Gitaradvokaten

Med et åpenbart musikalsk talent, lå alt til rette for at Hans Marius Graasvold (44) skulle følge i sin fars fotspor og bli profesjonell musiker. Isteden ble han partner i et advokatfirma, men også den lykkelige innehaver av 16 gitarer og fem banjoer.

XXXXXXXXXXXXXXXX
Hans Marius Graasvold med sin 1969 Fender Telecaster. (Foto: Sven Erik Lundby)

Faren, Hans Graasvold, var en virtuos banjospiller som levde et liv på veien sammen med Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Trond Granlund og mange andre. Han døde i 2012, bare 61 år gammel.  

– Med en sånn far var det jo mye musikk i huset da jeg vokste opp. Hvis ikke pappa spilte selv, sto det alltid på en plate. Han hadde til tider 300 reisedøgn i året, og musikerne ramlet inn. Fine folk, mange flinke musikere. Men det var ikke en A4-tilværelse.

Ikke å undres over at Hans Marius ble inspirert til å spille banjo. Da var han fem-seks år gammel.

– Jeg lærte faktisk ikke å spille av faren min. Han spilte i stua, jeg på loftet. Så jeg lærte egentlig ikke av noen. Jeg fikk en lyd i hodet som lærte meg å spille.

Faren hadde en slektning som var sjømann og som kom hjem med plater med Hank Williams og Johnny Cash.

– Jeg gikk til de grader opp i det. Var oppslukt av Dave Edmunds, Carl Perkins og bluegrassgitaristen Tony Rice. Jeg hørte mye på Ry Cooder. Jeg trodde lenge at han var en gammel, svart mann.

Idolene var mange og forskjellige.

– Den første plata jeg kjøpte selv var med Stevie Ray Vaughan. Det eneste jeg ville bli var Stevie Ray Vaughan.

Men en dag moren hentet ham på skolen, var det slutt.

– Jeg husker vi satt i bilen i et lyskryss da mor fortalte at Stevie Ray Vaughan var død. Det kan høres merkelig ut, men etter det har jeg ikke klart å høre på ham.

DSCF1024 (2)
Banjoene foran er en 2016 Buckeye (til venstre) og en 1994 Stelling Virginian. Gitarene på veggen bak er en Santa Cruz F model, en Carsten Albertsen prototype og Jeff Senn Pomona.
DSCF1026 (2)
Et lite kunstverk. Banjoen Hans Marius arvet etter sin far, en 1994 Stelling Virginian.
DSCF1058 (5)
1953 Fender Champ lap steel og en 1954 Fender Champion lap steel.

Hans Marius spilte i band på Skien videregående.

– Det har alltid vært et veldig bra musikkmiljø i Grenland, og jeg har vært med i mange ulike bandkonstellasjoner og prosjekter. Men så lenge far levde, var det liksom han som var musikeren i familien. Jeg har alltid tenkt at det er musiker jeg er, jeg også. Men det var aldri aktuelt for meg å forsøke å leve av det. Far tjente knapt nok til å kjøpe strenger. Så jeg skjønte at jeg måtte ha en jobb!

Gjennom faren og hans musikervenner hadde Hans Marius sett på nært hold hvor mange dårlige avtaler som ble inngått.

– Jeg så hvor mye dritt det var i bransjen. På midten av 90-tallet leste jeg om Henning Kvitnes og den elendige forlagskontrakten hans. Saken var typisk for at folk ikke aner hva de skriver under på. De fleste forlag og plateselskaper er ikke skurker, men de plasserer ansvaret for å skjønne avtalene på artistene.

GraasvoldKontoret2

Hans Marius Graasvold: Partner i advokatfirmaet Graasvold & Stenvaag. Advokat for en lang rekke organisasjoner for skapende og utøvende kunstnere, blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk oversetterforening, Norsk skuespillerforbund, Norske dansekunstnere, Norske scenografer, Norske audiovisuelle oversettere, Norske kunsthåndverkere, NOPA, Norsk komponistforening og Den Norske Fagpresses Forening. Er medlem av Personvernnemnda. 

Idealistisk jurist

Graasvold begynte altså å studere juss rett og slett for å kunne hjelpe musikere og andre kunstnere til å få bedre avtaler. Det høres veldig idealistisk ut.

– Ja, jeg tror nok jeg er en idealist. Du jobber ikke med det jeg driver med hvis penger er drivkraften. Men idealist er nesten et skjellsord i våre dager.

Etter juridikum fikk han jobb i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.  

– På den tiden var Eirik Djønne foreningens eksternadvokat. Han hadde mange skapende og utøvende kunstnere og organisasjoner som klienter. Senere begynte jeg å jobbe hos ham som advokat. Da Djønne begynte som generalsekretær i Norsk skuespillerforbund, overtok jeg disse organisasjonene.

Mye av jobben hans i dag handler om kontraktrådgivning og opphavsrettigheter, og han bistår organisasjonene i foreningsrettslige spørsmål.

– Jeg får inn massevis av avtaler fra artister, og selv om enkelte ting har blitt bedre ser jeg at det fortsatt er mange utfordringer i bransjen. Kvitnes skrev under en avtale om rettighetene resten av livet, altså alle låter han hadde skrevet og kom til å skrive i flere år etter at han inngikk avtalen. Såkalte ”life of copyright”-avtaler er noe jeg advarer sterkt imot. Det er ikke nødvendig å gi fra seg rettighetene så lenge. Jeg anbefaler fem til ti år. Men det er fortsatt et kjempeproblem i bransjen at artister skriver under på avtaler de ikke skjønner rekkevidden av.

Så finnes det en del unntak, påpeker han. Ett av dem er Øystein Sunde, som tidlig startet sitt eget plateselskap.

Midt i all opphavsretten, dukket det en dag opp en uvanlig klient i hans verden, Joshua French, som satt fengslet i Kongo.

– Moren til Joshua French fikk masse henvendelser fra forlag og filmprodusenter, og jeg ble hyret inn for å bistå med det. Etter hvert ble oppdraget utvidet, og de spurte om jeg ville håndtere alt.

Det startet i 2013, og han er ikke helt ferdig med saken ennå.  

– Spesielt tiden fra Tjostolv Moland døde på cellen sin i august 2013 og fram til mars 2014 var hektisk, med stadige reiser og opphold i Kinshasa, og et konstant medietrykk. Etter dette fulgte nærmest daglig arbeid for å få Joshua French løslatt, noe vi til slutt lyktes med 17. mai 2017.

GraasvoldFrenchHelgeMikalsenVG
Hans Marius Graasvold og Joshua French i fengselet i Kongo. (Foto: Helge Mikalsen, VG.)

Tar musikken mer alvorlig

Det var først etter at faren døde at Graasvold har blomstret som musiker.

– Rett før han døde tok jeg opp banjoen igjen, som jeg ikke hadde rørt på tretti år. Men det tok nesten ikke noen tid før «clawhammeren» satt i fingrene.

Han forklarer at clawhammer er en teknikk der fingrene er formet som en klo. Man «hamrer» nedover på strengene med neglene på pekefingeren og langfingeren, istedenfor å «plukke» oppover. Tommelen (drop thumb) kan brukes på flere strenger.

Teknikken benyttes mye i Old-Time-musikk og annen tradisjonell amerikansk musikk, som Graasvold er spesielt glad i. Og man skal ikke høre lenge på ham for å skjønne at han virkelig har det i fingrene, både på banjoen og gitaren.

– Jeg har alltid kunnet spille, men har aldri øvd. Men nå ser jeg at de jeg spiller sammen er så gode at det er respektløst av meg. Så jeg har tatt grep.

Da Graasvold var i Nashville i 2017, fikk han og en god venn gitarundervisning av Russ Barenberg, den første gitaristen til Alison Krauss.

– Vi ble sittende i mange timer. Han ba meg spille de samme tingene flere ganger, og så plukket han det fra hverandre og påpekte feilene. Han var veldig konstruktiv, ikke negativ på noen måte. Det var en aha-opplevelse. Jeg tenkte: Er jeg seriøs med spillingen, eller skal jeg bare flyte på det jeg kunne som 16-åring? Jeg ble mer bevisst på hva som er min sound, i den grad jeg har det. Jeg er mye mer seriøs.

Så seriøs at han nå har flere prosjekter på gang.

–  Jeg jobber med en banjoplate med amerikanske låter og folkeviser fra Skandinavia og De britiske øyer. Vil vise at dette er musikk som har reist, fra Skandinavia og De britiske øyer og videre til USA. USA og Skandinavia er én eneste stor tradisjon. På samme måte som banjo er et afrikansk instrument, er amerikansk folkemusikk egentlig europeisk folkemusikk.

I tillegg til sin banjo, har Graasvold med en gjesteartist på hver låt; blant annet en vokalist, en fele eller en nøkkelharpe. Han håper albumet blir ferdigstilt i løpet av året.

– De siste fire-fem årene har det tatt av, musikken begynner å ta mye plass. Men på en fin måte, legger han til.

I fjor hadde Graasvold rundt 30 spillejobber, de fleste sammen med Almost Brothers Band og en duo han har med Dan Riis.

– Almost Brothers Band spiller mindre kjente coverlåter, americana og country. Townes Van Zandt møter Allman Brothers.  

Som om ikke dette var nok, har han et halvt års tid spilt i duo sammen med Signe Salvesen.

– Signe er en fantastisk vokalist fra Skien. Vi kaller oss Blue Ribbon. Vi spiller Old-Time-musikk kombinert med andre låter fra det amerikanske repertoaret fra perioden 1920-1960, som ikke er så veldig kjent for folk flest.

Almost Brothers Band
2019 Jeff Menzies gourd banjo. En gourd banjo er en type banjo laget av plantetypen som på norsk gjerne kalles kalebass, nærmere bestemt det tørkede og hule skallet fra kalebassen. Gourd-banjoens utforming stammer fra mellom-Afrika og fulgte slavene på deres vei til USA via de karibiske øyene. De er som regel fretless og strenget opp med nylonstrenger.

