Tom Ostad: Riff fra Jotunheimen og tekster fra hjertet
På scenen ser han ut som en figur fra tegneseriebladene Pyton eller Pondus. Og det er akkurat det han er.
Tom Rikard Ostad (52) er tidligere redaktør for Pondus og tegneserieskaper i Pyton. Nå lager han kryssord for VG, Norsk Ukeblad og andre. Han er også frontfigur i hardrockbandet Blodsmak, som spiller en egen sjanger som de kaller «hallingcore».
Vi sitter på takterrassen hans på Jeløya i Moss med en cappuccino og snakker om musikk og gitarer. En av Ostads favorittgitarer er en «Hallingcaster». Den er satt sammen av komponenter som er hentet herfra og derfra. Den har også en helt spesiell historie som han nøler litt før han forteller.
– En slektning av meg hadde tilegnet seg noen gitarer på ikke helt lovlig vis. Det var det ingen i familien som visste. Da slektningen døde, fikk jeg overta en Gibson Firebird og en Gibson ES-335 som sto hjemme hos ham. Senere kom jeg i prat med en kar som heter Jon-Peter Westerlund. Han hadde noen pophits på 80-tallet under artistnavnet J.P. West. Vi snakket om gitarer, og jeg fortalte hvilke jeg hadde. Da ble han mer og mer interessert. Det viste seg jo at det var hans gitarer, og da fikk han dem tilbake.
Nå sto Ostad der uten gitarer, men innbruddsofferet forbarmet seg over ham.
– Westerlund fant ut at han kunne sette sammen en gitar til meg, av en hals og en kropp han hadde liggende. Det står en F på bakplaten, men jeg aner ikke om det er en Fender. Halsen er det ingen som vet hva er, men det er en av de beste halsene jeg har. Litt flatere radius enn en vanlig strat-hals, akkurat sånn jeg liker det.
Fargen på kroppen var opprinnelig Pelham Blue, men det synes ikke så godt nå.
– Da Blodsmak ble en realitet, slipte jeg vekk fargen på toppen og tegnet på den, slik at gitaren fikk et folkemusikkpreg. Bridge-pickupen er byttet ut med en ordentlig sinnapickup, en Seymour Duncan Alternative 8 humbucker. Det står et Kahler vib-system på fjøla, men den har jeg blokket, slik at broen står dønn fast. Ikke noe vib-arm-tull her i gården! Jeg tør påstå at dette er en ekte Hallingcaster!
Bare flaks
Ostad er kjent som en humorist uten håndbrekk, både som tegneserieskaper og sceneartist. Han ler og fleiper med det meste. Men når han snakker om det som skjedde 4. mars i år, blir han alvorlig.
– Den dagen kunne det gått helt galt. Det er vanvittig flaks at jeg fortsatt er i live.
Ostads hjerte sluttet å slå da han var ute og kjørte bil. Tilfeldigvis hadde han akkurat svingt av fra E6, og bilen skled inn i autovernet og stanset. En buss passerte, og tilfeldigvis var en av passasjerene traumesykepleier. Han forsto at noe var galt og fikk stanset bussen. Han dro Ostad ut av bilen og satte i gang hjerte- og lungeredning.
– Like tilfeldig kommer en ambulanse kjørende. De tar fram en hjertestarter og setter i gang gjenoppliving. Åtte minutter senere lander luftambulansen og frakter meg til Ullevål sykehus, har Ostad fortalt til Moss Avis.
Ikke noe av dette husker han selv. Han lå to døgn i koma på sykehuset før han ble vekket.
– De fant ikke noe galt med hjertet mitt. Ikke infarkt eller medfødt hjertefeil. Hjertet var «distrahert», som de sa. Det stanset uten forvarsel. Jeg hadde faktisk vært ute og løpt tidligere på dagen. Nå har jeg fått operert inn pacemaker og hjertestarter, og det er betryggende.
Snart to måneder etter hjertestansen har han ingen mén etter det som skjedde.
– Det eneste måtte være litt fysisk, fordi pacemakeren ligger akkurat under der gitarremmen sitter, he he.
Det er mange som spør om ulykken har endret livet hans på noen måte.
– Jeg er ikke utpreget religiøs, og jeg hadde ingen nær døden-opplevelse. Jeg så ingen engler, og det er jeg glad for. Det hadde rokket veldig ved verdensbildet mitt.
– Busspassasjeren som reddet meg, googlet navnet mitt etterpå. «Tom Ostad? Åh, er det han i Pyton!» Han oppdaget at han hadde reddet en av sine gamle helter.
Måtte løpe
Tidligere løp Ostad hel- og halvmaraton. Nå har han gått ned på lengden.
– Jeg skal i hvert fall opp i halvmaraton igjen. En kompis og jeg har meldt oss på Oslo halvmaraton, så vi får se hvordan det går.
Han begynte med løpingen i 2012, da han ble vokalist og gitarist i Blodsmak.
– Blodsmak har intense sceneshow der vi hopper og spretter. På den første spillejobben pustet og peste jeg allerede etter det andre nummeret. Da var det halvannen time igjen! Jeg hadde tatt av meg t-skjorta, og etterpå sa samboeren til gitaristen, «det der må du ikke gjøre flere ganger». Oi, er det såpass! Så da begynte jeg å løpe flere ganger i uka.
Forløperen til Blodsmak hadde eksistert i åtte år da Tom Ostad kom med i bandet.
– I utgangspunktet var det bandet et coverband, men de spilte såpass obskure låter at de gjerne kunne være egenlaget. De andre hadde snakket om å lage egne låter, og på en øvelse begynte jeg rent tilfeldig å si et eller annet på nynorsk. Da oppsto tanken om at vi kunne prøve å skrive låter på nynorsk. Hvor mange band gjør det? Den nisjen er åpen!
Når en låtskriver og humorist har vokst opp i Horten, er det nærliggende å tenke at nynorsken er ironisk ment.
– Nei, nei, nei. Det er mange som tror det, i og med at jeg har bakgrunn fra humorbransjen. Tidligere skrev jeg låter på engelsk, og da ble det mange klisjeer og lumre dobbeltbetydninger. Det var først da jeg begynte å skrive på nynorsk at jeg fant stemmen min. Ofte er det vanskelig å blottlegge følelsene sine på sitt «eget språk». På nynorsk får jeg det lille filteret imellom. Det blir mer ekte, selv om det kan høres selvmotsigende ut. I tillegg er det greit å synge på diftonger; «ei» og «hoi». Man får lyst til å stille seg naken i skauen og brøle. Alle fra Horten bør synge på nynorsk!
Ostad er ikke utdannet tekstforfatter for ingenting. I en reklametekst for bandet sammenfatter han Blodsmaks musikk slik: «Riff fra Jotunheimen og tekster fra hjertet».
– Nynorsken åpner for et mye mer spennende tekstlig univers. Istedenfor «I want my rocket in your pocket», handler tekstene om gamle myter, livet, døden og kjærligheten. Litt psevdo-folkloristisk. Det åpner også for et musikalsk fjellandskap med norske folketoner. Før hadde bandet bare spilt streit rock’n’roll.
Foruten Ostad består Blodsmak i dag av Marek Sliwka (keyboard, kor), Magnus Tveiten (sologitar, kor), Steinar Evant (bass, kor) og Vidar Berg (trommer, kor).
Salig blanding
Den nye musikksjangeren har de altså gitt navnet «hallingcore», en helnorsk variant av hardcore.
– Vanligvis kan du høre hvor et band har hentet inspirasjonen fra, men folk blir litt glassaktige i blikket når de hører oss. Vi er litt Van Halen, litt folketoner og masse Alice in Chains, for jeg er veldig glad i vokalharmonier. Når folk leser om denne blandingen, så tenker de kanskje at det er helt ko-ko. Men musikken vår er relativt lett tilgjengelig når det kommer til stykket. Det er stadionrockens lys og showmanship, blandet med grungens mørke, tilsatt frisk luft fra dalstroka innafor.
Tom Ostads fremste oppgave i Blodsmak er å være vokalisten og frontmannen som publikum ikke klarer å ta øynene fra.
– For å komme inn i karakteren jeg er på scenen, er det greit å skjule seg bak et lite lag med sminke. Jeg er ikke noe spesielt god til å synge, men jeg er en god frontfigur likevel, fordi jeg agerer låtene helt ut. Det er nesten som med nynorsken; med sminke som et slags filter, tør jeg å gå for de ordentlig store og teatralske bevegelsene. Noen vil kanskje kalle det skamløs posering. Selv velger jeg å kalle det å tydeliggjøre låtas fortelling og ikke minst «å spille på lag med fotografen», he he!
Han spiller mye gitar på scenen også, selv om han ikke er bandets hovedgitarist.
– Jeg har jeg vokst opp med hårmetallgutta, Steve Vai, Joe Satriani, Paul Gilbert. Ikke at jeg kan spille like teknisk som dem, men du kan høre at jeg noen ganger bruker litt av de samme skalaene og vendingene. De er jo gjerne igjen inspirert av Richie Blackmore, som var en av de første som begynte å spille Griegs «Dovregubbens hall» («Hall of the Mountain King») i rockesammenheng, så sånn sett er sirkelen sluttet. Norsk folkemusikk er rock’n’roll!
– Den som fikk meg til å ville spille gitar «ordentlig», var Yngwie Malmsteen, med sin helt kompromissløse neoklassisime, som det ble kalt. Senere kom det andre, som i tillegg til å spille med mørkets hastighet – som jo er enda raskere enn lyset, når man tenker etter – blandet inn orientalske toner. Og det var enda mer stas for et søkende musikksinn. Jason Becker og Marty Friedman sprengte hodet mitt. Da torde jeg å begynne å lukte på norske toner.
Pugget skalaer
Tom Ostad lærte «Guitar Boogie» av onkelen sin da han var seks år, på en litt dårlig kassegitar. Da fikk han smaken på rock’n’roll. Han brukte konfirmasjonspengene på å kjøpe en VOX-forsterker og en Hondo II, en kopi av Gibson Les Paul.
– Når jeg skrudde opp forsterkeren, ble det fuzz, og det var det jeg ville ha. Jeg hadde lært en del grep av Lillebjørns gitarbok og prøvde å plukke soloer, og jeg begynte med Kiss. Ellers har jeg plukket opp litt her og der og brukt tiden på å klunke og øve. Det har blitt noen timer med skalapugging.
Det første bandet han var med i, vakte en viss oppsikt.
– Etter det første året på videregående i Horten, tok jeg et år som utvekslingsstudent i USA. Oppholdet i USA var veldig positivt og sørget for at jeg fikk en stor dose amerikansk selvtillit. Jeg hadde ikke hatt så mye av det tidligere. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet vi til Harstad, fordi moren min fikk jobb der oppe. På videregående i Harstad var jeg nærmest som et nytt menneske. Jeg hadde hele tiden hatt humoren, og nå kapret jeg rollen som den morsomste i klassen, om ikke på hele skolen.
Sammen med et par kamerater startet han et «pervo-rap-band» som het Fistie Boy, etter Beastie Boys.
– Vi var tre mann og en trommemaskin. Spilte en blanding av metall og rap. Tekstene var jævlig drøye. Han på gitar var en ordentlig posørgitarist med langt hår, pilotbriller og åpent skjortebryst. Det var ironisk som pokker. Jeg startet konsertene i en ordentlig Armani-dress som jeg flekket av meg til jeg ble stående i en blomstrete boxershorts. Konsertene våre ble legendariske fordi jeg ikke eide hemninger. Jeg kom fra USA og skulle være den gærneste i gata. Herregud som vi holdt på!
Utenfor folkeskikken
På en skolekonsert skulle Ostad forklare og vise hvorfor de kalte seg Fistie Boys. Det involverte blant annet gummihansker og sjokoladepudding. Men siden dette er en gitarside for hele familien, overlater vi resten til fantasien.
– Det var langt utenfor folkeskikken. Det var bare skuespill, men vaktene kom styrtende til, sier Ostad og får et kraftig latteranfall ved tanken på hva han holdt på med den gangen.
– Når du ser tilbake på det nå, hva tenker du da?
– Jeg er stolt. Nei da, folk som kjenner meg vet jo at jeg ikke var sånn. Men det kunne jo ikke publikum vite. Det artige er at gitaristen i Fistie Boys var Jan Olav Isachsen, faren til rosabloggeren Sofie Elise. Så han har en bakgrunn han også, og han er faktisk en helt vanvittig gitarist! Da jeg var tilbake i Harstad femten år senere, kom det en kar bort til meg: Jeg veit ikke om du husker meg, men jeg flirer fortsatt av den konserten!
Ostad har også vært med i en trubadur-duo som hadde mange spillejobber.
– Vi kalte oss Badekarene og var en slags humor-duo. Vi spilte alt fra Metallica og Van Halen til barnesanger og Prince.
– Metallica som duo?
– Ja, gitar og bass. Fullt trøkk. Det funket, det. Vi holdt på i rundt ti år, fra jeg var 20 til 30. Vi spilte land og strand rundt, men endte ikke opp som Rune Rudberg, for å si det sånn. Selv om vi tidvis var veldig glade musikanter, he he.
Men det var ikke musikken som skulle bli levebrødet hans.
– Jeg har alltid tegnet. Å tegne var et biprodukt av det å prøve å være morsom. Et ark og en blyant var den enkleste måten å formidle humoren på.
Han leste det amerikanske tegneseriebladet Mad, som også fikk en norsk utgave.
– Særlig Don Martin i Mad var greia. De første tegningene som jeg og en kompis lagde, var veldig inspirert av Don Martin. Så kom Norsk Mad, og etter hvert Pyton. Vi hadde veldig lyst til å menge oss med de som tegnet der, men vi torde ikke. I hvert fall ikke da Pyton kom, for de hadde hentet de flinkeste fra Norsk Mad; Tommy Sydsæter, Arild Midthun, Frode Øverli og den gjengen.
Redningen ble Amatør-Pyton, der leserne kunne sende inn sine egne tegninger.
– De brukte alt jeg lagde, utenom én side. Ja vel, tenkte jeg, den er vel ikke bra nok. Men så kom neste nummer av vanlige Pyton, og da var den på trykk der. Det var kjempestas!
Hatet reklamebransjen
Tom Ostad viste så lovende takter at han fikk sommerjobb i Pyton. Det var i 1991, og han var 23 år gammel.
– Jeg skulle sitte på kontoret og lage tegneserier, men etter hvert fikk jeg flere oppgaver. Jobben ble utvidet, og jeg ble en slags redaksjonssekretær for redaktøren, Dag Kolstad. Jeg lærte bladproduksjon fra grunnen, slik den foregikk den gangen.
Pyton var en suksess med 35 000 i opplag på det meste.
– Jeg lagde manus for Frode, Arild og de gutta som ikke skrev så mye selv den gangen. «Tom, kan ikke du finne på noe om et eller annet?» Og så gjorde jeg det.
Etter hvert fikk Ostad sin egen serie i Pyton, Wunder-Bjarne, som han både tegnet og skrev historiene til.
– Det å tegne tegneserier har alltid vært en kamp for meg. Det er morsomt å skrive tegneserier, og veldig stas og se når andre har tegnet dem. Men å tegne selv, tusje det, få det fint, det syntes jeg var mye jobb for lite.
Pyton var tidlig ute med data, og Ostad lærte å bruke Mac og QuarkXPress.
– Det ga meg en kjempefordel senere, da jeg fikk jobb som layoutmedarbeider i ukebladet NÅ. Dag Kolstads kadaverdisiplin hadde gjort meg godt rustet til å møte andre utfordringer i arbeidslivet!
Senere tok han tekstforfatterlinjen på Westerdals og jobbet i reklamebyrå. Det var en skikkelig kulturkollisjon.
– Jeg likte den kreative prosessen, men ikke å møte kunder. Fyttehelvete for noen folk! Det var sjeledrepende. En gang måtte jeg lage en annonse som var helt imot det jeg ønsket å gjøre, og alle var fornøyd! «Nå er du inne på noe!» Da tenkte jeg at dette gidder jeg ikke.
Ble kabaretartist
Tom og kjæresten pakket sakene sine og flyttet til Spania. Tanken var at han skulle jobbe med tegneserier for Pondus-bladet derfra.
– Jeg lagde blant annet en selvbiografisk serie som het RedakTom. Men så fikk jeg mye å gjøre som entertainer, med et Robbie Williams Tribute Show. Den gangen var jeg så heldig at jeg lignet på ham. Jeg opptrådte på kabaretscener i Benidorm. Sang hans låter og agerte Robbie Williams, med juksetatoveringer og det hele. Det funket som bare det.
Backingmusikken hadde han på bånd.
– Det er en hel industri der nede med folk som etterligner kjente artister. Nesten alle bruker de samme backingtapene, men jeg ville få det til å bli litt mitt eget. Jeg lastet ned låtene hans og la på litt røffere gitarer og koringer, og da skilte jeg meg ut.
Robbie Williams-showet holdt han på med seks kvelder i uka i et par år.
– Så fikk jeg jobb som redaktør i Pondus-bladet. Det var vel Frode som foreslo at de skulle spørre meg. Redaktøren, Tormod Løkling, hadde sluttet for å bli redaktør i Donald. Så jeg jobbet som redaktør for Pondus-bladet via nettet fra Spania. Dette drev jeg på med i noen år. Norsk lønning fra Pondus, pluss inntekten fra spillejobbene. Vi hadde det fint, vi!
Så kom det to barn, og livet ble ganske annerledes. Publivet i Benidorm lot seg dårlig kombinere med papparollen, så Tom og familien vendte nesa hjemover.
Her hjemme hadde forlagskjempen Egmont overtatt Pondus, og Løkling var tilbake som redaktør for bladet.
– Etter eierskiftet gikk jeg over til å bli redaktør for Pondus.no. Jeg jobbet opp Pondus på Facebook fra 0 til 200 000 følgere. Da ble jeg liksom stjerne og ekspert på sosiale medier!
For de som ikke kjenner Pondus så godt: Høsten 2018 ble månedsheftet Pondus Norges mest leste blad, med 468 000 lesere. Flere enn Se og Hør.
Etter enda et eierskifte er Pondus i dag ute av Egmont. Tom Ostad jobber fortsatt i Egmont, men ikke lenger med tegneserier. Han er ansatt i kryssordredaksjonen og lager kryssord for Hjemmet, VG Helg, Vi Menn og andre, i tillegg til egne kryssordblader.
– Mange lurer på hvordan man lager kryssord, og jeg skal innrømme at vi har litt hjelp av data. Men jobben går fortsatt på å være litt kreativ i bildevalg og ordgater. Jeg er litt ambisiøs og vil at de skal være litt morsomme. Hvis jeg ikke får ut humoren min på andre måter, så får jeg det i små buljongterninger i kryssordene. I snitt bør jeg opp i fem om dagen. Det er som med grønnsaker, he he.
Vil ut og spille igjen
Blodsmak har hatt pause gjennom hele koronaen.
– Under koronaen har vi vært ganske på felgen. Vi har snakket om å lage en streamingkonsert, men det blir ikke det samme. Da sitter gjerne folk og hører på PC-høyttalerne. Rockemusikk skal høres på cirka 195 desibel. Du skal kjenne at du blør neseblod ut av øra etterpå. Så vi har ikke orket å hive oss på den bølgen.
– Jeg har brukt koronaperioden og bruddet med kjæresten til å lage nye låter. Opplevelsen med hjertestansen har også trigget meg. Det har satt livet litt i perspektiv, og fått meg til å gønne litt mer på. Man lever kun én gang – eller i mitt tilfelle, to, he he!
Blodsmak har utgitt flere plater, og Ostad håper å få ferdig en ny om ikke altfor lenge. Den umiddelbare ambisjonen er å spille flere konserter når koronaen er over.
– Hvis jeg hadde vært 20 år, hadde ambisjonene med Blodsmak vært store. Nå som jeg er en 52 år gammel hjertepasient, er ambisjonen – i tillegg til eget hår og egne tenner – å få lov til å spille uten å måtte betale for det selv. Men Blodsmak har hatt mange spillejobber og har et veldig lojalt og trofast publikum. Vi har også fått spille på store festivalscener, så vi har fått smake litt på rockestjerne-livet. Det ligger i våre hender hvor mye fem mann i fast arbeid skal satse på dette, og jeg merker jo at jeg blir fortere sliten enn før.
Likevel sier jeg som Lemmy i Motörhead «Hvis du tror du er for gammel for rock´n´roll, ER du for gammel». Så hvem vet, nesten alt kan skje.
– Vi er uansett ikke ute etter verdensherredømme, men vi kan gjerne overta en liten bygd på Vestlandet. En nynorskbygd, i så fall!
Men først skal han ta et kurs i hjerte- og lungeredning.
