Nye toner fra VintageGitar
Arne Hast er mannen bak en av landets beste gitarbutikker, VintageGitar i Oslo. Nå har han hentet inn flere partnere for å drive forretningen.
– Etter 15 år har jeg tatt VintageGitar så langt jeg kan alene. Slik markedet er blitt, er det vanskelig å drive butikken på egenhånd, uten kapital i ryggen. Derfor har jeg ønsket å få inn flere på eiersiden, sier Arne Hast.
To gitarentusiaster utenfra har kommet inn som partnere og bidratt med frisk kapital. Også tre av de ansatte er blitt medeiere.
– Når det kom inn partnere utenfra, syntes jeg det var riktig å inkludere de ansatte også. De har virkelig stått på for at dette skal være en god arbeidsplass, sier Hast.
Han sier det ikke har vært snakk om å slå butikken konkurs, slik det skjedde med konkurrenten 4Sound.
– Jeg måtte lette litt på presset på meg selv. Nå er vi en lykkelig gjeng med eiere. Den positive effekten er at vi får inn god kompetanse på forretningsdrift. Ansvarsfordelingen er blitt bedre, og det styrker oss, sier Hast.
Joakim Tinderholt har overtatt som butikksjef, mens Arne Hast er styreleder og får en friere rolle. Han håper disse grepene kan legge grunnlaget for nye 15 år for VintageGitar.
– Nå får jeg mulighet til å jobbe mer kreativt igjen, slik jeg gjorde da jeg bygget opp butikken.
Falt i gryta
Etter en forsiktig start i Kristiansund i 2005, er VintageGitar i dag etablert i den hippeste delen av Torggata i Oslo. Gangavstanden er kort til mye av byens musikkliv.
At Arne Hast begynte å selge gitarer, var ikke helt tilfeldig. Med en mor som drev butikk og en far som var rockemusiker på fritiden, lå det nesten i kortene hva han skulle satse på.
– Jeg har alltid drevet VintageGitar etter en amerikansk modell, som jeg lærte av moren min. Hun reiste rundt på motemesser og plukket kvalitetsprodukter til butikken sin, på samme måte som jeg gjør i dag. Generisk shopping kan andre holde på med, sier Arne Hast.
Innredningen i VintageGitar er på grensen til det hjemmekoselige, med ørelappstol, en gammel radio og andre trivselselementer.
– Vi er en rock and roll-butikk, konservativ rock and roll, understreker Hast.
På veggen henger et bilde av favorittbandet hans, Beatles. Han falt i Beatles-gryta som liten.
– Men vi selger mye til jazzmusikere også, tilføyer han raskt …
Med unntak av Martin, Gibson og Fender, har VintageGitar direkte avtaler med produsentene.
– Fordelen er at vi kan tilby produkter du ikke finner hos konkurrentene våre. Utfordringen er at det er tidkrevende å styre med import, toll og sånt selv. Det har blitt mange lange kvelder med papirarbeid, sier han.
De fleste av leverandørene befinner seg i USA, der Hast har opparbeidet seg et stort kontaktnett. Med sin nye og friere rolle, får han nå muligheten til å videreutvikle dette nettverket.
– Ofte tar det lang tid å få til en distribusjonsavtale. Jeg maste på Collings i to år, men da vi holdt til i Kristiansund syntes de vi var for små. I dag er vi den tolvte største forhandleren deres på verdensbasis. Collings satser kompromissløst på kvalitet, ikke på å bli størst. Jeg har sagt til folkene mine: Finner du en feil på en Collings-gitar, så kan du få den.
Akustisk vind
Akustiske gitarer er i vinden om dagen, og VintageGitar har vært nødt til å rydde en ny vegg til dem. De mer kostbare akustiske gitarene kan prøves i et rom med riktig temperatur og luftfuktighet. En gitarist som vil være anonym omtaler dette rommet som «det farligste jeg kan gå inn i, for lommeboka mi».
I tillegg til Collings, fører VintageGitar akustiske gitarer fra Martin og Gibson. Dessuten billigmerket Sigma, som har fått en renessanse under nye, tyske eiere.
Ellers er ikke «billig» det ordet som ligger fremst på tunga når folk snakker om VintageGitar. Arne Hast tar ikke det så tungt.
