Svein Finjarn: – Vemodig å bli 75

– Unge gitarister spiller rundt meg tre ganger. Men som jeg sier: La dem få spille sine ti tusen toner. Jeg greier å få fram mitt på de fire jeg spiller.

Landets minst hemmelige gitarist, Svein Finjarn, runder 75 år i dag, 15. november.

– Jeg synes det er litt vemodig, så jeg slår ikke på stortromma. Det blir en liten samling med kona og barna. Og så er det mulig det blir en tur på byen med gutta i bandet.   

Bandet er selvsagt The Beatniks, som nettopp er ferdig med sin 60-års jubileumsturne. Han er veldig fornøyd med mottakelsen bandet fikk på de 15 konsertene i oktober. Etter å ha spilt land og strand rundt siden begynnelsen av 1960-tallet, var han spesielt glad for å slippe å kjøre hundrevis av mil med bandbuss. Logistikken ble tatt vare på av arrangøren United Stage.   

– For én gangs skyld var alt linet opp, med fly og det hele. Mens vi i bandet sov, gikk bussen med utstyret videre til neste stopp. Jeg hadde ikke med meg plekter en gang! Nå er jeg blitt så bortskjemt at jeg vil ha det sånn videre!

Nå tar Beatniks en pause til over jul.

– Vi skal tenke et par måneder og sette sammen et nytt program, og så håper jeg vi skal ut igjen i mars. Det blir forlengelse av jubileumsturneen, selv om det da blir et 61-årsjubileum!     

The Beatniks i Moss Kulturhus 13. mars 2021. På jubileumsturneen var bandet forsterket med Kjell "Kjaperud" Asperud (til venstre), som i sin tid var frontfigur i New Beatnicks. De faste medlemmene i dagens Beatniks er Bjørn Jensen (saksofon, gitar, vokal), Per Fredrik Kjølner (gitar, vokal), Per Bakkelund (trommer), Svein Finjarn (gitar, vokal), Tom-Arild Andersson (keyboards, vokal) og Bjørnar Strøm (bass, vokal). Finjarns kollega Eigil Berg fra New Jordal Swingers var også med på turneen, men var ikke på scenen da bildet ble tatt. Ikke la deg forvirre av at Beatniks er skrevet med c på bakveggen. Skrivefeilen har forfulgt dem siden starten. (Foto: Sven Erik Lundby)

– Trøttingen

Han har stått på scenen siden han var ti år og var knapt tenåring da han ble frontfigur i sitt eget band. Han ble landskjent med The Beatniks og har spilt i flere kjente grupper, blant annet The Vanguards og New Jordal Swingers.

Fortsatt tenker mange på ham som sologitaristen med stor S fra norsk popmusikks gullalder – som regel utstyrt med en velklingende Fender Stratocaster og et avslappet smil om munnen.

Det gamle ungdomsidolet omringes ikke lenger av hylende ungjenter. I dag er nok navnet «Svein Finjarn» mer kjent enn ansiktet hans.

Han snakker sjelden i store bokstaver, selv om han har klare meninger. Skandaler og skandaløs opptreden har det vært lite av opp gjennom årene. En av grunnene kan være at han holder seg unna alkohol. Røyker gjør han ikke heller.     

– Jeg ble alltid kalt for en trøtting. Jeg var aldri med på noe, for jeg dro hjem og sovnet tidlig. Jeg er A-menneske og spretter opp klokka seks eller sju.

Finjarn er med andre ord en slags omvendt Keith Richards, og beviset på at det finnes flere veier til et langt rockeliv.

– Jeg kan ta et glass vin når jeg er hjemme. Når vi skal bort, kan jeg styre meg. Det er ofte jeg som kjører.

Ikke bare heldig

Vi møter ham til en lang og alkoholfri prat på Vestby storsenter, en kort kjøretur fra boligen hans i Son. Til gjengjeld går det med en del kaffe og kaker.   

– Du startet ditt eget band, Lucky Boy and his Crazy Rockets, allerede i 1958. Du må ha vært en fremmelig ungdom?

– Ja, når jeg ser tilbake på det nå, så er det alltid jeg som har dratt i gang ting. Jeg ble nummer to i en amatørkonkurranse i Samfunnssalen, og da skjønte jeg at jeg måtte skaffe meg et band.

– Følte du at du hadde talent, at du var musikalsk?

– Jeg må svare ja på det nå, men jeg tenkte ikke på det da. Jeg skulle bare framover, framover, framover hele tiden. 

11,5 år gammel var Svein Finjarn allerede en ganske rutinert soloartist. Her med sin første Höfner. (Foto: Rolf Finjarn)

– Tok du artistnavnet Lucky Boy fordi du syntes «lucky» passet på deg?

– Nei, det var litt tilfeldig. Det var en som kalte seg Smiling Tommy, han var fra Sinsen, og så var det Per Elvis Granberg og Rocke-Pelle. Jeg måtte finne på noe jeg også, og da ble det Lucky Boy.  

– Så du har ikke følt at du var «lucky»?

– Nei, i dag synes jeg at jeg har slitt. I begynnelsen av 1970-årene hadde jeg virkelig tenkt å gi meg. Jeg stablet på beina det ene bandet etter det andre, men så kom disse som var over oss, Kjell Karlsens Orkester, Finn Eriksens Orkester, Terje Fjærns Orkester, og rappa folk hele tiden. Jeg mistet flere bandmedlemmer. Jeg ble så lei. Jeg følte meg som John Mayall, bare i mindre målestokk. Han var en utklekkingsanstalt som dro inn Eric Clapton, Jeff Beck og Peter Green, og så mistet han dem til andre.

Finjarns første store forbilde var «twang»-gitaristen Duane Eddy, som han oppdaget på Radio Lux.

– Det må ha vært på slutten av 1957, eller i 58. Da hørte jeg «Rebel Rouser». Det er mye saksofon på platene til Eddy, så vi fikk med oss Reidar Myhre, broren til Wenche, på saksofon.

I 1960 gikk Lucky Boy and His Crazy Rebels i studio og spilte inn «Rebel Rouser» og «Whole Lotta Shakin’». For anledningen kalte de seg The Rebels.

Plata ble trykket i fem eksemplarer, én til hver av gutta i bandet. Låtene ble ikke utgitt før i 1982, på samlealbumet Finjarn – The First 25 Years.

Lucky Boy and his Crazy Rockets eksisterte fra 1958 til 1960. Bildet er tatt på Chat Noir i Oslo i 1958. Fra venstre: Svein Boye Andersen, Svein Finjarn (med en Höfner Colorama), Bjørn Tore Sørli, Reidar Myhre og Per Olaf Winge. (Foto: Privat)

Finjarn fikk en forsmak på at bandlivet ikke er en dans på roser. Naboen hans, Svein Boye Andersen, var med på bass, uten helt å mestre instrumentet.

– Da vi kom i studio, var det en av de andre gutta i The Rebels som sa, «Fikser du dette, Boye?» «Nei», svarte han, og dermed fikk han ikke være med på plata. Sånn begynte det. Jeg skjønte at jeg skulle ta med meg folk, prøve dem, og eventuelt få dem ut. Det har vært den tristeste delen av jobben. Det er alltid jeg som får skylda for å skippe folk. En gang ble det slåsskamp i Samfunnssalen da vi sa opp rytmegitaristen.

Det hører med til historien at Boye senere ble en kjent journalist og fotograf, og at han var en livslang venn av Finjarn. Han døde i mars i år.

I 1961 var Finjarn med å starte The Beatniks, som begynte som et rent shadowsband. Året etter fikk de en hit med en instrumentalversjon av «Flickorna i Småland». Karrieren skjøt fart da de var med i kinofilmen Sønner av Norge kjøper bil, som backingband for Grynet Molvig.

Beatnicks vant det nordiske mesterskapet i shadowsmusikk i 1963 – nå med en c i navnet. Ifølge Finjarn var ikke navneskiftet bevisst.

– Jeg vet ikke hvordan den c-en kom med, det kan være plateselskapet som skrev navnet feil. En periode het vi Beatnicks og Beatniks litt om hverandre.

The Beatniks skilte seg fra konkurrentene i Nordisk Shadowsmesterskap ved at de spilte litt utradisjonelle låter, blant annet «Sabre Dance», «Sverddansen», som fortsatt er et populært innslag på bandets konserter.

Nordiske mestere. Fra venstre: Svein Finjarn, Odvar Gundersen (rytmegitar), Carsten Deberitz (bass) og Truls Lorck (trommer).

Møtte The Beatles

Beatniks fikk oppleve The Beatles i levende live, i Göteborg i oktober 1963.

– Jeg husker ikke så mye av konserten, bortsett fra at de avsluttet med sin nye singel, «She Loves You». Vi hørte nesten ingen ting, for alle skreik. Det eneste vi hørte, var «Yeah Yeah Yeah» …

Etterpå fikk de møte de fire engelskmennene som akkurat hadde startet på sin vei til stratosfæren. 

– Vi var ikke særlig stive i engelsk, så jeg spurte Paul McCartney hva «beatle» betydde. Han hentet et ark og tegnet en runding med seks bein, en bille, og så krøllet han arket sammen og kastet det. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men jeg tok opp lappen og puttet den i lomma. Jeg har den fortsatt, men jeg har ikke latt noen ta bilde av den, for jeg vil ikke at den skal misbrukes.

Kjekk hilsen å få ...

– Du var stjerne i Beatniks da du var 15 år. Følte du at du fikk annerkjennelse med én gang, at folk likte det du gjorde?

– Da kan jeg svare veldig enkelt og greit: Jeg synes ikke jeg har fått det ennå. Jeg synes ikke jeg har fått det jeg har fortjent, hvis jeg skal være ærlig. Det begynner kanskje å løsne nå, på den måten at jeg ble anerkjent i Rockheim Hall of Fame. Antagelig for å ha holdt ut lenge, ikke for at jeg er flink. Jeg har aldri gitt opp, liksom.

– Men du har oppfattet at det sies mye pent om deg?

– Nei, jeg har ikke det. Jeg merker jo at når jeg treffer noen av disse unge, Backstreet Girls og sånn, så er det hi five og «der kommer den hellige». Men jeg har ikke helt skjønt det, jeg har vært litt treg i oppfattelsen.

– Da vi snakket på telefonen i forrige uke, var det en kamerat som ringte meg og fikk opptatt. Da jeg fortalte ham at jeg hadde snakket med deg, sa han, «Åh, legenden.»

– Er jeg så gammel? tenker jeg da. Dinosaurene kommer!

Bruce Welch fra The Shadows og Frode Alnæs var to av de mange gitaristene som hyllet Svein Finjarn da han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2016. Til høyre programlederen for NRK-showet, Haddy N'jie.

Mange interesser

Sett utenfra virker det som Finjarn ikke har gjort stort annet enn å spille gitar. Nye band, konserter og plater har kommet på løpende bånd opp gjennom tiårene. I virkeligheten har han ofte vært opptatt av helt andre ting enn musikk.

– Jeg har alltid jobbet ved siden av, så jeg har ikke vært proffmusiker. Det har vært like mye bil som gitarer. Jeg har aldri hatt musikk som en ener, jeg har alltid skrudd på veteranbiler. På det verste hadde jeg tre Mustanger som jeg skrudde på.

Han har til og med gitt ut et album med tittelen Mustang. Til sammen har han hatt over 70 biler, har han regnet ut. Ti av dem har vært Mustanger.

– Nå er det ikke så morsomt å dra på veteranbiltreff lenger. Jeg har hatt min tid, nå får ungdommene ta over. Men jeg har en Mustang stående i garasjen som jeg akkurat har skiftet girkasse på.

Midt i den hektiske Beatniks-tiden i 1964 fulgte han sin fars råd og tok fagbrev som retusjør.

– En retusjør var en som fikset på bildene som skulle på trykk. Yrket er jo dødt i dag, for nå har du Photoshop. Jeg har vært ansatt i flere trykkeribedrifter, Spesialtrykk, Euro Trykk, Klisjé. Jeg jobbet med faget mer eller mindre sammenhengende fram til 1992-93.

Han har drevet med foto også.

– Jeg har sikkert tatt bilder til 30-40 platecovere. Euro Trykk trykket coverne. I tillegg til å bruke mitt bilde, la jeg inn det som skulle være av tekst. Så da hadde jeg hele jobben.

Spilte på Cavern i Liverpool

Det er sagt at Svein Finjarn sluttet i Beatniks i 1965 på grunn av en krangel om hårlengden. Men det er ikke hele forklaringen, forteller han. 

– Jeg sluttet i protest, og håret var en av grunnene. Jeg mente vi skulle ha langt hår. Men jeg hadde også lyst til å spille en annen slags musikk. Jeg ville ikke stå fast med Shadows, men spille mer ala Stones og Pretty Things.

– Det har alltid vært sånn. Etter noen år får jeg plutselig et kick og vil prøve noe nytt. 

Det nye ble et band som het The Blue Secrets.

– Vi skrev brev til Cavern Club i Liverpool og fikk svar tilbake at de skulle ha et maratonraid med mange artister for å redde stedet, for det gikk litt dårlig. Vi fylte bilen, kjørte til Bergen og tok båten derfra til Liverpool. På lykke og fromme. Vi var i England en tre ukers tid og spilte også på flere klubber i Manchester og Brighton.  

– Mange av dem som sier at de har vært på Cavern, har ikke vært der, for den opprinnelige klubben ble revet i 1973. Ved inngangen til nye Cavern står navnene på alle som har spilt der, og på en murstein øverst til høyre står det The Blue Secrets! Det er jeg stolt av! Men navnet er skrevet feil, det står The Blues Secrets.

Dokumentasjon på at Finjarn og The Blue Secrets spilte på Cavern i Liverpool i 1965. The Beatles opptrådte på denne scenen nærmere 300 ganger fra 1961 til 1963.

– Hvordan var det å spille i legendariske Cavern?

– Det var et svett, uhyggelig kjellerlokale. Jo varmere det ble der nede, jo mer rant det nedover veggene. Jeg syntes jeg så soppen grodde på veggene. Det var nok ikke et sunt sted.

I årene som fulgte, var Finjarn en slags Tordenskjolds soldat i norsk pop og rock: The Cannons, The New Beatnicks, The Vanguards, Jumbo, Fresh Air og New Jordal Swingers. I tillegg hadde han flere soloprosjekter. Han har vært innom de fleste sjangre, Jumbo var for eksempel et av Norges første tungrockband.

Svein Finjarn har spilt inn 508 låter i studio. En del har han skrevet selv eller i samarbeid med andre.

– Jeg har ikke vært så flink til å lage låter selv, men jeg har nok snekret sammen en hundre låter til sammen.

– Jeg har aldri brydd meg om tekstene. Jeg synes musikken teller mer. Jeg har vel skrevet teksten til halvparten av låtene jeg har laget. Etter hvert skjønte jeg at tekstene mine ikke holdt. Så jeg allierte meg ofte med Audun Tylden. Han hadde sin bakgrunn fra USA og lagde fine tekster for meg. Etter at Tylden døde, har jeg hatt litt hjelp av kona, som har bodd noen år i England. Men jeg trenger nok en som er flink i engelsk og som kan gi meg noen tekster, og så kan jeg lage melodier til dem. Det er mange som lager melodien først, men jeg synes det er mye lettere omvendt. Akkurat som Elton John, hehe.

Han har hatt mange gitaristforbilder: Bert Weedon, Duane Eddy, Hank Marvin, The Ventures og The Spotnicks. Han spiller Shadows-plater ennå, men det er andre han hører mer på.  

– Robben Ford er elegant. For meg er det et steg videre fra Hank Marvin. Men det er Jeff Beck som er den store for meg, jeg kjøper alt av ham. Og jeg liker det siste han har gjort best.

– Jeg ser litt av meg selv i Jeff Beck, for han er bilmann. Han skrur mye. Han sa en gang: «Kona syntes jeg var for mye ute i garasjen. Hvem tror du jeg valgte?» Han ble i garasjen. Jeg tør ikke følge opp den, men jeg skjønte ham godt. Jeg setter meg ned i stolen, tenner et lite lys, tar på meg høretelefoner og nyter «Nessun Dorma» fra Emotion & Commotion. Han spiller så fint at jeg får gåsehud.

Klikk på bildet for å høre Jeff Beck spille "Nessun Dorma".

Finjarn er også glad i en gitarist som har gått litt under radaren.

– Jeg er veldig tilhenger av Moody Blues. De har jeg alt av. De har en flink gitarist som heter Justin Hayward.

Finjarn har truffet flere av sine gitarhelter, blant annet James Burton, som var Elvis Presleys faste gitarist de siste årene.  

– Vi hadde med James Burton en gang vi skulle spille i Stockholm. Han satt ved siden av meg i bilen på hele turen. Han var en mann av få ord, som det var vanskelig å få noe ut av. Jeg spurte hva slags pickuper han hadde på gitaren, men det ville han ikke si. Da tenkte jeg: Er vi der, liksom? Og han hatet at noen spurte om Elvis, for alle gjorde det. Så jeg tok en annen innfallsvinkel og begynte å snakke om biler. Og da kom det, da ble det ikke stopp. Han hadde i hvert fall én bil til hver dag, fortalte han, for når han ble lei av dashbordet, skiftet han bil. Han mente jeg burde kjøpe en Cadillac, for Mustang var ikke en ordentlig bil.

Av norske gitarister er det Terje Rypdal han føler sterkest slektskap med.

– Men det er lenge siden Terje spilte shadowsmusikk. Han har nok forlatt oss på den måten.

Ikke ferdig utlært

Svein Finjarn har ikke sluttet å øve, selv om han sikkert kan spille det meste baklengs og i halvsøvne.  

– Jeg spiller litt hver dag. Det kan være skalaer jeg plukker opp fra Guitarist og de andre gitarbladene. En gang så jeg noen obskure «Jeff Beck’s scales», og da måtte jeg lære meg dem. Jeg kan ikke noter, så jeg må bruke tabulaturene. Man må prøve noe nytt, ellers er det veldig lett å dette ned i den samme gropa.

– Hvis tre gitarister er samlet, så spiller vi alle forskjellig, og jeg hører ting jeg har lyst til å lære. Du får hele tiden impulser. Av ti trinn er jeg kanskje på fem. Blir du utlært noen gang? Nei.

Gitarspillingen har utviklet seg enormt i Finjarns levetid, og noen ganger får man inntrykk av at det er blitt en slags idrettskonkurranse der det er om å gjøre å spille fortest.

– Unge gitarister spiller rundt meg tre ganger. Men som jeg sier: La dem få spille sine ti tusen toner. Jeg greier å få fram mitt på de fire jeg spiller.

"Arbeidshesten" til Svein Finjarn er en Fender Custom Shop Stratocaster fra rundt 2010. Han har også en Masterbuild Custom Shop som nesten er for fin til hverdagsbruk. Bildet han peker på er av Jeff Beck, som han møtte i Danmark i 1968. (Foto: Sven Erik Lundby)

Er ikke gitarsnobb

Svein Finjarn var den første som kjøpte en Fender Stratocaster da den aller første leveransen kom til Norge og Hagstrøm Musikk i Oslo i 1962. Han har vært trofast mot Stratocasteren siden.

– Fender Stratocaster er så fint skapt. For det første er den avrundet, så den ligger behagelig på kneet. Den har ikke en skarp kant som Gibson. For det andre har den disse horna, så man kan spille høyt oppe på halsen. Og så er den lettere enn en Gibson Les Paul.

– Jeg har prøvd Gibson, og jeg kjøper dem, dum som jeg er, men det funker ikke, og så må jeg selge.  Jeg har hatt et par Gibson Les Paul Custom, to ES-335 og en SG. Det er jo flotte gitarer. Hvis jeg hadde hatt penger nok, ville jeg nok hatt en Gibson stående. Men jeg ser ikke for meg at jeg skal kjøpe en gitar til 20 000-30 000 som jeg overhodet ikke kommer til å bruke ute. Det er ikke noe Shadows-lyd i en Gibson. De er kanskje fine å kompe med.

Finjarn vil nødig ha besøk av gitarinteresserte tyver, så han er forsiktig med å fortelle hvilke gitarer han har og hvor han oppbevarer dem. Men de kostbare befinner seg på et trygt sted.

Noe røper han likevel.  

– Den dyreste jeg har er en Masterbuild Fender Stratocaster, som er bygd av én mann. Jeg kjøpte den for ti år siden pg har ikke trengt å stemme den engang – det er nesten sant! Men den er så dyr og fin at jeg nesten ikke tør å bruke den.  

Så forteller han om sin begeistring for Fenders rimelige Squier-gitarer. Finjarn er ingen gitarsnobb. Norges mest kjente traktør av Fender Stratocaster spiller ofte på Squier.

– Jeg har seks Squier-gitarer. Når jeg kommer over en Squier, sjekker jeg at halsprofilen, tresorten og båndstørrelsen er riktig for meg. Jeg liker små, vintage bånd. Hvis jeg kjøper gitaren, skifter jeg mekanikken og metalldelene. Pickupene er ofte ok.    

På Beatniks-konserten i Moss i oktober brukte han blant annet en 11 år gammel rød Squier Classic Vibe Stratocaster som han hadde skiftet alt på, også pickuper. Og under Beatniks-turneen i Trondheim plukket han opp en Fender Squier Jazzmaster. 

Finjarns Fender Squier-samling, fra venstre: Mustang (Indonesia 2017) Pro Tone Stratocaster (bare produsert i 1996-98, i Korea), Bronco Bass (Indonesia 2019), Cyclone (Indonesia 2003, helt bygget om), Jazzmaster FSR (Indonesia 2021) og Squier Classic Vibe Stratocaster (Kina 2009). På sistnevnte har Finjarn skiftet alt, også bånd. Denne gitaren bruker han ofte på scenen.
Höfner var gitarmerket for mange pop- og rockemusikere før Fender-gitarene kom til Europa. Finjarn har blant annet denne Höfner President 468S/E2 fra 1957-58. Den befinner seg i sin originale kasse og blir aldri brukt. (Foto: Sven Erik Lundby)

Han spiller ikke så ofte akustisk gitar, men det hender de trenger en i bandet.

– Jeg har en Martin DM fra rundt år 2000 som jeg kjøpte brukt. Den har vært i Norge i 20 år og blitt vant til klimaet her, for den er jo lagd i et veldig varmt miljø. Så har jeg en gammel Höfner, en kopi av en Gibson Jumbo. Den er så pen at jeg ikke vil selge den.

Svein Finjarn er ute etter en Höfner Colorama, tilsvarende den han hadde på slutten av 1950-tallet. Hvis noen har en sånn, så kan han være interessert i å kjøpe den. Merk: Gitaren på bildet har en vibarm, men den er ikke original, for disse gitarene hadde ikke det.

Savner Matchless

Både Shadows og Beatles brukte VOX-forsterkere da de slo igjennom, og man skulle tro det hadde vært et naturlig valg for Finjarn også. Men, nei.

– Da jeg fikk Stratocasteren i 1962, hadde jeg en Fender Bassman. I 1968 gikk jeg over til Marshall. New Jordal Swingers ble sponset av Peavey, så det brukte vi lenge. Peavey-forsterkerne kunne ramle ned trappa, men gikk aldri i stykker.

– Jeg har en Peavey Delta Blues, 15 tommer, som passer bra til Gretsch-gitaren min. Det er en fin kombinasjon hvis du skal spille Duane Eddy.

Han har også en Magnatone fra 1960 som er så skjør at han ikke tør å ta den med på spillejobber.   

Siden 1996 har han brukt en Matchless, men den har han måttet selge etter råd fra fastlegen.   

– Jeg fortalte legen at jeg hadde litt vondt, og viste ham hvor. «Har du løftet noe tungt, nå?», spurte han. «Ja, det er forsterkeren min», sa jeg. «Hvor mye veier den, du er ikke høye karen?» «Den veier 38 kilo», svarte jeg.» «Og den har du løftet på i 20 år? Det er for tungt for deg», sa han og konstaterte at jeg hadde løftet på meg brokk. Så jeg måtte selge den, og så kjøpte jeg en VOX AC30, selv om jeg aldri har vært VOX-mann.

