Metallrocker’n som gikk til jazzen

Hvordan går man fra å spille death metal til jazz? Tidligere heavygitarist Joar Jegleim forteller om sine erfaringer. Gitarlærer Morten Færestrand gir noen råd på veien.

Mange hobbygitarister er flinke til å spille blues og rock, og er fornøyd med det. Men noen føler etter hvert at det blir litt snevert og ønsker å utvide repertoaret. Da en bekjent tipset meg om en gitarist som hadde gått fra metall til jazz, ble jeg nysgjerrig. Hvordan gikk han fram? Hvordan lærer en gitarist fra rocken seg jazz?

– Jeg har alltid vært dratt mot jazz. Har alltid beundret jazzgitarister, fordi det ser ut som de har full kontroll på alt de gjør på gripebrettet. Men da jeg begynte å lære å spille jazz, prøvde jeg å lære alle skalaer til alt, og det ble et veldig stort monster. Det gjorde meg litt motløs, sier Joar Jegleim.

Etter mange år med hard rock, synes han det har vært vanskelig å komme ut av bluesmåten å tenke på.

– Med bluesskalaen kan du spille solo til det meste, bare du vet tonearten. Men jeg følte at jeg spilte den samme soloen, uansett hvilken låt det var, og det ble ganske kjedelig.   

Med jazz er det helt annerledes, oppdaget han.

– Jeg prøvde å spille jazzsolo i a-moll pentatonisk skala, men det hørtes ikke ut som jazz. Så skjønte jeg at jazzgitarister bruker tonene fra hver eneste akkord, og det er da det begynner å bli vanskelig.  

DSCF1480 (2)
Joar Jegleim: 44 år. Født i Ski i Akershus, nå bosatt i Oslo. Jobber med data. Spiller gitar i bandet Gardenhouse. (Foto: Sven Erik Lundby)

Jobber med data

Jegleim bor i Oslo og er ansatt i MuseumsIT, et dataselskap som er eid av flere norske museer. Selskapet leverer kontorstøttesystemer og utvikler spesialprogramvare som museene bruker til å arkivere bilder.

– Jeg jobber med det de kjører på internett. Flaggskipet er Digitaltmuseum.no, som jeg drifter. Hvis nettstedet er nede, så vet du at jeg er på jobb for å få det opp igjen!

På fritiden spiller han i bandet Gardenhouse, som har base i Moss. 

Men veien dit har vært kronglete. Med far som var musikklærer og aktiv i mange musikalske sammenhenger, var han omgitt av musikk i oppveksten.

– Han dro meg med på masse rart. Korps, storband og teater. Når jeg tenker tilbake på det nå, var det veldig fint å få være med å se hva som foregikk av musikk og teater. Faren min prøvde å gi meg pianoopplæring, men jeg var litt for utålmodig. Jeg hadde ikke den gløden jeg fikk da jeg begynte å spille gitar.

Moren hadde en kassegitar og lærte ham de første grepene.

– Hun viste meg tre akkorder; C, G og D. De spilte jeg om igjen og om igjen. Da jeg var 12 år flyttet jeg og moren min til Askim. Der kom jeg inn i et miljø der de hørte på heaveymusikk, som jeg fikk en voldsom interesse for.

Han sparte til langt hår – og til sin første gitar.

– Den første gitaren var en Gibson Epiphone, som var en stratocastertype med humbucker. Den hadde skrå headstock, som var veldig moteriktig for heavygitarer på 80-tallet. 

Verkebyll 

Megadeath, Metallica og Iron Maiden var blant forbildene da Jegleim begynte å spille gitar.

– Mange heavy metal-låter har ganske enkle riff som det er mulig å lære seg. Det var inngangen til gitarverdenen for meg, sier han.

Da Jegleim og noen kamerater startet band, ville de ha et tøft navn. De slo opp i en medisinsk ordbok, og det tøffeste de fant var Abscess, verkebyll.

Abscess spilte låter de hadde laget selv og deltok i NM i rock i Halden.

 – Vi spilte i Halden ishall. Det var første gang jeg sto på en scene med en gitar. Jeg husker hvor nervøs jeg var. Begge hendene sovnet da jeg skulle spille. Trommisen kom inn en takt for seint, og fortsatte en takt etter oss andre gjennom hele låta. Alle steder vi andre stoppet, fortsatte han å spille, og der han stoppet, fortsatte vi å spille. Så vi vant ikke NM.

Jegleims dødsmetallperiode varte to-tre år, til han var 16.

– På denne tiden ble jeg mer og mer opptatt av musikk generelt. Jeg har alltid vært nysgjerrig på flere musikksjangere. Jeg husker at jeg ganske tidlig leste gitarblader der det var bilder av gitarister som spilte Gibson ES-335, med f-hull, og jeg ble veldig fascinert av den gitaren.

– Midt på 80-tallet flyttet jeg til faren min i Moss, og der var det mye garasjerock. Jeg ble med i et Ramones-aktig band, og der fikk jeg kjeft fordi jeg spilte på heavygitaren min. Men jeg hadde ikke råd til en 335, så kompromisset ble en svart Squier stratocaster, made in Japan. Jeg var så dum at jeg modifiserte den, for senere har jeg skjønt at de er mye mer verdt hvis de er originale. 

DSCF1451 (2)

Ekte vare

Så ramlet han mer eller mindre tilfeldig inn i jazzen. 

– Et tradjazzband i Moss som het Humlens venner hadde mistet banjospilleren sin, og gjennom faren min ble jeg spurt om å kompe på gitar. Jeg fikk en perm med 250 låter og måtte lære meg å spille etter besifring. Det var kjempegod læring. Vi spilte på alt som var av 50- og 60-årslag i Moss og omegn. Bandet besto av eldre karer på tuba, trombone, trompet, og en vokalist. Men når vi spilte, tenkte jeg ikke på aldersforskjellen.

Han begynte å høre på Pat Metheny og Joe Pass. Etter hvert også Django Reinhardt.

– Jeg lurte på hvor Metheny kom fra, og så endte jeg med å høre på gamle Django-innspillinger.

En konsertopplevelse vekket jazzinteressen for alvor.

– En gang på 90-tallet hadde The Real Thing konsert i Moss. Jeg ble helt hekta på trommegroovet og improviseringen. Jeg satte meg ikke ned og sa at nå skulle jeg bli jazzgitarist, men jeg har lært litt over mange år. Jeg øvde på skalaer, men klarte ikke helt å bruke dem. Da jeg lærte bluesskalaen, kunne jeg nesten med én gang spille en solo over en kamerat som kompet. Det savnet jeg i jazzen, det er et helt annet mønster.

Øvde mye

Da han dimmet fra militæret i 1997, var håpet å studere musikk i Oslo eller Kristiansand, men nåløyet var trangt.

– Det var 40 søkere til rytmisk linje i Kristiansand, og de skulle ha inn bare én eller to. Så jeg kom ikke inn verken der eller i Oslo. Men jeg ga ikke opp. Jeg skjønte at jeg måtte jobbe mye for å bli gitarist. De neste par årene bodde jeg hjemme hos faren min og øvde fra 8 til 16 hver dag, og lærte veldig mye.

Jegleim fant ut at han skulle innrede et studio.

– Det gikk ikke helt som beregnet. Jeg fikk en PC som jeg skulle bruke i studioet. Jeg kunne ikke noe om data, men ble helt oppslukt av hvordan den funket. Jeg fikk aldri satt opp studioet, for jeg sporet av og rett inn i IT-verdenen. Gitaren ble etter hvert hengende på veggen.

Der hang den i mange år. Datajobb. Samboer, barn. Den vanlige leksa …

– Det var ikke bare at jeg ikke spilte så mye i de årene, men det var faktisk perioder jeg ikke hadde en gitar engang. Blant annet var jeg så dum at jeg solgte en Gibson ES-335 som jeg endelig hadde fått tak i.

Ny motivasjon

Sakte, men sikkert kom motivasjonen tilbake, og en ny gitar ble anskaffet.

– Jeg hadde fått en hangup på dette med Stratocastere, så jeg kjøpte en brukt Fender Highway One på nettet. Jeg fikk den veldig billig, og jeg skjønte hvorfor da den kom. Den må ha stått i en kjeller eller noe sånt, for den luktet vondt. Kroppen luktet verst, så det endte med at jeg bestilte en ny kropp på nettet. Pickupene byttet jeg ut med Vintage Noiseless. Jeg satte på en Super-Vee tremolo, locking tunere og en Graf Tech nut, så nå holder den mye bedre på stemmingen.

DSCF1456 (2)

Så begynte han å øve igjen, uten å sette seg for høye mål.

– Ambisjonen var å øve 15 minutter hver morgen før jeg dro på jobben, og 15 minutter om kvelden. Etter en så lang pause merket jeg at progresjonen kom fort, og 15 minutter kunne bli et par timer om kvelden.

Før sin lange gitarpause hadde Jegleim vært med på mange jam sessions i Oslo. Nå oppsøkte han Herr Nilsen, der Totto Hansen var leder for husbandet. 

– Jeg møtte opp med Stratocasteren og følte meg veldig rusten, for jeg hadde ikke spilt på mange år. Men Totto var vennlig og inkluderende, så jeg fikk blod på tann. Jeg måtte lære alt på nytt. Bare det å stå avslappet på en scene, finne roen uten å tenke på alle som ser på! Jeg fant ut at jeg skulle bruke dette som en øvingsarena. Jeg fikk helt dilla og var der hver eneste tirsdag det neste året. Så lenge du ikke spiller for høyt når du ikke henger med, så er du stort sett velkommen tilbake.

– Jeg er veldig glad i å gå på jamsessions. Målet er å bli fri til å improvisere uansett hva som kommer, om det er blues, funk, country eller jazz. 

Gardenhouse i øvingsrommet. (Pressebilde) (2)
Gardenhouse: Lise Jegleim, Gjermund Stordahl, Joar Jegleim og Håvard Sunde. Jegleim med sin Ibanez AS 200. (Pressebilde)

Da Gardenhouse ble startet i 2016, var det et langt sprang fra Jegleims verkebyllrock på 80-tallet.  

– Jeg har en søster som synger fint, Lise. Hun sa en gang at hun kunne tenke seg å spille i band. Jeg tok kontakt med Håvard Sunde, en trommeslager jeg spilte litt med på 90-talllet. Han bor på Jeløya i Moss og har et hagehus som er blitt vårt øvingslokale. Det var slik navnet på gruppa ble til! Og så fikk vi med oss Gjermund Stordahl på bass.

– Det er ikke en ren jazzgruppe, for vi spiller mange sjangere, men det meste er jazzifisert. Vi spiller coverlåter, mye moderne, som Norah Jones og D’Sound. Vi har til og med en låt av Sigrid. Vi forsøker ikke å etterligne originalene, men bygger opp låtene som i standardjazz. Mange av låtene har tangenter i originalversjonen, og litt av konseptet med bandet er å lage vårt eget lydbilde uten tangentene. Det er ofte utfordrende for gitaristen, for jeg må fylle opp for tangentene, eksperimentere med delay-bokser og annet for å skape det lydbildet.

Fortsatt på vei

Jegleim er stort sett selvlært på gitar, men han har fått litt hjelp etter hvert.

– Jeg tok noen timer hos Staffan William-Olsson. Når jeg hører akkordprogresjoner i dag, tenker jeg ikke så mye på skalaer lenger. De som ikke kan noe om jazz, tror kanskje at jazzgitarister spiller lynraske soloer som de finner på i farta. I virkeligheten ligger det mye øving bak å vite hva som passer til ulike akkordprogresjoner. Du må øve kjempesakte til det sitter i fingrene. Etter hvert kan du dra disse tingene opp av hatten i fart.

Jegleim plukket opp et tips fra Bruce Foreman: Å huske på melodien.

– Unge gitarister legger ut videoer på YouTube med veldig raske og tekniske soloer som de har øvd lenge på. Foreman savner ofte melodien. «Det er jo en sang inni her et sted.» Du må også lære deg å spille melodien på sangen du skal spille soloen til. Du trenger ikke få med deg alle toneartskiftene, men gjøre små variasjoner. Det skal ikke så mye til før det blir en solo. Det er jo det det handler om, å leke med melodien. For meg var det en øyeåpner. Nå lærer jeg meg sanger rett og slett for å kunne spille melodien på gitar. Når man klarer det, så kommer det opp ideer til improvisasjon uten at man tenker på teorien. Bruce Foreman sier også at hvis du kommer opp i et visst volum standardjazzsanger du har lært deg, så ser du at det er et visst mønster i hvordan de er bygget opp. Jeg er ikke helt der. Jeg kaller meg fortsatt ikke jazzgitarist, men jeg tror jeg er på vei.

Jegleim har hatt god hjelp av internett.

– Det er mye bra online-undervisning. En av de flinke er norsk, Morten Færestrand. Jeg abonnerte på kurset hans et års tid, og han har veldig mye interessant.

– Hemmeligheten med jazz er at det ikke er én hemmelighet

Morten Færestrand har drevet med nettundervisning i åtte år. Han lager videoene i studioet sitt i Øygarden utenfor Bergen. Han er utøvende musiker og har studert musikk i Boston og New York.

Morten Færestrand, skjermbilde
Skjermbilde fra en av Morten Færestrands instruksjonsvideoer på YouTube.

Når man ser og hører Færestrand spille, skulle man nesten tro at han var født med en jazzgitar mellom hendene. Men det er ikke riktig. Som så mange andre startet han med å spille blues og rock.

– I løpet av videregående oppsto tanken på å utvide paletten litt, bygge ut spillingen. Tanken var ikke å konvertere til jazz. Selv om mange sikkert tenker på meg som jazzgitarist i dag, så spiller jeg mye annet også.

Hva var det vanskeligste da du begynte med jazz?

– Alt er vanskelig. Man må bryte av å tenke skalaer hele tiden, komme seg vekk fra det. Det tar veldig mye tid. Man må kunne skalaer og arpeggioer for å bli kjent med halsen og gitaren. Men det blir ikke musikk ut av det.

Hva er det vanligste spørsmålet du får fra dine elever som skal begynne å spille jazz?

– Et spørsmål som går igjen, er at folk vil ha hemmeligheten. Svaret er trist. Det er ikke én hemmelighet, men flere. En av dem er at man må bruke mye tid. En annen hemmelighet er å høre hva andre gjør, lære det, og skjønne hvorfor de gjør det de gjør. Elever tror gjerne at hemmeligheten er en spesiell skala eller arpeggio, men det er dessverre ikke mulig å forenkle det å spille jazz ned til et så lite element. Det kan aldri fullt ut forklares, man må erfare det for å skjønne det. Man skjønner etter hvert at man får en forståelse av musikken som ikke er mulig å sette ord på.

For å lære grunnvokabularet, anbefaler han å høre på folk som George Benson, Wes Montgomery og Pat Martino.

– Begynn med noe du liker. Plukk ut et lite strekk av en solo. Først må du lære å spille den, og så skjønne hvorfor den er sånn.  Etter hvert som du får et visst vokabular selv, så ser du hvor du kan bruke elementer av det du har lært. Men det kommer ikke av seg selv. Hvis du kun kan standard blueslicks, så er det det du har inni deg, og det er det som kommer ut.   

Mange av Færestrands instruksjonsvideoer ligger gratis på YouTube, men hans komplette jazzgitarkurs må man betale for. Kurset er delt inn i tre nivåer, men selv nivå 1 krever en del forhåndskunnskaper.  

– Mange av mine elever har spilt jazz en stund, så de er ikke nybegynnere. Det er viktig å starte på riktig nivå. Hvis du begynner med noe som er for avansert for deg, så er det lett å bli frustrert. Det er som om jeg skulle hatt Eyvind Hellstrøm som kokkelærer.

De som tør kan prøve seg her: https://www.mortenslessons.com/

One thought on “Metallrocker’n som gikk til jazzen”

  1. Dag Even Kolstad says:

    Veldig bra artikkel.

Vil du kommentere denne artikkelen?

%d bloggers like this: