Om digitale gitareffekter og løpende villsvin
Klarer du å følge med på strømmen av nye digitale forsterkere og lydeffekter? spør Tellef Øgrim.
Synkende priser på prosessorer, og en rivende utvikling innen algoritmebygging, har gitt oss en strøm av nye produkter innen kunstig lydbehandling: Forsterkertopper, komboer, pedaler, racks og dataprogrampakker.
Da jeg skulle skrive noen ord om dette, kom jeg til å tenke på Tor Heiestad, olympisk mester i løpende villsvin. En idrettsgren like krevende som det er å følge med på bombardementet av kunstig gitarforsterkning vi utsettes for på nesten daglig basis. Å fange fenomenet «kunstig lydintelligens» er like vanskelig som å treffe et pappvillsvin som passer fra høyre til venstre i geværsiktet 100 meter unna
Med mindre du har ubegrenset med midler, eller er en kløpper til å kjøpe og selge på nettet, så er du som meg: Du følger med, men har ikke tilgang til alt det nye som kommer. Også har du litt bakoversveis, for her går det unna.
Min debut
Mitt første møte med fenomenet dataeffekter skjedde på begynnelsen av 00-tallet, da jeg kjøpte en Zoom Fire 7010 miniforsterker og multieffektboks.
I dag er det bare utseendet som gir den en slags sjarm. Lydmessig hører den hjemme på historiens skraphaug.
Nå har jeg en Boss Katana 50. Den er liten og lett, og enkel å ta med seg på øvelse og spillejobb. Men den har noen alvorlige mangler på lydsiden. For eksempel: Når jeg setter min kjære EP boost-pedal mellom gitaren og forsterkeren (innstilt på clean) bryter Katanaens gjengivelse av bassregisteret fullstendig sammen til en slags ufokusert, komprimert lydgrøt.
Min gamle rørforsterker, en 18 watts Budda, har ingen problemer med bassgjengivelse, men den er til gjengjeld stor, tung og bråkete. Den låter best på full guffe, og gir tidvis fra seg både brumming, summing og knitring i tillegg til lyden av gitaren min.
Så når jeg skal spille konsert med et storband på 20 mann på en knøttliten klubbscene, da griper jeg til Katanaen.
Hodet koker
Etter pensjoneringen av ZOOM-boksen, har jeg forsøkt å lage god, gammeldags gitarlyd i software som Positive Grid, Guitar Rig og andre.
Forsøkene har stort sett fulgt følgende mønster:
- Få ting til å funke: 1 time
- Skjønne hva som er hva og hvordan sette ting sammen: 2 timer
- Skru seg bort i et hav av muligheter: 2 timer
Etter disse fem timene er hodet kokt, ørene koblet fra og alt låter dritt. Det eneste som har brakt meg tilbake i balanse har vært å fyre opp rørforsterkeren og noen pedaler, lene meg tilbake og bare lire litt.
Så ble jeg interessert i Kemper, en profileringsforsterker som ifølge reklamen kan «fange» lyden til favorittampene dine. For å skjønne hva det innebærer, og for å skrive noen forhåpentligvis opplysende ord for Ballade.no, avtalte jeg for et par år siden møte med Trond Tufte i hans studio.
Med tålmodig grundighet hadde Tufte laget noen glimrende «profiler» av sine favorittoppsett. Han viste at Kemper kan levere. Men prisen, og et altfor komplisert brukergrensesnitt, avgjorde saken. Jeg kommer nok aldri til å kjøpe meg en Kemper, til tross for fascinasjon for fenomenet.
Alt er lov
I ettertid har jeg imidlertid blitt fristet av flere enklere dingser i samme sjanger, som for eksempel multipedalene HX Stomp eller Strymon IRIDIUM. Begge er pedaler som utfører digital forsterkermodellering.
Det er i seg selv interessant å følge de forskjellige måtene gitarister bruker digitale effekter på. Her er alt lov. Fra Finn-annonser av typen «Jeg selger nå alle mine gamle pedaler og forsterkere for å kjøpe denne fantastiske, nye digitalmaskinen», til de som bare plasserer en digital forsterkersimulator-pedal midt mellom andre pedaler på pedalbrettet, og sender signalet direkte inn i en god, gammeldags rørforsterker.
Selv har jeg flere ganger, i studio og på konserter, hatt stor glede av å bruke den samme lydmodellerings-teknologien, via programmet Ableton Live på en Mac. Denne varianten gir nesten ubegrensede muligheter til å kombinere live-modellering av lyd med forhåndsinnspilte klipp. Det har vel og merke vært i mer abstrakt musisering, som framføring eller produksjon av audiovisuelle installasjoner.
Ny gutt i klassen
For en måned siden rykket Fender Tone Master Deluxe Reverb opp på toppen av min forsterker-ønskeliste. Min foreløpige dom er at denne forsterkeren låter helt supert.
Den har et par fine detaljer, som muligheten til å skru ned lyden uten å endre forsterkerens signalbehandling, og en handy direkteutgang. Men dette er ikke en «vanlig» algoritmeforsterker. I bunn og grunn er det bare en digital versjon av en legendarisk (og i mine ører fantastisk) gammel forsterker.
Spørsmål: Hva fikk Fender da de puttet en emuleringsdatamaskin inn i en forsterker og kuttet bein og armer av den slik at den ikke kunne gjøre alt det andre algoritmeforsterkere gjør?
Svar: En veldig lett, litt mindre og litt billigere versjon av Deluxe Reverb, med de nevnte ekstrafinessene.
Er ikke konsekvensen av dette bare å kjøpe rørversjonen av Deluxen? Mitt foreløpige svar er ja. Bortsett fra at bankkontoen sier nei.
Tilbake til Buddaen med rør, og til det som er viktigst. I vår evige jakt i jungelen av nye skinnende ting, enten de er fysiske eller virtuelle, må vi ikke glemme at det handler om å lage musikk og om å hygge seg mens man gjør det.
Hvis et instrument, dings, boks eller algoritme ikke gir inspirasjon og godfølelse, så styrer jeg unna.
For over 30 år siden kom jeg over en tekst skrevet av Robert Fripp som handlet om hvordan overdreven fokus på utstyr, spilleteknikk og andre musiker-oppheng, kan spenne bein på selve musikken, eller kunsten om du vil.
Jeg husker særlig et flott bilde han brukte på fenomenet, som gikk omtrent slik: Musikken ringer på døra, men gitaristen har så mange sko i gangen at før han får åpnet døra og sagt hei, så har gjesten konkludert med at det ikke er noen hjemme og bare gått videre. En digital forsterker med 864 forskjellige forsterkeroppsett kan fort bli til en slik skosamling.