke dette litt artig?» Det var de første tekstene til den første plata deres, Sylvspente boots. Den gangen tenkte jeg ikke noe videre over det, men i ettertid har jeg skjønt at jeg satt der da det skjedde!

Tilfeldig  

Etter videregående hadde Rokne lyst til å drive mer med musikk og lyd.

– Lars Håvard tipset meg om Trøndertun folkehøyskole i Melhus, som hadde rockelinje. «Det er et sted for deg, for der kan du få spille i band og greier», mente han. Det var sånn jeg havnet i Trøndelag.  

– Jeg hadde lav selvtillit som gitarist, og det var litt skummelt å møte alle de dritflinke musikerne på Trøndertun. Men det viste seg å være masse hyggelige folk der og god stemning. Jeg gikk der et år, fikk spilt gitar og jobbet mye i studio. Det var topp.

Etter folkehøyskolen visste han ikke helt hvilken vei han skulle ta videre.

– Jeg var litt retningsløs. Jeg hadde egentlig lyst til å jobbe som lydtekniker, men tenkte at jeg fikk ta en ordentlig utdanning så jeg hadde noe å falle tilbake på. Noen venner gikk på NTH i Trondheim, og det så jo fint ut, så hvorfor ikke? Det var så tilfeldig som det. 

Han begynte å studere historie. Bodde sammen med noen kompiser og spilte litt.

– Men det ble egentlig ikke noe ut av noen ting.

Det andre studieåret kom han med i FK, forsterkerkomiteen, på Studentersamfunnet, som har ansvaret for alle lydanleggene.

– Da skjedde ting for min del. Vi var en gjeng som var veldig dedikert. Vi ville lære, vi hadde lyst til å jobbe med lyd, lyst til å bli lydteknikere. Vi var veldig på, med å sette oss inn i utstyr, handle utstyr og bygge nettverk.

– Den gangen var det mange band som ikke hadde lydteknikere, så vi fikk lov til å kjøre mye lyd. Jeg jobbet med de største norske bandene, og noen internasjonale band. Om somrene ordnet vi det slik at vi fikk jobbe proft sammen med lydfolkene i Molde og Kongsberg Jazz. Det var superkult.

Fire-fem år forløp på denne måten.

– Innimellom studerte jeg litt. Det var noen vimsete år, men en artig tid.

Han ble kjent med mange musikere, og etter hvert ble han en etterspurt lydtekniker.

– Jeg jobbet fast med flere undergrunnsband her i byen. Vi turnerte rundt, også i utlandet. Jeg jobbet mest med Hedge Hog, som var veldig aktive på midten av 90-tallet. Det var hånd til munn, ikke veldig fett. Men jeg var kanskje den som tjente noen penger på utenlandsturene, resten av bandet betalte vel for det!  

Han var også med på noen Hellbillies-turer som backlinetekniker.

– Holdt på å bli gæren

– Nå var jeg fast bestemt på å bli lydtekniker, for jeg var så godt i gang. Og jeg tror kanskje jeg kunne gjort en fin karriere ut av det. Men så fikk jeg tinnitus, og da skjønte jeg at det ikke ville gå.  

– Det var veldig plagsomt, både på grunn av lyden i øret, men også fordi jeg ikke kunne gjøre det jeg hadde mest lyst til, å bli lydtekniker. Kanskje heller ikke spille i band.  

Tinnitus kan være mange ulike lyder, svake eller sterke.

– Jeg hadde en pipetone som skiftet frekvens, og da holdt jeg på å bli gæren.

I dag er plagene mye mindre. 

– Man blir vant til alt på et vis. Det er jo der, men på et nivå som er til å leve med. Jeg sluttet nok som lydtekniker i tide. Hvis jeg hadde holdt på lenger, kunne det blitt helt katastrofe resten av livet.

Tinnitusen førte han over i et helt annet yrke.    

– Jeg hadde hatt siviltjeneste på Vitenskapsmuseet på NTNU og oppdaget at det appellerte veldig til meg å jobbe med formidling på museer. Du må være kunnskapsrik og kreativ, og det er gøy å lære bort og fortelle gode historier.

Museologi er et smalt fag. I dag kan man studere det i Oslo, men den gangen fantes det ikke museumsutdanning i Norge. Så Rokne måtte til utlandet.  

– Jeg oppdaget at man kunne ta museumsstudier i England, som fjernstudent. Jeg var der borte noen ganger, men tok mesteparten hjemmefra. Med to små barn og sånn fullførte jeg ikke masteroppgaven, så jeg ble stående med en diplomgrad. Jeg tok en master i voksen alder isteden, men da i ledelse.

– Utdannelsen min humpa og gikk litt. Sett i ettertid, hvis du overser alle hullene i CV-en, kan det virke veldig meningsfullt og planlagt. Men det var ikke det, og det er vel sånn livet ofte er. Det tar noen vendinger, og så gir det mening til slutt.