Han slaktet trønderrocken – gjør comeback med Lonely Crowd
Noe av det første Stig Jakobsen gjorde da han ble redaktør i avisa Nidaros i fjor høst, var å skrive kommentarartikkelen «Trønderrock – lungesykdommen fra Namsos». Det ble et voldsomt spetakkel, akkurat som han hadde regnet med. Men Jakobsen kan mer enn å skrive om musikk. Ti år etter at han la platekarrieren på hylla, spiller han inn et nytt album.
Stig Jakobsen var vokalist og låtskriver i flere band på 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Mest kjent er Lonely Crowd, som etter terningkast seks i Norge dro til England for å bli stjerner, men som måtte reise hjem med halen mellom beina.
– Jeg levde av musikken i England i fem år, men jeg levde veldig dårlig av den. Så jeg skrev for Dagbladet og intervjuet boyband for TV 2 for å finansiere den «ordentlige musikken» jeg mente jeg drev med.
– Jeg har jo egentlig vært journalist hele tiden, det har vært en måte å finansiere den feilslåtte musikkarrieren på!
Ramler med kasserollene
Nidaros er den lille nykomlingen i Trondheims medieverden, der Adresseavisen er dominerende. Da den første redaktøren i Nidaros sluttet litt brått, ble Stig Jakobsen hentet inn som ryddegutt.
Gjennom flere redaktørjobber hadde han bevist at han kan skape liv og røre – og opplagsvekst. Ikke minst i avisa iTromsø. Metoden han bruker, er friske kommentarer.
– Du må ramle litt med kasserollene, sier han og nevner et eksempel fra tiden i Tromsø. – I 2015 kom det mange flyktninger fra Syria til Lesbos i Hellas, og vår konkurrent Nordlys fant på at de skulle sende en journalist og fotograf dit. Da skrev jeg en tweet. «Akkurat da flyktningsituasjonen var på sitt verste for syrerne, fant Nordlys ut at de skulle sende et reportasjeteam. Har de ikke lidd nok?»
Langt fra alle som leste tweeten, visste hvem Stig Jakobsen var. Han ble kalt FrP-er, rasist og det som verre er.
– Jeg lurte på om jeg skulle sende en ny tweet: «Rasist, jeg, som har huset fullt av negre?» Men gjorde det ikke. Kona mente at hvis folk ikke skjønte den første tweeten, ville de ikke skjønne denne heller.
Da måtte de i så fall vite at Jakobsens kone er født i England av foreldre fra Sierra Leone, og at de har adoptert en datter fra Sierra Leone. Og at Jakobsen har hatt ansvaret for en flyktningleir.
– Da jeg jobbet i en flyktningleir i Sierra Leone, hadde jeg besøk av journalister som jeg måtte drasse rundt på. Så jeg visste akkurat hvordan situasjonen kom til å bli for de som jobbet der og skulle sørge for at alle de nye flyktningene hadde mat og et sted å bo.
– Musikkens Eddie the Eagle
Når man møter Stig Jakobsen, er det vanskelig å tenke seg at denne hyggelige mannen kan bli en liten djevel når han setter seg ned ved tastaturet. Men det gjør han altså stadig vekk.
I kommentaren om trønderrocken kaller han Åge Aleksandersen «musikkens Eddie the Eagle», og han legger ikke fingrene imellom ellers heller.
- «I over 50 år har vi blitt torturert med styggedommen hver gang vi kom i skade for å skru på radioen. Kanskje på tide at noen tar bladet fra munnen.»
- «Denne lungesykdommen fra Namsos – som gjør at folk synger som om de er ved siste stadiet når de gjør sitt fornødne.»
- «D.D.E. tok skampletten til neste generasjon og jaggu har ikke Chand Torsvik videreført den i enda et ledd. De må jaggu være godhjerta, der oppe i Namdalen, som aldri har fått seg til å si til barna at de nok heller burde finne seg en annen hobby»
- «Rock City burde vært et monument til skrekk og advarsel for senere generasjoner – over grusomhetene som kan komme ut av et studio, hvis ingen passer på.»
Reaksjonene kom fra fra ulike hold.
Ordfører Arnhild Holstad i Namsos: – Jeg synes innlegget er både arrogant og nedlatende. Ja, rett og slett åndssnobberi. (Nidaros)
Musiker og lærer Kjersti Kveli fra Snåsa: – Vi har et etisk ansvar for barn og unge i alt vi gjør og sier. For det påvirker i neste runde dem, når man normaliserer den type prat om folk, sier Kveli, og nevner anmeldernes behandling av artisten TIX og MGP-låta «Fallen Angel» som et annet eksempel. (Trønder-Avisa)
Bjarne Brøndbo i D.D.E.: – Litt usikker på om jeg skal ta dette seriøst? Både Åge, Terje T og D.D.E. har en svært oppegående karriere. Folket kan alle våre store tidløse klassikere, og de møter i hopetall til våre konserter. Aldri før har vel så mange tatt så kraftig feil, om din påstand er riktig. Bekymret for bladet Nidaros, om du er sjefredaktør med slike skrudde meninger, og skal representere trøndersk identitet. Lykke til, og gå for guds skyld ikke ut i Trondheim i kveld. Det er stor risiko for at jeg kommer til å synge for deg. (Innlegg i Trønderdebatt)
Mente du det du skrev bokstavelig, eller satte du absolutt alt på spissen?
– Det var jo satt på spissen, men jeg mener jo at den måten å synge på, fra Åge og helt til Chand, er helt forferdelig. Jeg har respekt for Tomorrow may be vanished (den første Prudence-plata), men jeg tenker samtidig at trønderrock er en hellig ku, og jeg liker å pirke litt i de hellige kyrne. Ingen har liksom lov til å kritisere Åge, han er 70 år og har vært så viktig for norsk musikkliv. Og det er akkurat derfor man skal gjøre det.
Men Åge og Sambandet er jo et bra band?
– Ja, utvilsomt. Ingen skal ta fra dem at de er gode musikere, men jeg sliter med det som kommer ut i andre enden. Jeg har aldri skjønt at vokaluttrykket de har funnet på i Namsos skulle bli den mest populære musikksjangeren i Norge.
Det eneste Jakobsen var redd for, var at kommentaren skulle virke som storbyarroganse, som en hets av Namsos.
– Så jeg sendte artikkelen til redaktøren i Namdalsavisa, Kim Riseth, som er sønn av den første bassisten i Prudence, og spurte: Helt ærlig, vil det være slik at folk fra Namsos vil føle seg pisset på, eller kommer de til å humre med? At folk som liker trønderrock føler seg litt støtt, er greit, men jeg vil ikke at det skal være storbyarroganse. Men han sa, kjør på, det her er kjempeartig. Si ifra når du publiserer, for det skal jeg også gjøre.
Angrer du på noen av formuleringene?
– Nei da. Man må spissformulere seg. Vi skal ikke legge fingrene imellom. Nidaros er den nye gutten i klassen, og da må folk bli klar over hvem vi er. Og vi trenger ikke å tekkes alle.
En eventuell storbyarroganse må Jakobsen ha pådratt seg i voksen alder. Hjemstedet hans er Finnsnes i Troms, som har drøyt halvparten så mange innbyggere som Namsos. Familien Jakobsen bodde på et lite sted ved Finnsnes som heter Trollvik.
Begge foreldrene var lærere.
– Ambisiøse foreldre sender ungene på musikkskole, så jeg spilte fiolin fra jeg var seks år. Jeg kunne det rimelig godt. Det er fortsatt det instrumentet jeg spiller best.
Beatles og Dylan var de store, og da han fikk gitar, lagde han låter fra første stund.