– På sammenlignbare produkter er vi ikke dyrere. Du betaler ikke mer for en Fender Blues Jr eller en Fender Professional Stratocaster hos oss enn hos konkurrentene. Vi selger også Squier, som er de rimeligste Fender-gitarene. Så du trenger ikke å gå konk av å besøke oss.
High-end gitarer og «boutique»-forsterkere derimot, kan koste flesk. Den dyreste gitaren han har solgt kostet rundt 300 000.
Av forsterkere fører Vintage Gitar populære modeller fra Fender og Matchless, i tillegg til mindre kjente merker som Milkman, Bartel, Two-Rock, Benson, Victoria, Carr, Friedman, Headstrong, Komet, Magnatone, Echopark, Bogner, 65 Amps og Dr. Z.
Den mest eksklusive forsterkeren er Fargen John Lennon Artist Series, som er produsert i 55 eksemplarer på verdensbasis. Prisen er straks oppunder 47 000.
Er dyrt alltid bedre?
Men hvor dyrt utstyr trenger man egentlig for å drive det til noe som gitarist? Jimi Hendrix spilte visstnok på en standard Fender Stratocaster. Den fantastiske lyden han fikk ut av gitaren var selvsagt også avhengig av Marshall-forsterkerne han brukte, hans unike musikalitet, pedalene, og lydteknikerne, men likevel.
Joe Bonamassa, som eier mange veldig dyre instrumenter, sier til bladet Guitarist at man kommer langt med en gitar som Gibson Les Paul Studio. «Plug it into a Hot Rod Deville and you could rule the world with that.» En slik pakke kan man få ny for 20 000-25 000 i Norge, vesentlig mindre brukt.
– Det der var riggen jeg brukte på 90-tallet, minnes Arne Hast, som omtaler seg selv som «hundre prosent elektrisk gitarist». Blant mye annet har han spilt i Tennis, et band som hadde suksess rundt årtusenskiftet.
– Det er kvalitetsforskjell på en billig og en dyr gitar. Kvalitet avhenger av treverket, materialene og fagfolkene som gjør jobben. Du kan få en grei begynnergitar for 5000 kroner. Passerer du 10 000 er sjansen større for at du skal få et bra instrument.
Tommelfingerregelen er at en god gitar skal koste en netto gjennomsnittlig månedslønn, mener han.
– Det gjorde den på Jimi Hendrix sin tid, og det gjør den i dag, sier Hast.
Tror på fremtiden
Flere ledd i gitarbransjen har slitt de siste årene. Gitarprodusenten Gibson og butikkjeden 4Sound er bare to eksempler.
Hast registrerer at rekrutteringen av nye gitarister er mye dårligere enn i glansdagene.
– For mange var rockens år null da Beatles spilte på Ed Sullivan Show i 1964. Gitaren ble ungdommens stemme. Gutta måtte spille gitar for å ha sjans på damene. Slik er det ikke jo ikke lenger. Nå er det dataspill det går i.
Han peker også på at det er blitt færre fritidsklubber og rockeklubber der ungdommen kan komme sammen og spille i band. Resultatet er en forgubbing blant gitaristene.
– Gitar er blitt litt som golf, en voksensport, sier han.
Men det er lyspunkter også.
– Et nytt trekk er at mange unge jenter, 15-16-åringer, kjøper gitar. Taylor Swift og St Vincent har mye av æren for det. Det sies at halvparten av gitarene som selges i dag kjøpes av jenter.
Som i sportsbransjen er netthandel en trussel mot de fysiske butikkene. Fender anslår at halvparten av deres produkter nå selges på nettet.
VintageGitars svar har vært å gi kundene en service og veiledning de ikke får så mange andre steder, i hvert fall ikke på nettet.
– Konseptet til VintageGitar er å konkurrere på kvalitet. Vi er fokusert på å drive den beste butikken. Det avspeiles også i hvem vi ansetter. De som jobber hos oss er ikke «ekspeditører», men fagfolk som selv er dyktige musikere. Nå har også flere av dem blitt med på eiersiden.
Har tror på fremtiden for VintageGitar.
– Oslo har alltid hatt et veldig bra musikkmiljø, mye bedre enn mange andre europeiske byer. Alltid veldig pulserende. Det kan ha noe med at det er i Oslo du må være for å etablere deg som musiker i Norge. Det gir oss et bra kundegrunnlag, sier Arne Hast.