Vil ha naturlig lyd  

På musikkrommet står gitarer, banjoer og forsterkere på rekke og rad. To av banjoene har han arvet fra faren. En kuriositet er en fretless gourd banjo laget av Jeff Menzies på Jamaica. Blant de akustiske gitarene i samlingen er en Gibson L-00 fra 1938.

Han har også to Fender lap steel-gitarer fra tidlig 50-tall, med originale Broadcaster-pickuper.

– Leo Fender produserte jo lap steel-gitarer før han oppfant Fender Broadcaster, forløperen til Telecaster. Tanken hans var å lage en steelaktig gitar som kunne spilles som en vanlig gitar. På lap steel-gitarene hans ser man jo hvor inspirasjonen til Telecaster kommer fra.   

Graasvold har en spesiell svakhet for gamle Gibson archtops, som han har tre av; en ES-225 fra 1955, en ES-135 fra 1956 og en ES-330 fra 1961. ES-numrene var prisen på gitarene, i dollar, da de kom. 

DSCF1034 (3)
To praktfulle Gibson archetops: Til venstre en 1955 ES-225, til høyre en 1956 ES-135.

Når han spiller ute, går det likevel mest i Telecaster, som gir mindre feedback enn en archtop. Blant forbildene er Marty Stuart og Vince Gill. Begge kommer fra en akustisk bakgrunn, men er eminente på telecasteren.

– Jeg er veldig imponert over Marty Stuart, som får til den samme lyden uansett om han opptrer på Wembley eller i en pub.

Men så spiller han da også på den gamle B-Benderen til Clarence White. Sjekk for eksempel dette klippet: https://www.youtube.com/watch?v=cH1u5j-1QZw

– Jeg kommer jo også fra en akustisk bakgrunn, og når jeg spiller elektrisk, er jeg ute etter den dynamikken jeg har når jeg spiller på et akustisk instrument, en gitar eller banjo. Litt som den naturlige kompresjonen du har på vinylplater, i motsetning til MP3. Jeg hater piezo, det er det verste jeg vet, helt i den andre skalaen av hva jeg er ute etter. Men jeg er ingen fanatiker, jeg lever godt med ulike typer lyd. I bandet spiller jeg stort sett Telecaster, men jeg har gitarer med P90-pickuper, og jeg elsker gamle PAF-er.

På forsterkersiden har Graasvold flere godsaker.

– På mindre jobber, med duoen, bruker jeg en Headstrong Lil King Reverb Amp, som er en Princeton replika. På større jobber en 1965 Fender Deluxe Reverb. Nå har jeg også fått meg en Magnatone Varsity Reverb. Det er bare å plugge inn gitaren og spille, så låter det supersmooth.

Han er ingen pedalfrik.

– Mange finner meningen med livet i pedalbrettet, men ikke jeg. Det skal låte clean, men med litt skjegg. Jeg har noen få pedaler; Korg tuner, Strymon Flint (tremolo og reverb), Boss DD-3 Delay, Xotic RC-Booster og TC Chorus. Jeg aldri tatt meg tid til å skru meg ferdig, kan nok skru meg helt ut på viddene hvis jeg ikke har en god lydmann.

Mye vinyl

Når han hører på musikk, er det mest vinyl. Han har 3000-4000 vinylplater, mange av dem har han arvet etter faren. Foreløpig har han bare klart å katalogisere bluegrass- og Old-Time-platene.

– Jeg hører på mye tradisjonell country. Vince Gill har vært et forbilde lenge, helt siden han spilte i Pure Prairie League. Han begynte jo som bluegrassmusiker.

En annen favoritt er Jackson Browne. Og den sveitsiske harpespilleren Andreas Vollenweider.

– Aller best liker jeg skivene ha ga ut på 1980-tallet. Et ekstremt orkestrert, nesten Phil Spector-aktig lydbilde, med en spesialbygd harpe og sammensatt lydbilde!

Også lesestoffet er litt utenfor allfarvei. Han har flere årganger av Sing Out! Magazine fra 60- og begynnelsen av 70-tallet.

– Sing Out! kom ut under folkemusikkbølgen og hadde lange intervjuer med folk som Pete Seeger, Lead Belly, Bob Dylan og Old-Time-musikere jeg er interessert i, og musikere jeg ikke har hørt om før. De intervjuet Merle Haggard rett etter at han ble løslatt fra fengselet, og lagde reportasjer fra Newport-festivalen, der Dylan spilte elektrisk. Disse samtidsbeskrivelsene gir perspektiver du ikke får av noe som er skrevet i ettertid.  

Graasvold er blitt 44 år gammel, og drømmen fra barnehagen om å bli gammelrocker har gått i oppfyllelse.    

– Ja, det ble sånn til slutt. Og så det er aldri for sent å bli en gammel rocker …  

Sing Out Magazine

Vil du kommentere denne artikkelen?

%d bloggers like this: