Hvordan går det med norske gitarmakere?

apr 08, 2020 by Sven in Intervjuer

Da Strand Guitars gikk konkurs i begynnelsen av februar, ble det lille norske gitarmakermiljøet enda mindre. Hvordan går det med de andre som bygger gitarer her i landet?

Strand Guitars var den største gitarprodusenten i Norge med rundt 230 håndlagde gitarer siden starten for femten år siden. Mange kjente artister har skaffet seg de flotte gitarene fra Jørpeland, blant andre Lillebjørn Nilsen, Odd Nordstoga og Fay Wildhagen.

Under konkursbehandlingen i Stavanger tingrett 3. februar i år ble det ifølge Dagsavisen opplyst at gjelden er på drøyt 2,3 millioner kroner. Det er skiftesamling i Stavanger 15. april.

At en produsent som lager så bra gitarer går over ende, viser at dette er en smal levevei i Norge. Og at en bedrift med to ansatte var Norges største gitarprodusent i nyere tid, sier sitt om størrelsen på bransjen.

Nettsiden http://www.norskegitarer.no har omtale av over 20 gitarmakere som er mer eller mindre aktive i dag. Vi har tatt en prat med seks av dem.

Harald Hougaard i Moss

Harald Hougaard har verksted på Røed Gård på Jeløya i Moss. Han har bygget gitarer i 17 år, og i 2011 ble han tildelt Moss kommunes kulturpris.

– Det blir nok ikke fullt fem gitarer i året. Men i tillegg lager jeg bouzoukier, mandoliner og ukuleler. Til sammen kanskje ett instrument i måneden. Jeg tar også på meg reparasjonsarbeid.

Hougaards fantasi er det ikke noe i veien med. En av gitarene hans er formet som en gul kråke, nærmere bestemt Mossekråka, som er kommunens symbol. Han kjøper materialer fra utlandet, men driver også en del gjenbruk. Gamle møbler, gjerne av mahogni, blir forvandlet til velklingende ukuleler.

Han mener interessen for håndbygde gitarer er økende.

– Jeg tenker at den økende interessen kanskje har kommet takket være Strand Guitars og Øystein Husemoen. De har på mange måter fått håndbygde gitarer på kartet. De gitarene som blir laget i Norge nå er mye bedre enn før i tiden.

Hougaard opptrer ofte selv og spiller blant annet i et Johnny Cash-band. Han holder også tribute-konserter der han framfører sanger av Cat Stevens, Bob Dylan, Leonard Cohen og George Harrison. Nå er flere planlagte konserter avlyst på grunn av koronaen.

For ti år siden brant Kulturlåven på Røed Gård ned til grunnen, og Hougaard mistet alt han hadde av tegninger, materialer og maskiner.

– Det var dramatisk da det skjedde, for jeg måtte starte helt på nytt. Men heldigvis fikk jeg midlertidige lokaler i en annen bygning på gården. Etter tre-fire år var låven bygget opp igjen, og når jeg ser meg om i verkstedet i dag, så mangler jeg ingen ting.

Yngvar Thomassen på Nesodden

Yngvar Thomassen bor på Nesodden og har bygd klassiske gitarer siden midten av 1990-tallet. Han omtales som en nestor i faget i Norge.

– Jeg har vel ligget på rundt fem gitarer i snitt i året, på deltid. Det har ruslet og gått i alle disse årene. Nå har jeg akkurat blitt pensjonist og håper å gire opp litt. Man må jo bruke resten av livet på noe vettugt!

Thomassen har spilt mye selv og hadde egentlig tenkt å bli gitarist. Det var en fordel da han begynte å lage gitarer.

– Jeg hadde flaks og kjente mange i miljøet. Derfor fikk jeg tidlig respons på gitarene mine. Hvis du ikke gjør det, er det fort gjort å miste gløden. Du må ha ganske lang vilje for å begynne å bygge gitarer, for det tar tid å finslipe ferdighetene.

– Gjennom de årene jeg har holdt på har klangidealet utviklet seg, akkurat som interpretasjonen hos musikere. Inspirasjonen kommer mer innenfra enn å søke å etterligne noen spesifikke gitarer eller gitarbyggere. Det tror jeg er ganske allment blant de som har holdt på med instrumentbygging over tid, unntatt de som bygger replikaer.

Thomassen har god kontakt med gitarbyggere i utlandet, særlig i Sverige.

– Jeg kjenner de fleste som bygger klassiske gitarer i Sverige, vi treffes på festivaler og i andre sammenhenger. Klassisk gitar har en lengre historie i Sverige enn i Norge, og de har dobbelt så mange innbyggere. Det gjenspeiler seg i antall gitarbyggere.

Som de fleste andre norske gitarbyggere driver han også med reparasjoner av gitarer, noe som gir ham en bredere kontaktflate til mulige kjøpere av gitarene hans.

– Men det er også utviklende, fordi det er vanskeligere å reparere bra enn å bygge nytt, siden idealet er at det skal være usynlig. Egentlig er det et helt annet fag.

Han konstaterer at markedet for håndlagde klassiske gitarer i Norge er ganske lite.

– Interessen finnes der. Det er musikkstudenter, musikere og ivrige amatører som har lyst til å få seg et godt instrument. Men det er et smalt og rart lite felt, sier Yngvar Thomassen.

Leonardo Michelin-Salomon på Hamar

Leonardo Michelin-Salomon er utdannet gitarbygger fra kunst- og håndverksskolen i Montevideo i Uruguay, og har verksted på Hamar.

– Han som nå er min svoger har skylden for at jeg havnet i Norge. Jeg traff ham i Uruguay, og nå er jeg gift med hans søster. Men jeg liker kulde, og utfordringen med å lære et nytt språk, sier han på lytefri norsk.

Leonardo har bygget gitarer i Norge siden 2004, og nærmer seg 90 gitarer til sammen. De aller fleste er klassiske gitarer, men han har også designet og bygget elgitarer og elbasser

– Produksjonen varierer veldig, fordi det er et vanskelig marked. De fleste som driver med dette må virkelig ville det for å holde ut, sier han.

I 2018 begynte han et treårig prosjekt som stipendiat i tradisjonshåndverk ved Norsk håndverksinstitutt. Der forsker han på klang og byggeteknikker til gitarer fra begynnelsen av 1800-tallet.

– Fram til rundt 1800 hadde gitarer ofte fem eller seks kor, altså doble strenger. De første gitarene med seks enkle strenger dukket opp på 1790-tallet, og utover på 1800-tallet tok de helt av. De kalles romantiske gitarer og er forfedrene til den klassiske gitaren og stålstrenggitaren.

Det er slike gitarer Leonardo forsker på og bygger i dag.

– Til nå har jeg jobbet med fem kopier av en gitar bygget i Christiania mellom 1800 og 1807 (som befinner seg på Ringve Musikkmuseum). Videre skal jeg lage kopier av gitarer fra forskjellige europeiske skoler: Napoli, Wien og Paris/Mirecourt er de som interesserer meg mest. Jeg har målt opp mange instrumenter fra de skolene og har planer om å måle enda flere når koronaen gir seg litt. Jeg er allerede i gang med byggearbeidet.

Kopiene har han laget med sarg og bunn i bjørk. Fire av dem med lokk i norsk gran, og den siste med alpegran til sammenlikning. Ellers er halsene i lønn og gripebrett, stol og detaljer i ibenholt.

– Utfordringene har vært mange, men ikke uoverkommelige. Mye av fokuset mitt er å finne utfordrende oppgaver og beskrive prosessene man går gjennom for å løse dem.

De tidlige Martin-gitarene har flere likheter med den romantiske gitaren, blant annet størrelsen, det smale gripebrettet og antall bånd (12) fram til kassen. Tyskeren CF Martin skal ha gått i lære hos strengeinstrumentmakeren Johann Georg Stauffer i Wien før han emigrerte til USA og startet sin virksomhet der.

Audun Hofseth i Arendal

Audun Hofseth holder til i Arendal beskriver seg selv som «outlaw gitarmaker» med en produksjon på tre-fire instrumenter i året.

– Bortsett fra noen få år på 1980-tallet, har jeg alltid hatt gitarverkstedet som bigeskjeft, gjerne en dag i uka i tillegg til kvelder og helger. De siste tre årene har jeg vært pensjonist på heltid og kan følgelig gå i verkstedet nesten hver dag.

Han har alltid reparert instrumenter ved siden av å lage nye.

– Reparasjoner tar nok halvparten av tiden. Det gir litt penger i kassa, men det er jo kjedelig, akkurat som mange av prosedyrene for å få til et nytt instrument også er kjedelige i og for seg. Men det er jo hyggelig når en synes at en får det til, og så er det noe med det magiske øyeblikket da strengene er satt på og den første lyden strømmer ut …

De gitarene han har solgt flest av, er små parlorgitarer, etter mønster av en gammel Martin 1-18 som han har under sofaen.

– Martin har mange rare modeller nå, men i gamle dager gikk det på størrelse. I synkende rekkefølge: D-000-00-0-1-2-3-4-5. D (Dreadnaught) var den største, og 5 den minste, så selv om min modell 1 er ganske liten, finnes det altså mindre! 18 står for tresorten i bunn og sider, mahogni. 28 står for rosewood (palisander). Den gjeveste er modell 45, som har rosewood og masse pynt med abalone rundt hele gitaren og på gripebrettet. Jeg går for litt enklere dekor.

Hofseth forteller at han har bygget 98 instrumenter til sammen.

– Ved siden av å lage på bestilling, lager jeg stort sett instrumenter som jeg har lyst til å lage. De senere årene har jeg bygget mandoliner og mandolaer, og det siste skuddet på stammen er en piccolomandolin. Jeg kan jo ikke sitte og vente til det kommer noen og bestiller seg en!

Frank Stavem i Bergen

Frank Stavem har bygget alle slags gitarer siden midten av 1990-tallet. Først i Trondheim, senere i Bergen.

Han skiller seg ut ved at han lager alle delene selv, også pickuper og mekanikk. Han er mekanisk utdannet og har maskiner som får til det meste. I tillegg har han lært gitarbygging hos gitarmakere i England og Belgia.

– Da jeg startet opp, holdt jeg på for fullt med gitarene. Men omsetningen var dårlig, vil jeg si. Det var i internetts spede begynnelse, og både kommunikasjon og markedsføring var annerledes. Vi brukte fortsatt faks!

Senere har han stort sett hatt heldagsjobb ved siden av gitarvirksomheten. De siste 11 årene har han vært scenetekniker på Den Nationale Scene i Bergen.

– På teatret jobber jeg skift, så jeg får litt tid i gitarverkstedet annenhver uke. Jeg klarer vel å bygge rundt fem gitarer i året. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Det er en frisone i tilværelsen.

Blant Stavems kunder er Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan i Motorpsyco, Kjartan Kristiansen i DumDum Boys, Mattis Kleppen, Hallvard Gaardløs og Per Borten i Spidergawd.

Ettersom Stavem lager alt fra bunnen av, har han mange prosesser gående samtidig.

– Pickuper har jeg holdt på med lenge. Jeg laget meg en viklingsmaskin av en gammel symaskin på 90-tallet, etter eget hode. Den brukte jeg i mange år, til den havnet på Ringve Museum!

I dag har han to sveitsiske viklingsmaskiner av merket Meteor ME-301.

– Meteor er egentlig en trafoviklingsmaskin, det er det samme merket som Gibson brukte da de lagde sine pickuper på 50-tallet, og som ThroBak i dag bruker for å gjenskape den legendariske PAF-pickupen som Seth Lover designet i 1955. Jeg fikk tak i dem i et elektrofirma i Trondheim som skulle bytte dem ut og skrote dem.

Stavem har laget mange typer pickuper til mange typer gitarer.

– Det er mange variabler som påvirker hvordan en pickup høres ut. Én ting er hvordan de låter alene, noe helt annet er å høre dem på en plate eller en konsert. Derfor er det artig å høre pickupene mine når de brukes i en sammenheng.

Stavem erkjenner at han aldri har tjent noe særlig på gitararbeidet.

– Jeg har et verksted med masse utstyr, og jeg er fornøyd om jeg får dekket driftskostnadene.

Uansett kommer han ikke til å gå tom for råmaterialer med det første.

– Jeg kjøpte en god del treverk for mange år siden, flere kubikk mahogni og palisander. Det må jeg slite lenge for å bruke opp!

Ronnie Nebelung i Horten

Ronnie Nebelung holder til i Horten, men produserer gitarene sine i Sør-Korea (på samme fabrikk som Reverend Guitars). Så han er ikke gitarbygger på samme måte som de andre vi har snakket med i denne artikkelen. Men han designer gitarene selv og håndlager tre-fire prototyper av hver modell før de settes i produksjon.

Nebelung forbindes først og fremst med hardcore/metal-bandene Kvelertak og Bokassa.

– Det gir mye kred at kule band som reiser verden rundt og varmer opp for Metallica bruker gitarene mine, men jeg selger ikke så forbanna mye for det, sier han åpenhjertig.

Nebelung har Finn.no som hovedsalgskanal og forteller at han i snitt selger en gitar i uka.

– Jeg bruker mye tid på å gå over gitarene før de selges. Sliper ned bånd, justerer og intonerer. Når prisen ligger på rundt 9000 kroner, så synes jeg folk får mye gitar for pengene, reklamerer han.

Ronnie Nebelung framstår ikke veldig hardcore, verken i musikksmak eller ellers. Han er utdannet animatør, men jobber nå i 80 prosents stilling i Horten kommune, i en bolig for autister.

Gitarvirksomheten har aldri vært big business.

– Motivasjonen har aldri vært å tjene penger, og jeg har aldri tatt ut penger av firmaet. Men jeg er positivt overrasket over at jeg selger litt flere gitarer for hvert år som går, sier han.