– Jeg skjønte at det er det her jeg er god til. Låtene minnet vel mer om Dylan enn Beatles, for jeg hadde jo ingen å spille med. Målet var å starte rockeband, det var greia hele tiden.
Jakobsen var bare 11 år gammel da han skrev sin første artikkel i lokalavisa Folkebladet på Finnsnes.
– Den handlet om en fotballturnering i Søndre Torsken og hadde overskriften «Fotballturnering i Søndre Torsken». Men de satte den på trykk uten å la det komme fram at jeg var 11 år gammel. Jeg skjønte at jeg kunne tjene litt penger på dette, så jeg begynte å skrive om åttendedivisjonskamper og sånt.
Oppveksten i Finnsnes var musikalsk traumatisk.
– Finnsnes er jo en slik plass der folk lever av å spille blues for hverandre. Jeg er ingen stor bluesfan, så det falt meg litt tungt for brystet.
Oppdaget verden
Jakobsens far var et år rektor for den norske skolen i Wimbledon, og han hadde med seg kone og barn til England.
– Jeg var på konserter med Simple Minds, The Cure og U2. Da skjønte jeg at det var en annen verden der ute. Man trenger ikke å spille i coverband, og man trenger ikke å spille blues. Etter at jeg hadde bodd i England, var det helt utelukket at jeg skulle bli boende på Finnsnes. Jeg var 16 år, og jeg tenkte at det bare er tre år til jeg kan flytte.
Neste journalistiske steg var å anmelde plater.
– Motivasjonen var gratis plater. Så jeg skrev brev til alle plateselskapene, og i gymnastiden fikk jeg masse plater og var kulturredaktør i Folkebladet. Samtidig begynte jeg å skrive for musikkmagasinet Rock Furore. Det var jo musikkjournalist jeg følte var min hjemmebane. Jeg søkte om siviltjeneste i Rock Furore og jobbet som redaksjonssjef der som sivilarbeider.
Du var rockejournalist i siviltjenesten?
– Ja, magasinet ble utgitt av Norsk Rockforbund, som var en veldedig organisasjon. Og de kan ha sivilarbeidere.
Drømmen om å spille i band ble til virkelighet da han begynte å studere i Trondheim. Med Picnick in Wonderland turnerte han blant annet i Baltikum og ga ut en EP. Selvdistribuert solgte den i 900 eksemplarer.
Det neste bandet Stig Jakobsen var med i, startet han ved hjelp av norske skattebetalere. Sammen med Erik Ljunggren (som senere har spilt med Seigmen og A-ha), lagde han en demotape med flere låter.
– Vi hadde ikke noe band ennå, men skrev en søknad om støtte til Rikskonsertene. Det var en kjempesvulstig søknad, og de gav oss 200 000 kroner! «Faen, da må vi jo starte et band!» Vi hadde skrevet «scenekostymer kr 70 000», så jeg dro til en gummifetisjist på Hadeland og fikk lagd noen gummidrakter, og vi engasjerte en kunstner til å lage scenekulisser. Vi måtte jo gjøre det vi hadde skrevet i søknaden!
Bandet fikk navnet Vampire State Building.
– På den første konserten hadde vi bare lys bakfra. Vi så på det som tøyseeffekter, men selv om vi ikke hang helt sammen musikalsk, var det effektivt visuelt.
Neste konsert spilte de sammen med Seigmen, som hadde releaseparty for albumet Ameneon.
– VG kom for å skrive om Seigmen, men skrev to sider om oss i stedet. Det falt Seigmen ekstremt tungt for brystet. De var dritbra, mens vi bare hadde holdt på en måned. Men vi så kjempeproffe ut visuelt.
Etter fem konserter ble Vampire State Building invitert til Roskilde-festivalen i Danmark i 1994.
– Normalt ble norske band plassert søndag klokka 11. Vi sa at det ikke var noen vits å booke oss midt på dagen. Med de lysene og greiene våre er vi nødt til å spille etter at det blir mørkt. Så vi fikk midnatt i det blå teltet. Smekkfullt med et totalt ukjent norsk band! Da hadde vi begynt å få musikken til å sitte, ikke bare det visuelle.
Musikalsk var Vampire State Building nesten så langt fra trønderrock du kan komme. På rockenorsk er sjangeren beskrevet som «techno/goth/industrial». Sceneshowet var noen hakk dristigere enn Bjarne Brøndbos bare overkropp i D.D.E.
– Det er noe vakkert ved at publikum kjøper den «pakka» jeg har sittet og tenkt på hjemme, litt sånn Marilyn Manson før Marilyn Manson. Da jeg sto på scenen i Roskilde, var jeg jo innerst inne fortsatt en usikker gutt fra Finnsnes.
Vampire State Building spilte inn et album i 1994, 50 Hz Broken, med blant annet denne låta, «Marchland».
Musikken var hakket for tung og mørk for de fleste radiostasjoner. Så for å bli spilt på radio, ga de ut to coverlåter; «Two Tribes» (Frankie Goes To Hollywood) og «Smalltown Boy» (Bronski Beat). Sistnevnte var så popete at den ble en liten radiohit i Norge.
Ikke noe av denne musikken finnes på strømmetjenestene. Noe ligger på YouTube, men siden det er et par andre band som heter det samme, er den ikke helt lett å finne.
Etter to år var det slutt. Vampire State Building ga seg etter en utsolgt konsert på Sentrum Scene, med Turboneger som oppvarmere.
Nå dro Jakobsen i gang et nytt band, Lonely Crowd.
– Denne gangen uten all staffasjen til Vampire State Building. For med sånne kostymer og scenekulisser glemmer folk at du driver med musikk!
Mer kommersielt skulle det være også, for nå skulle Jakobsen nå ut til de brede lag.
– Den gamle Sonet-sjefen Terje Engen hadde begynt i Mega Records. Han var egentlig veldig interessert i Vampire State Building, men jeg sa at han fikk høre på det nye bandet, det er mye bedre! Vel vitende om at vi knapt hadde øvd.
Terje Engen dro ens ærend fra Stockholm til Tromsø for å se Lonely Crowd debutere, på Polar Music Festival.
– Vi spilte grusomt dårlig. Det var helt forferdelig. Terje Engen pleier ikke å legge fingrene imellom. Han kom back stage og æreskjelte oss. «Faen Stig, dra meg fra Stockholm for det her!»
Men historien har en overraskende slutt.
– Ved en tilfeldighet endte alle som spilte på festivalen opp i den ene suiten på hotellet, og det var veldig god stemning. Terje var der, og han var tydeligvis fornøyd med vår evne til å være en sosial magnet. Så utpå morgenkvisten trakk han fram en kontrakt. «Vi får vel ordne det her …».
– Verden stopper ikke i Trollvik
På den første singelen, «Jesus In The Pub», hadde Lonely Crowd med seg operasangeren Anne-Lise Berntsen. Plata fikk gode kritikker og ble en liten hit i 1996.
– Nå tenkte jeg vi skulle dra til England og bli berømte. Selv om man kommer fra Trollvik ved Finnsnes, behøver ikke det å bety at verden stopper der. Jeg overtalte de fire andre bandmedlemmene – og alle kjærestene – om at nå skulle vi til England og bli popstjerner.
Etter det hørte ikke folk i Norge noe mer fra bandet på lange tider. Etter et år skjønte tre av medlemmene i bandet at de kanskje ikke kom til å bli verdensstjerner, og dro hjem. Stig Jakobsen og Marius Gegenbach fortsatte med engelske musikere.
– Vi hadde et eget studio, som Marius hadde bygd, der vi jobbet fra 10 til 18 hver dag. Bare med egen musikk, hver dag i fire år. Vi kunne ingenting og måtte lære alt fra scratch. Innimellom spilte vi på puber og turnerte litt.
NRK lagde en dokumentar om Lonely Crowds tid i London. Av bilder derfra klippet Jakobsen sammen en video, «Cosmologies in The Making».
Da Jakobsen bodde i England som tenåring, var han blitt fan av fotballaget Wimbledon. Nå var klubben overtatt av Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten, som ville flytte den til Milton Keynes, langt unna London.
Supporterne til Wimbledon var rasende, også Jakobsen.
– Supporterne ville starte en ny klubb i Wimbledon, og for å støtte dem spilte vi inn en annerledes fotballåt, “Get in The Mixer”, under navnet Godlike Genius. Vi fikk med den tidligere Wimbledon-spilleren Vinnie Jones. Med den sinte stemmen sin ropte han ting han hadde gjort under kampene. Vi trykket opp 500 eksemplarer og ga til klubben.
Låta ble brukt i en dokumentar i NRK Brennpunkt om Drillos år i klubben, «Ånden som gikk»:
«I dette programmet følger vi den første og største norske Wimbledon-supporteren, Stig Jakobsen, gjennom vårsesongen, en sesong som ble et mareritt for ham og hele klubben».
Dokumentaren anbefales varmt. Klikk på Drillo for å se den.
Brå slutt
– Vi lagde uhorvelig mange låter i England, og albumet begynte å ta form. Manageren vår tvang oss til å spille akustiske konserter for å bli bedre musikere. Omsider mente han at vi var modne for en platekontrakt.
Da fikk bassisten Floyd Jensen sukkerslag og døde. Han var Jakobsens beste kompis i England.
– Han var så sentral i bandet at det ikke bare var å putte inn en ny fyr. Vi hadde holdt på i nesten fem år, og jeg kunne ikke begynne forfra igjen. Vi hadde jobbet mot det store gjennombruddet. Nå var vi klare – og så gikk lufta helt ut av ballongen.
Dødsfallet gikk så hardt inn på Jakobsen at han bestemte seg for å slutte med musikk og gjøre noe helt annet.
– Hun som nå er kona mi og jeg, hadde lyst til å adoptere et barn fra Sierra Leone. Men vi skjønte etter hvert at adopsjonsprosessen ville ta lang tid. I desperasjon gikk jeg til Flyktninghjelpen og sa unnskyld meg, jeg er antropolog, har dere noen som helst bruk for meg?
Ikke lenge etter kom det fram at Flyktninghjelpen hadde problemer i en leir i Sierra Leone. Jakobsen fikk jobben med å ordne opp.
– Vær så god, nå har du ansvaret for 7500 flyktninger! «Is there a manual?» Heldigvis hadde vi gode samarbeidspartnere. World Food Program sørget for maten, og Leger uten grenser drev sykehuset. Min jobb var å administrere. Nå kommer det 850 nye, nå må vi skaffe dem midlertidig tak over hodet og få bygget nye toaletter. Masse logistikk som jeg aldri hadde jobbet med før. Det var fantastisk lærerikt.
Etter ni måneder gikk adopsjonen i orden, og den nye familien dro hjem til Norge.
Jakobsen tok opp journalisttråden igjen. I 2004 ble han ansatt i Bonnier Media, som på det tidspunktet var en ganske liten organisasjon. Da den danske sjefen sa takk for seg, ble Jakobsen spurt om å overta som administrerende direktør.
– Plutselig hadde jeg ansvaret for 85 ansatte. Vi hadde etter hvert Norges største kvinnemagasin, Norges største matmagasin, Norges største motemagasin og Norges største herremagasin. Jeg var der i syv og et halvt år og startet ti magasiner.
Mens han var i Bonnier, ble Jakobsen kontaktet av en kar som lurte på om han var den samme Jakobsen som hadde vært med i Lonely Crowd. Og om de hadde gjort noe etter «Jesus in The Pub».
– Jeg hadde jo holdt på hver dag i fire år, ikke sant, så jeg sendte ham rubb og rake, helt ukritisk. Så gikk det tre måneder, og jeg tenkte at han kunne sagt takk. Da kom det et svar: Håper du ikke har noe imot det, men jeg tok kontakt med kompisen min som driver et plateselskap, og de vil gi ut to album med dere. Min første respons var, men vi har ikke noe band! Og da må jeg kanskje gjøre låtene helt ferdig.
Det første albumet, Watching form a Distance, kom i 2007 og var en samling av tre EP-er Lonely Crowd hadde spilt inn opprinnelig.
– Samtidig gjorde vi ferdig låter vi hadde holdt på med i London. Vi begynte å slippe singel etter singel over flere år, og fire av dem havnet på VG-lista. Det nye albumet, The Not-So-Great Britain, kom i 2012.
Lonely Crowd hadde en del spillejobber, blant annet i England og Sveits, men så var det slutt.
– Er litt kaospilot
Jakobsen ble lei av Excel-ark og administrasjon og sa opp direktørjobben i Bonnier. Og startet et apputviklingsselskap.
– Jeg tenkte at dette kan jeg ikke mye om, men jeg kan vel få med folk som kan faget! Vi utviklet masse apper, blant annet minnesider for norske aviser. En av redaktørene vi hadde mye å kontakt med, var redaktøren for iTromsø. Tragisk nok ble han syk og døde, og jeg fikk spørsmål om jeg ville gå over i avisbransjen igjen.
Jakobsen var redaktør i iTromsø i fem år, til Adresseavisen tok kontakt. De ville at han skulle starte en avis for dem i Steinkjer.
– Det holdt jeg på med i et år og skulle egentlig tilbake til Tromsø, for jeg hadde bare permisjon. Men så ringte konkurrenten og spurte om jeg ville ta over Nidaros. Da tenkte jeg: I Tromsø er alt på stell, alt fungerer kjempegodt, med gode ansatte i alle posisjoner, så jeg visste det ville gå helt supert.
I Nidaros var det nok å ta tak i.
– Jeg er jo litt kaospilot. Når jeg har vært i jobbintervju, har jeg sagt at den viktigste lederjobben jeg har hatt, er i band. Å spille i band handler om å få orden på kaos, motivere folk og finne felles mål. Og når man holder konsert og det går dritbra, er det en stor tilfredsstillelse. Noe lignende kan man få til i en flyktningleir og i en avis også.
Adresseavisen er en av de beste og største regionavisene i landet. Hvordan konkurrerer dere med dem?
– Jeg har jo snakket med Sigvald Sveinbjørnsson, som var sjefredaktør i Bergensavisen. De var i samme situasjon som oss, med Bergens Tidende. Da han kom inn for fem år siden var det 11 000 abonnenter, og da han sluttet var det 27 000. Demografisk er Bergen og Trondheim forbausende like. Vi er nå på nesten 10 000, og jeg håper vi skal klare å få det løftet han fikk til og bikke 20 000. Men du må heve blikket og tørre å dra på.
Hvordan da, litt mer konkret?
– Det er en masse ting Adressa er kjempegode på, men det gjør noe med en organisasjon når du er så stor og du aldri har behøvd å springe. De har 100 redaksjonelt ansatte, mens vi har 20. Men hvis vi kan være bedre på ideer og være mer fremoverlent, så spiller det ingen rolle hvilke ressurser de sitter med. De skal dekke en stor region, mens vi skal dundre på og være helt superlokale. Det skal kun handle om Trondheim.
Et annet konkurransevåpen er Trønderdebatt, som Nidaros nå har skilt ut som et eget nettsted med den tidligere SV-politikeren Snorre Valen som redaktør.
– Kommentarer og debattartikler fungerer nesten som innkastere på utesteder. Ikke sånn at alle blir abonnenter, men du holder navnet varmt.
Og så er det sporten. I Trondheim er det nesten det viktigste.
– Vi har to ansatte på sporten, Adressa har ti. Så vi må velge. Folk er ganske interessert i langrenn, men der tok vi en beslutning: Langrenn kan de få. Rosenborg: Der skal vi være først og best på alle nyheter. Interessen er enorm.
– Men vi skal også dekke alle de klubbene som de ikke bryr seg om, Nardo, Ranheim, Strindheim, Byåsen. Denne sesongen streamer vi 200 fotballkamper. Det kunne Adressa gjort også, men de streamer bare treningskampene til Rosenborg. Det er sånn du må tenke. Hvis det kun er hos Nidaros du får det, da blir du Nidaros-abonnent.
– Ikke mye bluegrass
Før pandemien var en ny plate med Lonely Crowd nesten like sannsynlig som ny musikk fra Elvis.
– Jeg hadde egentlig sluttet å lage musikk. Barna kan ikke bli underernært fordi far skal realisere seg selv!
Men så kom koronaen, og han var låst hjemme. Da kjøpte han de siste tingene han trengte for å få et komplett hjemmestudio.
– Selv om jeg har en kreativ jobb og føler at jeg får ut mye der, så har jeg et savn etter å lage musikk. Hvis jeg blir litt nedstemt, må jeg sette meg ned med en banjo eller gitar.
Han har hovedsakelig brukt gitar til låtskriving, og han har hatt mange opp gjennom årene. En ny gitar har gitt ny inspirasjon, og nå har han kjøpt en Gretsch P90 Streamliner Center Block Jr.
Og en banjo.
– Banjo er interessant, fordi stemmingen er helt annerledes. Jeg må lære nye akkorder. Jeg har en femstrengs, som i tillegg har denne lyse strengen. Det blir en helt ny måte å tenke musikk. Litt som åpen stemming av gitar.
– Hvis du gir en banjo til Kari Svendsen og en til meg, så blir det veldig forskjellig musikk ut av det. Tenk på 16 Horsepower og David Eugene Edwards. De har egentlig roots som utgangspunkt og bruker mye banjo. Men musikken er kjempemørk, nesten goth. Veldig fascinerende. Og jeg må innrømme at de sangene som kommer ut av banjoen min, er ganske lite bluegrass.
Lonely Crowds tidligere plateselskap, Karisma (som ikke må forveksles med Charisma Records), er interessert i å utgi de nye låtene Jakobsen lager.
Noen av låtene er helt solo, på andre har han med seg gjestemusikere, blant annet cellisten fra Lonely Crowd. En annen gammel bekjent er Kevin Armstrong, som har spilt med Iggy Pop og David Bowie. Han har lagt på gitar på to låter i sitt studio i London.
– Ingen sitter og venter på denne plata. Så lenge vi ikke har en turné vi skal rekke, kan vi ta den tiden vi trenger. Jeg håper at vi får låtene opp på et nivå som gjør at en god del folk vil høre på dem.
Han ser for seg å slippe singler i rolige drypp, den første i løpet av året, og deretter samle alt på et album.
På Lonely Crowds Facebook-side dukket det opp en melding for ikke lenge siden:
“Edging closer to a new album release. This is what we plan to use as a cover illustration. Painted by the marvelous Christer Karlstad.”
Så drømmen om det store gjennombruddet lever fortsatt et sted langt inne i redaktør Jakobsen?
– Jeg må pinlig erkjenne at jeg aldri trodde jeg kom til å trenge journalistikken. Jeg anså meg selv for å være en så god låtskriver at jeg kom til å få en låt jeg kan leve av resten av livet. Det trodde jeg fullt og fast på til godt inn på 2000-tallet.
– Det vil overraske meg hvis det skjer nå, men jeg tror vel egentlig at det er mulig. Naivt nok tror jeg ikke det står på låtskrivingen, sier Stig Jakobsen med sitt sedvanlige glimt i øyet.
