Hans Rønningen: – En brukbar amatør
Hans Rønningen vokste opp i et bilverksted og gikk møbelsnekkerlinja på yrkesskolen. Derfor ble han selvsagt skuespiller, musiker og komponist. Nå står hans nyinnspilte soloalbum i platehylla, og på veggen henger hans selvbygde Parkettcaster.
Han har et ansikt som er skapt for å spille tragiske scenefigurer. Hvis rollen samtidig krever et stort musikalsk talent, passer den som hånd i hanske for Hans Rønningen. Det har han vist en rekke ganger, kanskje særlig på Det Norske Teatret.
Han har hatt store roller i «Woyzeck», med musikk av Tom Waits, «Kan nokon gripe inn», med musikk av Stein Torleif Bjella, og «Bikubesong», der han synger sanger av Morrisey. Han var også med i David Bowie-forestillingen «Lazarus».
Mange vil kjenne igjen Rønningen fra «Neste sommer» på TVNorge, der han har rollen som hytteeier Raymond. Kona hans i serien, Ågot, spilles av Ågot Sendstad, som han også er gift med i virkeligheten. Hun er til daglig skuespiller på Nationaltheatret.
Rønningen har alltid hatt mange baller i lufta. Blant annet var han med i TV-serien «Brigaden» på NRK. I flere sesonger spilte han den mindre oppvakte tjeneren Grisk i Kaptein Sabeltann-oppsetningen i Kristiansand.
Nå tar han det mer med ro. Ikke først og fremst på grunn av alderen, 68, men fordi han fikk slag for fem år siden. Han er glad han slapp unna synlige fysiske skader, men ettervirkningene er merkbare likevel.
– Jeg fikk et slag i lillehjernen, så jeg kan bli veldig svimmel. Og jeg kunne få noen angstkuler som var helt avsindige.
Likevel spilte han i David Bowie-forestillingen.
– Det gikk fint, for rollen min var ganske liten. Jeg skulle synge én sang og spille i to scener i starten, og så skulle jeg dø etter 40 minutter! Da teppet gikk ned og skuespillerne tok imot applausen, var jeg allerede hjemme og spiste kveldsmat …
– Men en dag jeg var i matbutikken, fikk jeg et angstanfall som gjorde at jeg bare måtte holde meg fast. Da jeg kom ut i bilen, husket jeg ingenting av det jeg skulle gjøre på teatret om kvelden. Jeg skulle åpne Bowie-stykket, men jeg husket ikke hva jeg skulle si. Jeg hadde ikke manus, for det lå på teatret. Jeg fikk helt panikk, dro hjem, fant et ark og en blyant og tenkte at det måtte dukke opp et eller annet til slutt. Etter hvert kom det noen fragmenter av den første dialogen jeg skulle ha med «Bowie». Så dro jeg inn på jobb, og da forestillingen begynte, gikk det heldigvis greit.
Enden på visa ble at han sa opp jobben på Det Norske Teatret etter at «Lazarus» var ferdigspilt.
– Selv om det ikke syntes utenpå, var jeg ganske dårlig. Nå har jeg lært meg å takle dette mye bedre og lever fint med situasjonen. Men jeg har ikke så mye krefter som før.
Så nå er livet hans ganske annerledes.
– Fellesnevneren for mange som får slag, er at noe må man slutte med, men det er også sånn at mange nye, fine ting dukker opp. Forandring fryder, som det heter! Nå lever jeg fint med fatigue, svimmelhet og det som hører med.
– Jeg er pensjonist, men jeg har noen mindre jobber på teatret. Jeg er en slags frilans slagpasient, hehe.
For tiden spiller han i et stykke på Rommen Scene, som er Det Norske Teatrets avdeling i Groruddalen.
– Jeg er med i «Linje 5», et antirasistisk hverdagsdrama som foregår på T-banen. Det er laget av Zeshan Shakar, som skrev Tante Ulrikkes vei, og rapperen Don Martin, som er med og synger. Jeg spiller en litt ufrivillig rasist og blir jaget av banen av to sinte jenter. På grunn av koronaen har 42 forestillinger blitt avlyst, men nå er vi i gang for alvor.
Ikke å forglemme: Han er også med i den nye sesongen av «Neste Sommer» som starter på TVNorge denne våren.
Snakk om å ta det med ro …
Vokste opp i smøregrav
Rønningen og familien bor på Gjettum i Bærum, i det gamle huset til foreldrene hans. Faren drev bilverksted i garasjen i mange år. Senere ble han den første som importerte Subaru til Norge.
Garasjen står der fortsatt, men i dag har den to avdelinger. Det ene er Rønningens øvingslokale, med gitarer, el-piano, forsterkere og annet musikkutstyr. Det andre er bilverksted, komplett med farens gamle smøregrav.
Rønningen har mekket siden han lærte å gå, og det sies at han kan fikse alle slags biler. Etter hvert er han også blitt flink med gitarer. I en verkstedkrok i øvingslokalet reparerer og justerer han gitarer og basser for venner og kjente.
Piano og keyboard er de instrumentene Rønningen har spilt mest og lengst. Gitarinteressen bråvåknet rundt 2005.
– Jeg fikk en raptus og kjøpte veldig mye rart. Jeg har ikke oversikt over hvor mange gitarer jeg hadde på det meste, men det var sikkert 30.
De fleste har han kjøpt fra USA, og de fleste har vært brukt.
– Jeg har aldri blitt skuffet. Det er velrennomerte butikker som tydeligvis legger litt stolthet i å selge gode ting, med bra beskrivelser av gitarene.
Du synes ikke det er risikabelt å kjøpe gitarer du ikke har prøvd?
– Nei, det har jeg aldri tenkt på. Det er gøy når det kommer noe du ikke helt aner hva er!
Gitarsamlingen hans este så mye ut at han ikke hadde plass til alle i øvingslokalet.
– Jeg måtte henge fem Framus-gitarer i garasjen. Men det var veldig kronglete å ha dem der, for jeg dultet stadig borti dem når jeg drev med bilene. Temperaturen om vinteren var heller ikke ideell, så jeg måtte kvitte meg med dem.
Etter hvert har han redusert gitarsamlingen kraftig. Noen gitarer har han solgt for å kjøpe gamle biler. Blant annet har han kjøpt tilbake en Land Rover han hadde tidligere, og som det har kostet en del å sette i stand. Nyeste tilskudd er en Austin Cambridge fra tidlig 60-tall.
– Jeg har funnet ut at jeg ikke trenger så mange gitarer. Samlemanien har gitt seg. Jeg spiller ganske mye, men jeg bruker stort sett de samme gitarene. Og de trenger ikke å være dyre. Man kan lage god musikk på de verste instrumenter. Det mener jeg oppriktig. Mye av disse gitargreiene er bare hype.
Han synes det er like gøy å mekke på gitarer som å spille på dem.
– Jeg har mye gitarverktøy og hadde egentlig tenkt å drive en del med det. Men planen ble skrinlagt litt da jeg ble syk. Jeg orker ikke å holde på særlig lenge av gangen.
I kjelleren på huset har han et snekkerverksted der han bygget gitarer i raptusperioden; to elektriske, en akustisk – og en fele til kona.
– Nå holder jeg på med en kassegitar. Men det går sakte, for jeg har fem gamle biler som skal holdes i orden!
Han tar fram en Telecaster han bygget for ti år siden.
– Det er to striper med teak i halsen. Teaken er fra dørkarmen til min kollega Svein Roger Karlsen, som skulle pusse opp og skifte en dør. I midten er det bøk, og den tror jeg kommer fra en sofa fra Blindeforbundet, som de skulle kaste. Kroppen har tre lag: Foran og bak er det parkett, som man bruker på gulvet, og i midten er det rett og slett rester av en bokhylle. Jeg kaller det en Parkettcaster!
Materialet til gripebrettet er det eneste han har kjøpt. Båndene har han satt inn selv.
– Vibratosystemet er fra en Squier-gitar. Det ble til overs da jeg skiftet det på en av gitarene til Bjørn Klakegg, en kompis av meg. Jeg har mekket mange gitarer for ham. Det eneste som koster litt penger på denne gitaren, er pickupen, som er en fin Seymour Duncan P90. Gitaren er superspillbar og helt stabil, bedre enn mange «ordentlige» gitarer.
Den andre elektriske han har bygget, en Stratocaster, består av mer normale materialer.
– Hele gitaren er rosewood. Kroppen bygget jeg av fire rosewoodklosser, med en lønneplate i midten. Halsen kjøpte jeg fra Warmouth. Jeg har sagd ut og frest ut spor, kjøpt pickuper og potmetere og sånt, og det er blitt en kjempegod gitar. Det er favoritten, rett og slett. Vel så bra som det beste fra utlandet! Den holder stemmingen bedre enn en Fender Custom Shop Stratocaster jeg hadde, og som jeg solgte.
Produsenter av gitarstrenger bør ikke sette sin lit til Rønningen.
– Nei, jeg er som Trond Graff, jeg skifter når de ryker. Jeg husker gitaristen på Det Norske Teatret, han skiftet strenger to ganger i uka. Da tenkte jeg: Er det mulig å drive med det? Strengene på denne er i hvert fall fem-seks-sju år gamle.
Han er så fornøyd med sine hjemmesnekrede gitarer at han muligens kommer til å kvitte seg med de andre.
– Selvgjort er velgjort. Om fem år har jeg kanskje bare tre gitarer igjen, og de har jeg laget selv! Pluss det beste kjøpet jeg har gjort fra USA, en Gibson ES-175.
Du må være svært fingernem. Lærte du det i verkstedet til faren din?
– Jeg tror jeg lærte det da vi holdt på med modellfly. Noen kompiser og jeg drev med modellfly på Bærum modellflyklubb. Skal du lage modellfly helt fra scratch, som vi gjorde, må du være ganske fingernem. Og så gikk jeg jo et år på møbelsnekkerlinje på yrkesskolen, og jeg lærte nok en del der også.
Musikken har alltid vært en del av livet hans, for faren sto ikke i smøregrava hele tiden.
– Far var korpsdirigent og spilte trompet og orgel. Etter noen pjoltere om kvelden, var det full gass på orgelet. Moren min spilte piano da hun var ung, og jeg har skjønt at hun var ganske flink, men hun sluttet med det tidlig. Jeg har bare hørt henne spille én eneste gang. Det var på 1970-tallet, da jeg hadde kjøpt notene til «Bridge Over Troubled Water». Den går i ess-dur, tror jeg, med mye b-er. Den satte hun seg ned og spilte rett fra bladet. Og så var hun ferdig med det, liksom. Det synes jeg var veldig rart.
Gitarinteressen kan han også takke modellflyklubben for.
– En kar i klubben hadde en gitar, som jeg fikk jeg låne. Det var spennende. Jeg var litt opptatt av musikk, for jeg hadde klunket litt på pianoet hjemme.
Barn av sin tid
Rønningen var tenåring på midten av 1960-tallet, og det har satt sine musikalske spor.
– Som guttunge hørte jeg på The Beatles, selvfølgelig, og så kom Jethro Tull, Emerson Lake and Palmer, Genesis, Soft Machine, sånne progband. Og så hørte vi selvsagt på Chick Corea.
(«Vi» inkluderer her broren Kjell Rønningen, som er keyboardist og har vært med i grupper som Ruphus og Saluki.)
Lista over norske forbilder er kortere.
– Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen norske, rett og slett. Ole Paus, kanskje. Jeg likte Garman.
Er det noen gitarister som har pekt seg ut for deg?
– Jeg har aldri vært interessert i navn, faktisk. Jeg har vært mer opptatt av låtene, lyden og klangen. Noen er nødt til å vite hvem som spiller, når plata kom og alle detaljer om artisten. Jeg er mer interessert i å finne ut hvilken toneart låta går i, uten nødvendigvis å få med meg hvem som spiller. Det er liksom ikke så viktig, hehe.
Noen gitarister har likevel festet seg.
– Pat Metheny har jeg hørt på, og jeg er veldig glad i Jeff Beck og Robben Ford. Så har jeg hørt på jazzfolk som Jim Hall og Wes Montgomery, men jeg vet ikke om jeg husker så mye av det.
Han plukker opp gitaren og drar noen Wes Montgomery-riff. Uanstrengt spiller han også «Blackbird» omtrent som Paul McCartney. Når Rønningen påstår at han ikke er særlig flink til noe, skal man ikke ta det for god fisk. Mannen er tydelig beskjeden.
Klikk her for å se et gammelt klipp fra Facebook der Hans Rønningen spiller «In a Sentimental Mood» av Duke Ellington.
Rønningen er et ektefødt barn av sin generasjon. Han gikk på Forsøksgymnaset i Bærum og bodde i kollektiv.
– Da jeg begynte på Forsøksgym, våknet musikkinteressen for alvor. Vi lagde sanger, og jeg husker vi hadde en liten musikal på skolen. Men jeg vurderte aldri å ha musikk som yrke.
Hva hadde du tenkt å bli når du ble stor?
– Det visste jeg ikke.
Det var kanskje ikke så mange på Forsøksgymnaset som gjorde det?
– Nei. Det forventningspresset ungdom opplever i dag, eksisterte ikke på den tiden, så karriere var ikke et tema. Etter gymnaset jobbet jeg en lang periode som stuer på Fornebu, den gamle flyplassen. Kjørte traller og stuet kofferter.
Og tok flysertifikat.
– På Fornebu var det en flyskole, Ski- og sjøflys flyskole. En flytime kostet 90 kroner, så jeg hadde råd til å ta flysertifikat. Den gangen var det ikke så mye flytrafikk på Fornebu på søndager, så vi hadde gjerne fri et par-tre timer midt på dagen. Da kunne jeg kjøre den lille blå traktoren over til småflyplassen og låne et fly. Det kostet ikke all verden. Vi tok gjerne en liten tur til Eggemoen i Hønefoss eller noe sånt. Så jeg fløy en del.
Nå er det lenge siden han har fløyet, og flysertifikatet har gått ut på dato.
– Men jeg har en kollega som er flyinstruktør, og vi har snakket om å ta oss noen turer.
Musikk var det mye av i bokollektivene Rønningen bodde i. Etter hvert styrte han seg inn på en mer seriøs satsing på musikk. Han tok studentfagkurs i musikk, en ettårig utdannelse man kunne ta etter videregående.
– Jeg var ganske god til å spille blokkfløyte og spilte mye barokk- og renessansemusikk. Det var en seriøst god blokkfløyte, som kostet over to tusen kroner i 1970! Etter studentfagkurset begynte jeg på musikkonservatoriet i Trondheim, men det varte ikke lenge. Det var så kjedelig at jeg sluttet etter et år.
Men Trondheimsoppholdet var ikke forgjeves. Han lærte grunnleggende musikkteori og å skrive noter. Det skulle vise seg å være nyttig kunnskap, ikke minst i teatersammenheng.
Han hadde ingen tanker om å søke på teaterskolen, eller å bli skuespiller for den saks skyld. Kanskje heller en musiker som også var litt skuespiller?
– Jeg hadde et ønske om å holde på med noe i den retningen, med en musikalsk forankring. Det fine med teater, er at det er så direkte. Teater er der og da, og ikke som film eller plateinnspilling der du kan gjøre ting om igjen mange ganger for å få det perfekt. Det er ikke så farlig om noen spiller feil eller at teksten er litt borte. Det hører med, synes jeg.
På slutten av 1970-tallet ble Rønningen med i den politiske teatergruppa Piratteateret. Her både spilte og sang han. En av forestillingene, «Folk ække dyr», ble produsert og vist i Fjernsynsteateret i NRK.
Rønningens neste stopp var Bikuben Musikkteater. Bikuben var opprettet som en eksperimentscene ved Det Norske Teatret, men på 80-tallet ble det drevet som en fri, profesjonell teatergruppe. Gruppa spilte barne- og ungdomsforestillinger, men også voksenstykker som «Baal» av Bertolt Brecht.
– Vi tjente penger ved å selge forestillinger til skoler og kommuner og var ute og reiste kanskje 200 døgn i året. Det var en ganske aktiv gruppe, og jeg jeg lagde masse musikk til forestillingene. Spilte piano og sang. Vi hadde også et band og spilte ofte til dans etter at forestillingene var ferdig. Det gikk omtrent an å leve av det, men jeg måtte kjøre litt drosje når vi var hjemme fra turné!
Da Bikuben Musikkteater ble nedlagt i 1989, begynte Rønningen på Teatret Vårt i Molde som musiker og skuespiller. Deretter gikk turen til Oslo Nye Teater, som skuespiller i «Ronja Røverdatter».
– På Oslo Nye var det også et ganske aktivt dukketeater, som holdt til på Frogner. Der jobbet jeg veldig mye, skrev mye musikk, spilte med dukker og holdt på.
Her hadde han en av rollene han husker best.
– Den morsomste rollen jeg har hatt, var kanskje da jeg spilte H. C. Andersen. Vi lagde en versjon av «Den stygge andungen» som handlet om hvordan han skapte eventyret i skrivestua si. Jeg var H. C. Andersen og Marianne Edvardsen husholdersken, og vi lagde eventyret med ting som fantes i skrivestua; tekjele, spaserstokker, paraplyer, branntau, flosshatter. Vi spilte det i flere år, litt til og fra. :
– Et annet stykke jeg ikke glemmer, er «Kvitebjørn kong Valemon» på Oslo Nye. Jeg var gitarist i første halvdel og heks i andre, hehe. Det var litt skummelt, for du kunne ikke spille feil. Én liten «ding» på gitaren, og det gjallet ut i salen med 700 mennesker! Men det gikk flott. I andre akt sang jeg en Celine Dion-låt i sinnssyk falsett, faktisk en heltone over Celine Dion. Folk lo seg fillete. Der traff vi virkelig planken!
Ikke alt han har tatt i, er blitt til gull.
– Det verste jeg har gjort, må være «Boblene i bekken» på Centralteatret. Jeg skjønte ikke hvordan det skulle gjøres. Det var helt katastrofe. Da fikk jeg litt dårlig kritikk, ja. Men det må man være forberedt på. Man kan ikke gå gjennom livet uten å få det.
Rønningen skrev musikk til en rekke dukketeaterforestillinger på Oslo Nye; «Brødrene Løvehjerte», «Hvem skal trøste knøttet», «Mummitrollet og det usynelige barnet» og «Livsmaskinen».
– I «Livsmaskinen» spilte jeg saksofon. Jeg øvde vanvittig for å få det til, et helt år!
Nesten ingenting av teatermusikken hans er tatt vare på. Det lille som finnes på CD er ikke lagt ut på noen av strømmetjenestene.
– Dette er teatermusikk, ikke sant, og den blir bare borte. Når siste forestilling er spilt, forsvinner den.
Tidlig på 2000-tallet ble Rønningen spurt av Det Norske Teatret om å spille hovedrollen i teaterversjonen av Frode Gryttens bok Bikubesong. Det ble en formidabel suksess, og stykket ble spilt i tre år.
Dagbladets anmelder var begeistret:
Imellom spillescenene kommer sangene fra The Smiths, der Hans Rønningen med presist band bak synger Morisseys sanger som han aldri skulle gjort annet … I morgen skal jeg ringe og prøve å få meg en billett til. For så bra er denne forestillingen.
Etter dette ønsket Det Norske at han skulle spille hovedrollen i «Woyzeck», en gammel klassiker som teatret skulle sette opp i en ny versjon med sanger av Tom Waits. Etter avtale med Waits skulle sangene hans synges på originalspråket.
– Dette hadde jeg kjempelyst til, men denne gangen fikk jeg ikke permisjon fra Oslo Nye. Så jeg sa opp jobben der og tenkte, ja, ja, det får gå som det går. Jeg spurte sjefen på Det Norske om jeg kunne få noe mer å gjøre før jeg ble pensjonist, og da fikk jeg fast jobb, faktisk. Jeg jobbet der fram til jeg fikk hjerneslag.
«Woyzeck» fikk svært god mottakelse. I Klassekampen skrev Idalou Larsen:
Hans Rønningen har i årenes løp spilt en mengde større og mindre roller på Oslo Nye og på Det Norske. Denne gangen har han fått den krevende oppgaven å tolke Woyzeck, en stakkarslig kuet og undertrykt skikkelse, hvis eneste lyspunkt i livet er forholdet til kjæresten Marie. I all sin dustete elendighet er Hans Rønningen den mest overbevisende Woyzeck jeg hittil har sett, og hans sang til Marie, «When I’m with her, I’m the richest man in the town», ble ren scenemagi, ikke minst takket være samspillet med Silje Storstein.
Det Norske Teatret fortsatte den vellykkede kombinasjonen av Rønningen og melankolske tekster med forestillingen «Kan nokon gripe inn». Stykket var bygget rundt personene i Stein Torleif Bjellas sangtekster.
Aftenpostens anmelder avsluttet slik:
«Kan nokon gripe inn» er en forestilling som stopper livet ditt i 90 minutter. Når det hele er over, går du ut i kveldsmørket litt mindre alene.
Waits, Bjella, Bowie, Morrisey. Å synge andres sanger er ikke noe Rønningen gjør så ofte ellers. Han har så mange egne.
– Jeg har alltid laget låter. Det må være sinnssykt mange. Begynte med det nesten før jeg kunne spille noe som helst.
– Jeg skriver alltid ned noter når jeg lager musikk, for jeg husker ikke det jeg holder på med. Andre tar ideene sine opp på bånd for å huske dem, men jeg skriver noter veldig fort, og ofte rabler jeg bare notene ned på et ark.
Noen gitarister spiller bare coverlåter. Faller det deg lett å lage musikk?
– Ja, det synes jeg. Det kommer naturlig. Det skal kanskje ikke så mye til heller, sier han, og spiller en litt tilfeldig grepkombinasjon i E-dur som ble utgangspunktet for en låt han lagde nylig. Teksten er litt typisk Rønningen, alvorlig med en humoristisk vri.
No one ever listen when I talk
No one ever notice when I walk away
I am waiting for an invitation
to the No Ones Association.
Sangen er for ny til å være med på Rønningens ferske plate, som enkelt og greit heter HANS. Her har han samlet tolv sanger han har skrevet opp gjennom årene, med tekster både på norsk og engelsk.
Flere av musikerne er Rønningens gamle kjente fra Det Norske Teatret. Christian Svensson spiller trommer, Marius Reksjø bass og Mats Grønner gitar. Bjørn Klakegg spiller gitar på én låt. Ellers medvirker Rønningens sønn Hjalmar, som er klassisk utdannet musiker, på bass på to låter. Hjalmars kone, Lea Havelund Rasmussen, spiller cello. To av Rønningens døtre, Elida og Klara Høeg, er med og korer.
Rønningen selv står for vokalen. Han trakterer også diverse gitarer, piano, synth, blokkfløyte, mellotron, bass og lap-steel. Broren Kjell Rønningen er produsent.
En platebutikk ville antagelig plassert albumet i hyllene med «prog», men den favner bredere enn det. Tekstene vitner om Rønningens prog-oppdragelse (sola, månen og stjernene), men her er også overraskende og originale formuleringer. «What I see as right now is wrong» er en flott sangtittel, det samme er «Don´t eat the same food twice».
Flere småbåteiere vil nok trekke på smilebåndet av disse linjene i «Ha det»:
I båten ved siden av meg
er det et tau
og tauet er festa i båtens baug
det tar jeg
og eieren av båten
han er en dritt
og båten blir glad
for å få det litt fritt
aleine.
Plata finnes bare i vinylutgave, men Rønningen har lagt ut tre av låtene på sin Facebook-side. Der står det også hvordan du kan bestille albumet: https://www.facebook.com/abaskus.
Rønningens fremtidsplaner?
– Mye musikk. Jeg er med i en trio som er et slags låtverksted. Alle må ha med låter de har skrevet selv, og synge dem selv. Det er ikke lov å komme drassende med noen covergreier. Så er jeg med i en kvartett som også spiller egne låter. I tillegg har jeg akkurat begynt å spille swingjazz sammen med en kamerat. To gitarer i Django-stil. Jeg har lagd noen swinglåter.
– Jobbmessig skal jeg fortsette med «Linje 5». Jeg tror teatret ser på det som en viktig forestilling, så den kommer nok til å gå en stund framover. Ellers har jeg en avtale med sjefen på Det Norske om at hvis det dukker opp noe som er innafor det jeg kan bidra med, så får jeg beskjed om det.
Når du ser tilbake på dine 40 år på scenen, tenker du på deg selv mest som skuespiller eller musiker?
– Jeg tror kanskje mest som skuespiller. Jeg kan spille instrumenter, men jeg er ikke musiker sånn som musikerne på teatret for eksempel, som er skikkelig gode. Jeg er kanskje en brukbar amatør.