– Men en VOX AC30 er ikke helt lett den heller?

– Nei, den veier 32.

Han hadde med den nye VOX-forsterkeren på turneen nå i oktober, men etter den andre konserten røyk trafoen.

– Nå er den er til reparasjon. Jeg savner allerede Matchless’en.

– Hvorfor kjøper du ikke en digital forsterker, de er blitt ganske gode og veier nesten ingen ting?

– Det er ingen digital forsterker som har overrasket meg ennå. De låter syntetisk. Jeg hører forskjell med én gang. Det er ikke noe varme i det hele tatt. Det er ikke noen tone i dem, ingen sustain.   

Han har en Fender G-DEC som han bruker som øvingsforsterker.

– Jeg har en minnepinne med 100 forskjellige ferdigkomp, og så sitter jeg og øver til det.

Han har også en Marshall Origin som han bruker når han øver.  

Gitarister som vil gjenskape sounden til Hank Marvin fra begynnelsen av 60-tallet, anskaffer gjerne en Hall and Collins ekkomaskin, som har innebygget den korrekte lyden til mange ikoniske Marvin soloer. Men det vil ikke Finjarn.     

– Jeg kjøper ikke sånt, og det er helt bevisst. Jeg er ikke kopist, det er det verste som finnes. Jeg spiller på min måte. Jeg bruker en Boss RE-20, en chorus og en overdrive, som jeg må ha en gang iblant, og kanskje en vibrato.

Gitarsamlingen til de tre Fender-spillende medlemmene i The Beatniks. Bildet ble tatt i forbindelse med at bandet i fjor høst ble "Official Fender Artists". (Foto: Jan Larsen)

Lurer på én ting

Finjarn forbereder seg på en rolig jul hjemme i Son før aktiviteten i Beatniks tar seg opp igjen på den andre siden av nyttår. Det blir antagelig mye musisering i 2022, for vi må ikke glemme at han også er med i New Jordal Swingers.    

– Hvor lenge har du tenkt å holde på?

– Folk spør ofte om det. Den dagen jeg ikke synes det er noe moro, da gidder jeg ikke mer. Hvis det begynner å bli sånn i bandet at veldig mye musikkmessig går mot deg, og du liksom må kjempe for noe, da er det slutt.

– Er det noe du angrer på at du ikke har gjort? 

– Det en ting jeg lurer på, ikke som jeg angrer, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde sluttet i Beatniks, men blitt med dem videre i Titanic. Da hadde jeg vært med på «Sultana», som ble en internasjonal hit. Titanic vanket sammen med Jimi Hendrix og Brigitte Bardot. Han som ble med i Titanic istedenfor meg, Janne Løseth, var med på det.

– Hva synes du om dagens pop- og rockemusikk?

– Er det noe igjen, da? Hva er igjen?

– Hva tror du om fremtiden til Shadows-musikken?

– Jeg tror nok dessverre at det kommer til å bli mindre og mindre av den.  

Svein Finjarn og hans Fender Stratocaster er med på kunstneren Yvonne Jeanette Karlsens maleri av 19 norske artister og kulturarbeidere som har preget populærkulturen de siste 50 årene. Maleriet er inspirert av Adolph Tidemands «Haugianerne». Jan Erik Vold er malt som legpredikant på en krakk, der han leser sitt dikt «Kulturuke», med artistene som menighet. Jan Eggum, Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg, Ole Paus, Finn Kalvik, Reidar Brendeland, Anne Grete Preus, Hanne Krogh, Åge Aleksandersen, Wenche Myhre, Jahn Teigen, Halvdan Sivertsen, Ingrid Bjørnov, Øystein Sunde, Svein Finjarn, Lillebjørn Nilsen, Inger Lise Rypdal, Odd Børretzen og Jan Erik Vold. (Gjengitt med tillatelse.)
%d bloggers like this: