Rockheim-sjefen rocker igjen
Arnfinn Stendahl Rokne var på god vei til å bli profesjonell lydtekniker, men tinnitus satte en stopper for den karrieren. Nå er han direktør for musikkmuseene Ringve og Rockheim i Trondheim.

Norges to nasjonale musikkmuseer, Ringve og Rockheim, ble slått sammen i 2021, og Arnfinn Stendahl Rokne (49) er den første direktøren for dem begge.
Han inntok sjefsstolen mens Norge var nedstengt under pandemien. Derfor gleder han seg litt ekstra til en normal sommersesong.
– Særlig på Ringve har vi savnet de utenlandske turistene. Nå er cruisetrafikken og Hurtigruta i gang igjen, så vi forventer masse besøk.
Tøffe forbilder
Rokne er født og oppvokst i Ål i Hallingdal, et ideelt sted for musikkinteressert ungdom på begynnelsen av 1990-tallet. Både folkemusikken og rocken sto sterkt i bygda, og gjør det fortsatt.
– Lars Håvard Haugen i Hellbillies og Stein Torleif Bjella var noen av de store gutta som jeg så opp til. De var ikke mer enn tre-fire år eldre enn meg, men det er mye når man går på ungdomsskolen.
Musikkinteressen kom tidlig. Han bygde band med Lego. På barneskolen lagde han gitar av sponplater og mimet at han spilte i band.
– Det første rockebandet jeg kicka på var Kiss. Det var svære greier. Musikken, sminken, kostymene og hele universet. Alt var tøft!
For Rokne og mange andre var Brye Foto & Musikk en av de viktigste kulturinstitusjonene i Ål.
– Det er en lokal musikksjappe som selger instrumenter, hi-fi og foto. Jeg husker jeg kunne komme inn i butikken, og der satt Stein Torleif Bjella og spilte. Selv om vi ikke kjøpte noe, fikk vi være der på lørdagene og spille gitar i flere timer. Vi snakket om musikk, hørte på musikk, og det ble skapt et miljø. Det var der jeg kjøpte min første gitar, en lyseblå Charvel.

Butikken eksisterer fortsatt, og Rokne er alltid innom når han er «hjemme».
– Jeg har snakket litt med Ole Johs. Brye om han skjønner viktigheten av at butikken hans finnes. Den har mye av æren for at det fantes et godt musikkmiljø på Ål da jeg vokste opp. Det var både butikk og møteplass.
– Kom ikke av seg selv
Roknes første gitarhelt var Eric Clapton.
– En kompis, Arnstein, lå litt foran meg. Han hadde kjøpt gitar og hadde begynt å øve. Han kom med gamle Clapton- og Cream-plater. Det var de tøffe, intense greiene vi var interessert i. Så oppdaget vi Jimi Hendrix, som jeg syntes var fantastisk, Jimmy Page og Stevie Ray Vaughan. Neil Young var veldig viktig for meg.
Følte du at du tok gitarspillingen lett?
– Nei, det kom ikke av seg selv. Jeg hørte et intervju med Jan Eggum der han fortalte at han bare tok opp gitaren, og så fløt det ut av ham. For meg var det mer viljen. «Jeg vil lære å spille gitar, for det ser drittøft ut og høres dødskult ut.» Det var mye arbeid, kveld etter kveld. Men det var mye glede i det også, når jeg merket at jeg fikk det til.
– Jeg skjønte at jeg måtte spille i band, jeg kunne ikke sitte alene. Det første bandet besto av to gitarer, bass, trommer, vokal og piano/keyboards. Vi spilte en del klassiske coverlåter, fra Stones til Deep Purple, og en del blues. Det var litt ambisiøst.
Fremmelig ungdom
Da han gikk på ungdomsskolen, jobbet Rokne som frivillig lydtekniker i Radio Hallingdal sammen med kompisen Odd Erling. En annen lydtekniker var Lars Håvard Haugen, som avtjente siviltjenesten der.
– Sammen med et par kompiser var jeg også programleder. Vi hadde et program lørdag ettermiddag der vi hadde frie tøyler. Spilte musikk og anmeldte plater. Pratet mye tull og syntes vi var veldig morsomme! Senere hadde jeg et program om gitarister en gang i uka.
Et frynsegode var tilgang til lokalradioens lydstudio når det ikke var sendinger.
– Der kunne bandet vårt spille inn demoer og holde på så mye vi ville. Det var en fantastisk lekegrind.

En av forløperne til Hellbillies var Shag, der Haugen-brødrene var med.
– Når de hadde konserter, fikk jeg være med lydmannen deres, Tor Magne Hallibakken. Jeg hjalp til med å bære og rigge. Hallibakken var en stor inspirasjon for meg, og jeg hadde nesten mer lyst til å bli lydtekniker enn rockemusiker.
– Lytt og spill samtidig
På videregående hadde Arnfinn Rokne og en kompis Lars Håvard Haugen som gitarlærer i musikk valgfag. Gitartimene handlet ikke bare om å pugge skalaer.
– Vi snakket like mye om verdier og holdninger som at vi terpet på ting. Hva er kult med musikk, og hvorfor treffer musikken oss? Det er en grunnholdning jeg har med meg fortsatt.
– Vi hørte på musikk og «plukka» låter sammen, solo og komp. Han hadde et bedre øre enn meg, så han tok soloene! Vi spilte «Layla» og låter med Allman Brothers og Warren Zevon. Mye amerikansk musikk; blues og sørstatsrock. Å spille gitar handler like mye om gode låter som flamboyante gitarsoloer, sa Lars Håvard.
– Vi snakket mye om samspillet i et band, og om å lytte. Du må ikke bare dure av gårde, men høre hva trommisen gjør og hva som skjer på bassen. Du må lytte og spille samtidig. Jeg har lært mye av det, synes jeg.
En dag fikk Rokne oppleve litt av begynnelsen på et av Norges største rockeeventyr.
– Hellbillies hadde så vidt startet, og jeg var hos Lars Håvard en gang da Arne Moslåtten kom innom. «Jeg har skrevet noen tekster, Lars Håvard. Er ikke dette litt artig?» Det var de første tekstene til den første plata deres, Sylvspente boots. Den gangen tenkte jeg ikke noe videre over det, men i ettertid har jeg skjønt at jeg satt der da det skjedde!
Tilfeldig
Etter videregående hadde Rokne lyst til å drive mer med musikk og lyd.
– Lars Håvard tipset meg om Trøndertun folkehøyskole i Melhus, som hadde rockelinje. «Det er et sted for deg, for der kan du få spille i band og greier», mente han. Det var sånn jeg havnet i Trøndelag.
– Jeg hadde lav selvtillit som gitarist, og det var litt skummelt å møte alle de dritflinke musikerne på Trøndertun. Men det viste seg å være masse hyggelige folk der og god stemning. Jeg gikk der et år, fikk spilt gitar og jobbet mye i studio. Det var topp.
Etter folkehøyskolen visste han ikke helt hvilken vei han skulle ta videre.
– Jeg var litt retningsløs. Jeg hadde egentlig lyst til å jobbe som lydtekniker, men tenkte at jeg fikk ta en ordentlig utdanning så jeg hadde noe å falle tilbake på. Noen venner gikk på NTH i Trondheim, og det så jo fint ut, så hvorfor ikke? Det var så tilfeldig som det.
Han begynte å studere historie. Bodde sammen med noen kompiser og spilte litt.
– Men det ble egentlig ikke noe ut av noen ting.
Det andre studieåret kom han med i FK, forsterkerkomiteen, på Studentersamfunnet, som har ansvaret for alle lydanleggene.
– Da skjedde ting for min del. Vi var en gjeng som var veldig dedikert. Vi ville lære, vi hadde lyst til å jobbe med lyd, lyst til å bli lydteknikere. Vi var veldig på, med å sette oss inn i utstyr, handle utstyr og bygge nettverk.
– Den gangen var det mange band som ikke hadde lydteknikere, så vi fikk lov til å kjøre mye lyd. Jeg jobbet med de største norske bandene, og noen internasjonale band. Om somrene ordnet vi det slik at vi fikk jobbe proft sammen med lydfolkene i Molde og Kongsberg Jazz. Det var superkult.
Fire-fem år forløp på denne måten.
– Innimellom studerte jeg litt. Det var noen vimsete år, men en artig tid.
Han ble kjent med mange musikere, og etter hvert ble han en etterspurt lydtekniker.
– Jeg jobbet fast med flere undergrunnsband her i byen. Vi turnerte rundt, også i utlandet. Jeg jobbet mest med Hedge Hog, som var veldig aktive på midten av 90-tallet. Det var hånd til munn, ikke veldig fett. Men jeg var kanskje den som tjente noen penger på utenlandsturene, resten av bandet betalte vel for det!
Han var også med på noen Hellbillies-turer som backlinetekniker.
– Holdt på å bli gæren
– Nå var jeg fast bestemt på å bli lydtekniker, for jeg var så godt i gang. Og jeg tror kanskje jeg kunne gjort en fin karriere ut av det. Men så fikk jeg tinnitus, og da skjønte jeg at det ikke ville gå.
– Det var veldig plagsomt, både på grunn av lyden i øret, men også fordi jeg ikke kunne gjøre det jeg hadde mest lyst til, å bli lydtekniker. Kanskje heller ikke spille i band.
Tinnitus kan være mange ulike lyder, svake eller sterke.
– Jeg hadde en pipetone som skiftet frekvens, og da holdt jeg på å bli gæren.
I dag er plagene mye mindre.
– Man blir vant til alt på et vis. Det er jo der, men på et nivå som er til å leve med. Jeg sluttet nok som lydtekniker i tide. Hvis jeg hadde holdt på lenger, kunne det blitt helt katastrofe resten av livet.
Tinnitusen førte han over i et helt annet yrke.
– Jeg hadde hatt siviltjeneste på Vitenskapsmuseet på NTNU og oppdaget at det appellerte veldig til meg å jobbe med formidling på museer. Du må være kunnskapsrik og kreativ, og det er gøy å lære bort og fortelle gode historier.
Museologi er et smalt fag. I dag kan man studere det i Oslo, men den gangen fantes det ikke museumsutdanning i Norge. Så Rokne måtte til utlandet.
– Jeg oppdaget at man kunne ta museumsstudier i England, som fjernstudent. Jeg var der borte noen ganger, men tok mesteparten hjemmefra. Med to små barn og sånn fullførte jeg ikke masteroppgaven, så jeg ble stående med en diplomgrad. Jeg tok en master i voksen alder isteden, men da i ledelse.
– Utdannelsen min humpa og gikk litt. Sett i ettertid, hvis du overser alle hullene i CV-en, kan det virke veldig meningsfullt og planlagt. Men det var ikke det, og det er vel sånn livet ofte er. Det tar noen vendinger, og så gir det mening til slutt.

Heftig prosjekt
Arbeidsmarkedet for en nyutdannet museolog viste seg å være magert i Trondheim. Når det en sjelden gang var en ledig stilling, var det mange om beinet.
– Fast jobb var det vanskelig å få. Men fordi jeg hadde jobbet på NTNU Vitenskapsmuseet og kjente folk, og fordi jeg hadde lydteknikerbakgrunn, fikk jeg være med på en del prosjekter der. De trengte en til å jobbe med teknologien i utstillingene; lys, sensorer, innspilling og redigering av lyd. Så i begynnelsen var jeg utstillingstekniker, men etter hvert tok jeg på meg flere oppgaver.
Han var midlertidig ansatt i 12 år. Da han omsider fikk fast jobb, hadde han den i ett år, og så sa han opp.
– Jeg hadde gått en lang vei på NTNU Vitenskapsmuseet og jobbet med mange spennende utstillingsprosjekter. Et av dem var «Afghanistan – den gjemte historien», som var et samarbeid med nasjonalmuseet i Kabul. En imponerende utstilling med et fantastisk materiale, tre-fire tusen år gamle gjenstander, masse gull, utrolig nydelig håndverk.

– Det var et kjempeheftig prosjekt med mye action. Transport med helikopter, vanvittige summer og høyt sikkerhetsnivå. Jeg var så heldig at jeg fikk være prosjektleder. Da utstillingen var ferdig, var det hverdag igjen. Da kjente jeg at jeg ville videre. Jeg hadde vært oppe og snust på noe som var stort, intenst og krevende, og jeg synes jeg fikk det til. Nå måtte jeg liksom se meg omkring.
Da dukket det opp en jobb som formidlingsleder på Bymuseet i Bergen. Han søkte på jobben, og fikk den.
– Jeg hadde lyst til å prøve meg på ledelse på et litt overordnet nivå. Familien skulle egentlig flytte til Bergen, men det endte med at jeg ukependlet. Det var et utrolig lærerikt år. Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for det året. Men ukependling var ikke ålreit, verken familiemessig eller jobbmessig.
– Så hadde jeg tjuvflaks, for det dukket opp en jobb som direktør for Vitensenteret i Trondheim. Etter året i Bergen hadde jeg ledererfaring nok til at de torde å ansette meg.
Som leder for Vitensenteret satset han mye på lyd og musikk.
– Vi bygde et planetarium i bakgården, en stor «dom» med seksti plasser og et lydanlegg med 38 høyttalere så vi kunne jobbe med 3D-lyd. Der hadde vi konserter med Trondheim Voices, som kunne gjøre ting visuelt og lydmessig som ikke var mulig andre steder. De hadde med seg Asle Karstad på lyd, en av de ledende lyddesignerne i Norge.
En gang i måneden var det lyttekveld i «domen».
– Vi skrudde av lyset så det ble helt mørkt, bare en forsiktig stjernehimmel i kuppelen, og så hørte vi igjennom en plate. Det var en omsluttende lydopplevelse, med høyttalere over og rundt deg. Det krever musikk som er åpen med en del luft og rom i seg. Brian Eno, Pink Floyd, Miles Davis, Joni Mitchell. Vi prøvde å finne plater der det var noe interessant med studioteknologien som vi kunne snakke om. Vi var jo et vitensenter.
Han var på Vitensenteret i nesten seks år.
– Jeg hadde ingen planer om å slutte. Men så bestemte styret for Museene i Sør-Trøndelag å slå sammen Ringve Musikkmuseum og Rockheim til én organisasjon, og ansette én leder for begge. Da jeg så utlysningen, tenkte jeg at jeg har det bra der jeg er, men jeg ble litt nysgjerrig lell.
Noen som jobbet der, anbefalte ham å søke. Og jo mer han tenkte, desto mer skjønte han at det ikke var noen vei utenom.
– I de museumsjobbene jeg hadde hatt, prøvde jeg hele tiden å finne måter å jobbe med musikk på, dra musikk inn i arrangementene. Så da jeg var så heldig å få jobben på Ringve og Rockheim, var det på et vis som å komme hjem.


Arnfinn Rokne begynte i jobben i november 2020. Han fikk ansvaret for en daglig stab på rundt 35 ansatte. Med de som jobber deltid, er antallet 55. I sommersesongen ytterligere ti.
– Oppgaven i første omgang har vært å få organisasjonen til å fungere sammen. Få et større fagmiljø, flere konservatorer som kan jobbe med prosjekter, få bedre drift sammen med skolene, få pedagogene til å funke sammen.
Det er to helt forskjellige museer. Hvordan kombinerer man dem?
– Fellesnevneren er interessen for musikk; Hvordan musikk skapes og hvordan den virker, og musikkens betydning i samfunnet. Om det er folkemusikk eller punk, er det mange av de samme spørsmålene vi stiller og det samme engasjementet som ligger i bånn.
– Vi jobber med ulike historiske perioder og ulike innganger, men begge er museer. Det betyr at vi jobber etter noen faglige standarder knyttet til hvordan vi samler på ting, hvilke ting vi samler på og hvordan vi bevarer og dokumenterer dem.
Mye av det museene driver med, er ikke synlig, påpeker han.
– Man tenker at museer er utstillinger og omvisninger, men det er bare toppen isfjellet. Under der skjer det faglige arbeidet som ingen ser. Og der jobber vi etter de samme teoretiske og praktiske tilnærmingene. Om det er en elgitar eller en hardingfele, er det på en måte den samme faglige inngangen til det.
– Når vi lager en ny basisutstilling på Ringve som åpner i sommer, kan vi ta inn konservatorer fra Rockheim til å produsere tekster, fordi de har musikkvitenskapen i bånn og musikkhistorien klart for seg. Noen på Rockheim er sterke på innspillings- og avspillingsteknologi for eksempel, og da tar de den biten.
Har dere noen mål om hva Ringve og Rockheim skal oppnå sammen, som de ikke allerede har fått til hver for seg? Hvordan skal 1 pluss 1 bli mer enn 2?
– Vi skal være en faglig ressurs for alle som kan tenkes å bruke oss; skoler og universiteter, samfunnet og allmenheten. Og ikke minst musikere og instrumentbyggere.
Han er opptatt av at de to museene ikke skal oppfattes som en trondheimsgreie.
– Dette er det nasjonale musikkmuseet i Norge. Det er viktig å få løftet det nasjonale ansvaret. Vi i jobber med innsamling som gjelder hele Norge, og formidling som skal ut til hele landet. Vandreutstillinger, turneer og digitale tilbud skal bidra til det.
– Og så handler det om den faglige styrkingen. Hver for seg har det vært to små fagmiljøer, men når de settes sammen, ser vi allerede nå at 1 pluss 1 blir ganske mye mer enn 2. Vi får bedre ressursutnyttelse, og det er mye lettere å prioritere. Nå slipper de samme folkene å gjøre alt hele tiden.
Du har vært sjef under nesten hele pandemien. Har det vært en fordel for sammenslåingsprosessen, ikke bare en ulempe?
– Ja, det har egentlig vært litt ålreit, fordi vi har kunnet bruke mye mer tid på sammenslåingen og organisasjonsutvikling enn vi kunne gjort i en vanlig hverdag med en masse arrangementer og aktiviteter.
Rocker igjen
På grunn av tinnitusen holdt Rokne seg unna band og arbeid som lydtekniker i mange år.
– Det ble også mange år uten at jeg gikk på konserter, for jeg ble så frika ut av tinnitusen at jeg tenkte jeg fikk høre på musikk hjemme.
Men han har aldri lagt bort gitaren. Den har han puslet med hele tiden.
– Nå tør jeg å spille høyt igjen, men jeg er helt avhengig av gode ørepropper. Jeg bruker noen som heter Flare Audio, og de funker som bare det.
Han har fortsatt den japanskproduserte Fender Stratocasteren han kjøpte hos Bryes på begynnelsen av 900-tallet.
– Det er nok Fenderen jeg har lært å spille gitar på, og jeg vender alltid tilbake til den. En tid lå den litt skadeskutt i kofferten, men etter et opphold hos Geir Falck fikk jeg den tilbake som et nytt instrument.
Han har også en Epiphone Riviera med minihumbuckere. Den har tilhørt trondheimsmusikeren Alexander Pettersen, som Rokne er en stor fan av.


Den akustiske stålstrenggitaren hans kunne nesten vært utstilt på Ringve.
– Fabrikanten er ukjent, men gitaren skal være bygget i 1917. Det står skrevet med blyant inne i gitaren. Jeg kjøpte den på Tre45, og den er ordentlig spillbar.
I øvingslokalet har han en sliten, men velklingende Fender 63 Vibroverb Reissue fra 1991. Det satt to Celestion-høyttalere i den, men han har byttet dem med et par Jensen.

Rokne spiller i et band sammen med noen venner. Bandet er foreløpig navnløst.
– Jeg synes jeg er heldig som får spille med så flinke folk. Vi har et halvinnspilt album med egne låter. Det er ikke prog, men musikken har mange 70-tallsreferanser.
Han håper de kan få plata ferdig i løpet av sommeren. Da kan det kanskje bli noen konserter også.
– Vi har ingen konkrete planer, men det hadde vært artig å spille ute igjen. Det er noen år siden sist.