Anders Danielsen Lie går i barndommen

Lege, filmskuespiller og musiker. Anders Danielsen Lie får tid til mye. Nå er han snart klar med sitt andre album, som er blitt til på en svært original måte. 

Anders Danielsen Lie er glad i gitarer med personlighet, som denne stålstrengeren fra 1950-tallet av merket EKKO. (Foto: Sven Erik Lundby)

Hvis du spør Anders Danielsen Lie (42) hva slags yrke han har, svarer han lege, for det er han utdannet til og bruker det meste av tiden sin til.

Selv om han ikke kom inn på Teaterhøgskolen, har han spilt i flere norske og internasjonale filmer enn brorparten av de som har gått der. Han er med i to nye filmer som begge er valgt ut til hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes i juli.     

Piano er hovedinstrumentet, men han spiller også gitar, bass og trommer. På sitt første album, This is Autism, som kom i 2011, spilte han alle instrumenter selv. Det gjør han også på det nye, med et par unntak.

Strenge regler

Det nye albumet er andre del av det han kaller et pågående arkeologisk utgravningsprosjekt.

– Prosessen er litt spesiell, for jeg har laget noen regler for prosjektet. Jeg skal ta utgangspunkt i gamle opptak fra min musikalske barndom og oppvekst. Det er ting jeg spilte inn på vanlig kassett og på firesporsmikser. De første kassettene er opptak der jeg synger barnesanger for besteforeldrene mine i 1981, de siste er fra 1999.

Han anslår at det i hvert fall er snakk om 500 kassetter. Alle er katalogisert. Han har hørt igjennom alt og laget en liste med melodier og lydsnutter som interesserer ham.

– Båndopptakeren sto ofte på hele tiden mens jeg spilte, og jeg hører hvordan melodier og riff gradvis blir til. Når jeg skal lage en plate, velger jeg ut kanskje ti-femten fragmenter og prøver å bygge låter ut av det i studio. Noen ganger er det lett å høre det gamle opptaket på den ferdige låta, andre ganger er det bare et støttehjul som jeg legger veldig lavt i miksen. Men det er en regel at det opprinnelige opptaket skal være med.

Tekstene er på engelsk, slik de er på de gamle opptakene.    

– Noen tekster er ting jeg prøvde å lage da jeg var barn, og da må jeg forholde meg til at jeg ikke helt skjønte hva engelsk var, og hva ordene betydde. Jeg var kanskje mer opptatt av språket som et akustisk fenomen, hvordan det klinger i musikken. Da endrer jeg ikke på det. Så er det andre låter hvor det er meg som voksen som prøver å skrive noe om vanlige popmusikalske temaer som ensomhet og kjærlighet.

– For meg er ikke popmusikktekster stor litteratur, nesten uansett. Jeg er mer opptatt av tekster som en forlengelse av musikken. Der har Michael Jackson alltid vært en viktig referanse. Bad-albumet for eksempel. Det som avgjør om teksten fungerer eller ikke, er om den har en klanglig og rytmisk funksjon. Jeg kan selvfølgelig sette pris på velskrevne popmusikktekster, jeg er bare ikke så flink til å skrive dem selv! 

– Du har sagt i et intervju at du liker å jobbe alene. Er det derfor du bruker «autisme»-begrepet?

– Det passer bra i dette musikkprosjektet, for det er en søken etter en egen musikalsk identitet. Jeg har satt opp noen litt dogme-aktige regler for meg selv. Hva skjer hvis jeg må skrive, spille og synge alt selv, hvordan høres det ut da? Går det an å finne sin egen musikalske identitet gjennom et slikt prosjekt? Hvorfor liker jeg den musikken jeg liker? Hva er det som tiltaler meg ved de musikalske referansene jeg setter høyest?

Helt alene er han ikke på det nye albumet. Petter Wettre er med på saksofon, og Eivind Buene har skrevet strykearrangementer.

– Jeg prøver å bryte reglene litt og slippe inn andre impulser, så det ikke blir ren autisme!

Albumet er nesten ferdig. 

– Min faste tekniker Lars Lien holder til i Stuggudal i Tydal. Når jeg har jobbet med dette prosjektet, har jeg pleid å dra til ham. Med to barn og pandemi har det ikke blitt så mange turer, men nå trenger jeg bare to-tre dager til, og så er plata ferdig.

Låtene på det nye albumet er basert på kassettopptak han gjorde i barndommen og oppveksten. (Foto: Sven Erik Lundby)

Betatt av Kiss

Anders Danielsen Lie har spilt instrumenter så lenge han kan huske. Mormoren var klaverpedagog, og mange i familien lærte å spille piano av henne.

– Mitt første musikalske minne er at jeg sitter under flygelet hjemme hos henne, og hun spiller Das Wohltemperierte Klavier av Bach. Så piano var det første instrumentet jeg lærte å spille. I mange år gikk jeg på Oslo kommunale musikkskole, men jeg var ikke den flittigste eleven. Jeg tror jeg hadde et godt øre, men jeg var ikke noe teknisk vidunder.

I dag angrer han på at han ikke øvde mer piano da han var barn.

– Jeg burde spilt mer piano da jeg var ung, for teknikken har lett for å bli litt gebrokken når man får sin mest lidenskapelige øvingsperiode senere i livet. Men jeg opplever ikke teknikken som begrensende når jeg holder på med musikkprosjektet mitt. Det er andre ting som er viktigere, og teknikk kan være så mangt.

Tidlig på barneskolen oppdaget han rock og popmusikk og ble interessert i trommer. Først spilte han med en klassekamerat på skolen.

– Jeg hadde ikke trommesett, så jeg brukte et hjemmelaget slagverk av pappesker. Vi kalte oss Tornado. Kameraten min hadde fått en Charvel, en Superstrat med Floyd Rose og aktive pickups. Vi hadde mye gøy med den gitaren og vibarmen, selv om det var vanskelig å stemme en gitar med Floyd Rose. Superstratene fra sent 80-tall og 90-tallet har en spesiell plass i hjertet mitt, selv om det er en smaksmessig ukorrekt elektrisk gitartype.

Den første store besettelsen var Kiss. En av de første LP-ene han kjøpte var Alive, fra 1975.

Alive har vært en referanse for meg når det gjelder gitarlyd, riff, gitarsoloer og måten man spiller rockegitar på. Sologitaristen i Kiss, Ace Frehley, lagde gitarsoloer som nesten var som små komposisjoner. De var lette å huske og lette å synge. Jeg er like opptatt av den plata i dag som da jeg oppdaget den! Kiss på 70-tallet var et band som lagde utrolig mange fengende låter, så de er veldig undervurdert musikalsk. Men jeg har et barndomsnostalgisk forhold til bandet, så jeg skjønner at jeg er helt inhabil.

– Kanskje ansiktsminken er årsaken til at Kiss ikke ble tatt helt seriøst?

– Det kan være. For meg er det teatrale som Kiss holdt på med på 70-tallet, minst like interessant som David Bowie. Det er politisk ukorrekt å være opptatt av Kiss, det blir aldri godtatt av smakspolitiet. Men det kan jeg ikke forholde meg til!

Etter Kiss ble han opptatt av hardere musikk.

– Det var en gradvis prosess hvor musikken ble mer og mer ekstrem. Etter Kiss ble det Metallica, deretter trash metal og death metal. Jeg hørte masse på ekstrem-metall.  

Han har fortsatt den første elektriske gitaren han kjøpte, en Ibanez ST50.

Oppdager Ibanez

Han kjøpte sin første elektriske gitar da han gikk på barneskolen, en Ibanez ST50 fra 1980.

– Jeg skjønte at jeg måtte lære meg å spille gitar for å henge med. At det var viktig å mestre gitar for å lage musikk. 

Det ble starten på et kjærlighetsforhold til Ibanez-gitarer fra første halvdel av 80-tallet. 

– ST-50 er ikke en luksusmodell, men den er oppsiktsvekkende god. Den har to hotte V2 humbuckere. Jeg har alltid elsket lyden i de pickupene og aldri hatt hjerte til å selge den.

Etter hvert skjønte han hvorfor akkurat disse pickupene tiltalte ham.

– V2 ble utviklet av Maxon på oppdrag fra Ibanez, som skulle bruke dem PS10, signaturmodellen til frontfiguren i Kiss, Paul Stanley. Pickupene skulle ligne mest mulig på en legendarisk humbucker som heter Super Distortion, fra DiMarzio. Veldig mange av heavygitaristene på 1970-tallet byttet pickups og satte inn Super Distortion. Det gjorde Ace Frehley i Kiss også. Da jeg skjønte det, følte jeg at alt falt på plass. Det var ikke helt tilfeldig at jeg likte den lyden! 

I dag har han en liten samling Ibanez-gitarer som er produsert mellom 1980 og 1985, rett etter den såkalte «lawsuit»-perioden.

– På 1970-tallet drev Ibanez mest og kopierte amerikanske modeller. Så kom søksmålet fra Gibson om kopien av headstocken på Gibson Les Paul. Etter det begynte Ibanez å satse på egne modeller, som ble laget av FujiGen-fabrikken. Disse relativt rimelige modellene fra tidlig 80-tall er utrolig mye gitar for pengene.

Den mest sjeldne gitaren hans er en Ibanez XV500, som ble produsert i et begrenset antall og bare solgt i 1985.

– XV500 er laget for heavyrock og har en pickup-type som ikke ble brukt i så mange andre modeller. Det er en gitar med et veldig snevert bruksområde, men noe av det morsomme med gitar er hvor stort mangfold det er i stilarter og lyd. Du kan få utrolig mye forskjellig type lyd ut av en gitar.

Ibanez XV500.
Ibanez Rocket Roll Series RR150 fra 1983 med custom sebra finish. – Garantert den eneste i verden, sier Anders.
Ibanez Roadstar II fra 1983. Forsterkeren er en Roland Jazz Chorus 120. (Foto: Sven Erik Lundby)
En annen juvel i samlingen: Ibanez Musician 500 DS fra 1980.

Alternative stemminger

Han samler ikke på gitarer for å samle. De skal brukes til å lage musikk.

– Jeg tror ikke jeg har beholdt en gitar bare på grunn av affeksjonsverdien. Den må ha et bruksområde. Instrumenter som blir stående og støve, blir solgt. 

Gitarsamlingen hans bærer preg av interessen for det tunge og elektriske, men den har også noen akustiske innslag. Blant annet en Ibanez stålstrenger som har sett bedre dager.    

– De siste årene har jeg prøvd å lære meg mer fingerspill. Jeg er opptatt av alternative stemminger, særlig Joni Mitchell og Thurston Moore i Sonic Youth. Det har vært et forskningsfelt for meg med akustisk gitar, alternative stemminger og fingerspill.

Han har ennå ikke funnet den ideelle akustiske gitaren.

– Jeg har prøvd veldig mange uten å kjøpe. Jeg har også lånt mange gitarer, blant annet en Collings D2H av Øystein Greni, og det er nok det nærmeste jeg kommer en allround akustisk stålstrenger. Den minner om Martin D-28S, med slotted headstock og sarg opp til 12 bånd. Det er mange gitarer man har lyst på, en gammel Gibson J-45 for eksempel, men som jeg rett og slett ikke kan forsvare å kjøpe.

En gitar som ikke kostet all verden, er en Yamaha 12-strenger fra 1977.

– På 70-tallet var det en fabrikk på Taiwan som lagde utrolig gode akustiske gitarer. Øystein Greni tipset meg om at hvis jeg kom over en sånn, så måtte jeg bare kjøpe. Den gitaren er fortsatt sunn og frisk, og det er en av de gitarene jeg er mest stolt av.

– Øver du mye?

– Ja, egentlig gjør jeg det. Men det begrenser seg selvfølgelig litt når man har to barn. Jeg prøver å ha en gitar i hvert rom, så terskelen for å plukke opp gitaren blir lavest mulig.

1977 Yamaha FG512 12-strenger fra Kaohsiung-fabrikken i Taiwan.
Et av de siste tilskuddene er ennå ikke montert: Ibanez Roadstar II Deluxe 315 fra 1983, med V2 humbucker. Innkjøpt fra Ungarn. (Foto: Sven Erik Lundby)

Nesten rockestjerne

Fra 1993 til 2003 spilte han trommer i et band som het Dusjplaster. Bandet var inspirert av grunge-bølgen fra Seattle på tidlig 90-tall, ispedd litt funk. Dusjplaster hadde en del spillejobber rundt om i Oslo, blant annet på Musikkens dag og noen «obskure festivaler». 

Dusjplaster var på prog-galeien med lange og litt uortodokse låter uten den vanlige vers-refreng-vers-oppbyggingen. Danielsen Lie skrev mange av låtene til bandet, de fleste på engelsk.   

– Plateselskapet Universal var interessert i oss, men de ville kommersialisere utrykket vårt. Vi måtte bli mer pop og synge på norsk. Vi prøvde å imøtekomme bestillingen, men det var mye vanskeligere enn vi trodde. Ikke var det noe morsomt heller. Så det ble aldri noen avtale med plateselskapet.  

Dusjplaster spilte inn to LP-plater på egen hånd.

– Platene ble mastret og alt var klart, men vi klarte ikke å finne et plateselskap som var interessert. Bandet ble oppløst kort tid etterpå. Vi har snakket om at vi bør finne en jubileumsdato og gi dem ut, men det blir bare av nostalgiske årsaker.

– Det nærmeste vi kom suksess, var at vi fikk A-listet en låt i NRK, men det ble ikke noe mer enn det. Vi fikk aldri noen stor karriere! 

Hancock er forbildet

Jazzinteressen førte til at han lærte seg musikkteori.

– Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til skolering når det gjelder musikk. Men da jeg ble veldig interessert i jazz, ble jeg automatisk opptatt av musikkteori. For å forstå hva som skjedde i en improvisasjon jeg transkriberte, måtte jeg skjønne teorien bak. Så det har det vært mye voksenopplæring. 

En bok har vært til stor hjelp.

– I slutten av tenårene oppdaget jeg The Jazz Piano Book av Mark Levine, og den var en revolusjon for meg. Hele jazzpianohistorien er oppsummert der, men smaksmessig er den orientert mot post-bop-generasjonen av jazzpianister, som Chick Corea, Keith Jarrett, Herbie Hancock og McCoy Tyner. Og det var akkurat det jeg var på jakt etter. Boka lærte meg alt jeg følte jeg trengte å vite til mitt eget musikkprosjekt.

Herbie Hancock er det store idolet.

– Han er en allsidig musiker som har jobbet innenfor mange sjangere. Jeg er først og fremst opptatt av ham som jazzpianist og det han gjør med Miles Davis, særlig perioden 1965 til 69 med den andre store kvintetten til Miles. Det er den beste musikken jeg hører.

Hancock besøkte Oslo Jazzfestival i 2015. Sammen med gitarist og produsent Erlend Mokkelbost, fikk Danielsen Lie et intervju med ham. Det ble et biografisk og musikalsk portrett som ble sendt på NRK P2.

Sprikende musikksmak

– Da du begynte å spille gitar, følte du at du tok ting lett?

– Jeg kunne høre en låt og spille den ganske kjapt etterpå. Jeg var god til å skjønne hvordan folk spilte et riff for eksempel. Men jeg var ikke en gitarvirtuos akkurat. Jeg satt ikke og pugget skalaer.

– Det som er spesielt interessant med gitar i forhold til piano, er at fingrene og hendene dine er i direkte kontakt med strengene. De er med i produksjonen av lyden. Når du spiller piano, er det liksom en distanse fra anslaget og bort til der hvor hammeren slår på strengen. Selv om anslaget har mye å si når du spiller tangenter, er muligheten for manipulasjon av lyden gjennom spillestil og teknikk mye større med gitar.    

På gitarfronten har han flere helter enn Ace Frehley i Kiss.

– Jeg er veldig opptatt av Robert Fripp, fordi han prøver å bruke gitaren på nye og originale måter. Både Robert Fripp og Thurston More har vært veldig inspirerende for meg når det gjelder spilleteknikk, alternative stemminger og sonisk utforsking av gitarlyd.

Første gang han hørte John Frusciante spille Stratocaster, ble han forelsket. Ikke i mannen, men i lyden. 

– Når det gjelder Stratocaster, er Blood Sugar Sex Magik med Red Hot Chili Peppers et album som er kjempeviktig for meg. John Frusciante er en veldig fin gitarist, og han bruker en 60-talls Strat på den plata. Da jeg hørte den lyden, og den måten å spille elgitar på, så var det en akutt forelskelse i lyden av et instrument.

Som death metal-fan skulle det bare mangle om han ikke hadde en død metallgitarist på favorittlista.

–  Chuck Schuldiner spilte i et band som het Death, rett og slett. Han var en helt fantastisk gitarist. Særlig på plata Human fra 1990 bruker han gitar på en helt ny måte. Mens hardrocken har en fot i rocken, går det ingen linje fra death metal tilbake til rockens opprinnelse, det er blitt noe helt eget. 

Han har også en norsk gitarhelt.

– Lillebjørn Nilsen er faktisk en utrolig viktig person for meg når det gjelder gitar. Jeg fikk Lillebjørns gitarbok kjempetidlig og var veldig opptatt av Gitarkameratene. Jeg vet ikke om noen som har en mer sprikende musikksmak enn meg! 

– Hører du mye på musikk i dag?

– Masse. Det er aldri faser av livet mitt hvor jeg ikke hører på musikk. Nå hører jeg på et prosjekt som heter Smerz, som er kjempespennende, ny norsk musikk. Jeg hører også mye jazz. En venn og jeg har en pågående utveksling av jazz fra hele jazzens historie. 

Han blir inspirert av å følge gitarister på Instagram og YouTube.

– Nathaniel Murphy er en utrolig begavet og teknisk dyktig gitarist. Han blander forskjellige måter å spille på, alt fra Chet Atkins-teknikker til tapping. Anbefales! For å utvide ferdighetene litt har jeg sett en del på Tommy Emmanuel på YouTube. Han er en ganske god pedagog, så jeg har prøvd å plukke opp litt fra ham.

Fortsetter vekselbruket

Anders Danielsen Lie jobber som fastlege i halv stilling. I tillegg har han et engasjement som assisterende bydelsoverlege i Nordre Aker for å jobbe med smitteteamet og vaksinasjon.

Veien til legeyrket var kronglete. Etter videregående tok han gammelgresk grunnfag før han begynte på medisinstudiet. Under studiet hadde han to permisjoner hvor han tok musikkvitenskap mellomfag og søkte på Teaterhøgskolen to ganger. Samtidig med at han fullførte medisin, tok han gammelgresk mellomfag.  

– Dette høres ut som en totalt forvirret person, spør du meg. Men det føltes ikke sånn den gangen!

– Du har gjort det veldig bra som skuespiller. Hva tenker du om at du ikke kom inn på Teaterhøgskolen?

– Det kan være mange grunner til at man ikke kommer inn der. Mange har søkt mange ganger før de har kommet inn og fått en karriere på scenen. Men jeg har i alle år hatt sceneskrekk og angst for å opptre for andre, og det er mulig at det hemmet meg på opptaksprøvene. 

– Jeg har alltid vært mest opptatt av film, og det er mange forskjeller mellom sceneskuespill og filmskuespill. Sceneutdannelsen krever arbeid med stemme og kropp, du skal forstørre utrykket. Det har jeg alltid hatt et ambivalent forhold til, for ofte er det du driver med på film det motsatte.

Han var bare 11 år da han debuterte i spillefilmen Herman, om en ung gutt som mister håret. For den rollen fikk han prisen som beste skuespiller på filmfestivalen i Paris i 1992.

Herman vant Amandaprisen for beste film i 1991. Den er regissert av Erik Gustavson og basert på en bok av Lars Saabye Christensen.
For penger han tjente på rollen som Herman, kjøpte han denne Ibanez V300.

Senere har filmer som Reprise og Oslo, 31. august, åpnet mange dører internasjonalt. NRKs filmanmelder Birger Vestmo skrev følgende om Oslo, 31. august etter premieren i 2011:

«Det er kanskje en floskel, men Anders Danielsen Lie bærer filmen på sine skuldre i en altoverskyggende hovedrolle (…) Dette er en prestasjon verdt å merke seg, og det er helt krise for norsk film at Danielsen Lie jobber som lege. Han burde selvsagt vært skuespiller på heltid. Kan noen bla opp gryn som matcher legelønna?»

Senere har han hatt en rekke store roller i flere utenlandske filmer som har fått strålende omtaler. Mange husker ham sikkert også fra de norske TV-seriene Mammon, Nobel og Besatt. I fjor spilte han Anders Behring Breivik i 22. juli, regissert av Paul Greengrass (Jason Bourne-filmene).

Nå er han med i to nye filmer, Verdens verste menneske og Bergman Island. Begge har kommet gjennom det trange nåløyet og er valgt ut til hovedkonkurransen på Cannes-festivalen i juli.

– Det er det største som kan skje med en film. Jeg sammenligner det litt med å bli tatt ut til OL. Cannes er verdens viktigste filmkonkurranse, og det som betyr noe er regissørens og filmens kvalitet, og ikke utenforliggende ting. Priser er morsomt, men det viktigste ved Cannes er ikke å vinne, men den lanseringsplattformen man får ved å delta i hovedprogrammet.  

Verdens verste menneske er laget av Joachim Trier, som også sto bak Reprise og Oslo, 31. august. Den er så beslektet med de to andre filmene at den kalles det siste kapitlet i en trilogi.

Bergman Island er innspilt på Fårö i Østersjøen. Øya der den svenske filmregissøren Ingmar Bergman levde og døde, er en viktig del av handlingen. Tim Roth (Pulp Fiction) har en av hovedrollene, og regien er ved franske Mia Hansen-Løve.   

– Hvordan får du slike filmroller?

– Jeg har spilt i noen filmer som har hatt ganske stor internasjonal distribusjon, og da kommer det forespørsler på grunn av det.

Filmjobbing utenlands er ikke nødvendigvis en drømmetilværelse, synes han.   

– Det er utfordrende å jobbe ukesvis i utlandet når man har kone og barn. Det er ikke veldig innbringende heller. Hvis det er kunstnerisk spennende prosjekter, så vil jeg gjerne få det til. Men hvis du er glad i familieliv, da er det ikke noe å trakte etter.

– Men du kommer til å fortsette å drive vekselbruk med legejobbing, musikk og film?

– Jeg har jobbet med vekselbruk såpass lenge at jeg ikke kjenner noe annet liv. Jeg pleier å si at jeg ikke vil anbefale det til andre. Men det blir ikke kjedelig, da!

– Hvordan ser du for deg den musikalske veien videre?

– Nå har jeg tenkt å få ut albumet som jeg nesten er ferdig med. Så skal jeg lage flere. Jeg kommer til å fortsette med dette musikkprosjektet til jeg føler det ikke er mer å hente ut ved å jobbe på den måten.  For meg er dette det morsomste jeg holder på med. Det er ikke noen penger å tjene, det er bare en utgiftspost!

Anders Danielsen Lie: Født 1. januar 1979. Moren er skuespiller og faren psykiater. Han er gift med Iselin Steiro, og de har to døtre. Bor i Oslo. (Foto: Sven Erik Lundby)
%d bloggers like this: