Grønlund er helt akustisk

feb 16, 2020 by Sven in Intervjuer

Når Ole Jørgen Grønlund ikke produserer Lindmo eller andre populære NRK-programmer, spiller han gitar. Akustisk gitar. Hans hemmelighet er laget i Japan.

Grønlund tar imot oss i TV-resepsjonen på Marienlyst og viser vei innover gangen. Han har tatt med en gitar, men sliter med å bære gitarkassa samtidig som han halter av gårde med en krykke i den andre hånda, så vi tilbyr oss å bære gitaren.

– Ryggen er bedre nå, sier han beroligende.

Da kan man lure på hvordan den var før.

Vi slår oss ned i en fargesterk sofagruppe og begynner å snakke om gitarer, akustiske gitarer. De elektriske er han ikke særlig interessert i.

Grønlund har vært innom mange gitarer, men nå har han fem.

– Man må ha gitarer som inspirerer. For meg er det ingen vits å ha en gitar som henger på veggen, så jeg er ingen gitarsamler. De skal spilles på. Jeg kan bla meg gjennom alle gitarene jeg har hatt, men det er bare noen få gitarer jeg har stoppet opp ved, og det er de jeg har nå. Jeg bruker dem omtrent like mye.

Gitaren han har med seg til dette intervjuet, er en Martin D-28 fra 1967 med Adirondack granlokk og brasiliansk rosentre i bunn og sarg.

– Forrige eier renoverte hele gitaren. Den er påkostet like mye som en ny hadde kostet i dag. Du ser at den har fått mye juling, men det låter akkurat som i 67.

Inspirerende forskjeller

Han har tre andre Martin-gitarer også. En D-45, 175 -årsjubileumsmodellen, og en sort 1990 Martin D-45 Custom, med slotted headstock. Den eneste i sitt slag.

Og en Martin Mark Knopler Signature Limited Edition.

– Knopfler ville ha ha italiensk alpegran i lokket. Det var det treverket Stradivarius hadde i lokket på fiolinene sine. Det er laget 250 av de gitarene, og alle skulle ha det treverket fordi det skiller tonene så til de grader.

– Gitarene mine er veldig forskjellige. De har ulike halser, låter forskjellig og inspirerer til å spille forskjellig. Det er ikke noen vits i å spille den samme låta på tre forskjellige gitarer.

Så avslører Grønlund sin japanske hemmelighet.

– Jeg har en Yamaha L-serie, en LJ56, som er en helt eventyrlig gitar. Yamaha har en liten fabrikk med 20 ansatte. Hver gitar er bygd av én mann, som signerer den. Spillbarhet, klang og tone overgår min D-45, som koster mye mer, men den har ikke sjans mot Yamaha-en. Den er min gitarhemmelighet. I dag er det helt kul i havet umulig å få tak i dem.

Han har alltid ment at Gibson og Martin er det grommeste. Nå er han ikke like sikker lenger.

– Gitarnerder ser vanligvis til Amerika og England, og det skjønner jeg. Men så finnes det altså gitarmakere i Japan som lager ting som låter annerledes og har en annen spillbarhet. Det Yamaha gjør er veldig moderne. Lengden på tonen er helt ubeskrivelig, jeg har aldri vært borti noe sånt. Fantastiske gitarer.

Av de mange gitarkjøpene Grønlund har gjort opp gjennom årene, er det ett som skiller seg ut.

– For drøyt 20 år siden var en amerikansk visesanger på turne i Norge, og i Notodden fikk han slått ut tennene. Han gikk til tannlegen og sa at han ikke hadde penger, men at han kunne betale med gitaren. Tannlegen, som tilfeldigvis var gitarist i Notodden Bluesband, syntes det var greit. Så kom tannlegen til meg og sa at regningen var på tre og et halvt tusen kroner og at jeg kunne få gitaren for det. Ettersom det dreide seg om en 1973-modell Martin D-28, var det sannsynligvis ganske billig!

Gitaren bestemmer

En av Grønlunds favoritter er Tommy Emmanuel.

– Det har ikke vært noen som har spilt gitar som Tommy Emmanuel. Han er en stor innovatør. Det er ikke bare teknikken hans, han har en fantastisk tone.

Grønlund bruker samme strenger som Emmauel også, og det er det gitarene som har bestemt.

– Man spiller på den gitaren som tiltaler en, og sånn er det med strenger også. Jeg har brukt mye forskjellige strenger, men ender opp med de strengene jeg hører gitaren liker best. Litt uavhengig av hva jeg liker best. Da klinger det finest. Martin-gitarene mine bruker Martin Flexible Core 011, de som har bilde av Tommy Emmanuel. Veldig behagelige strenger, men med masse trykk. Da de kom på gitaren, så tenkte jeg, ja, det var det.

Mye har skjedd på strengefronten siden Grønlund var nybegynner.

– Da jeg begynte å spille, brukte vi bare La Bella. Så var det Dr Thomastik, som var de dyre strengene, men de varte så kort tid. Lillebjørn Nilsen bruker dem fortsatt.

– Hvis vi går enda lenger tilbake i tid, så var det ikke snakk om at du kunne velge tykkelse på gitarstrengene. Noen eksperimenterte med å sette banjostrenger på gitaren, for de var litt tynnere. Så begynte man å lage strenger med forskjellig tykkelse. I dag er det veldig mye å velge mellom, og det er bra, fordi det er så mange gitarmodeller på markedet at det må forskjellige strenger til.

Lærte av Paul Simon

Den første gitaren Grønlund kjøpte, var også en Yamaha.

– Jeg kjøpte en fin gitar, en Yamaha FG 150 for pengene jeg fikk til konfirmasjon. Det var i 1968, og da var det Paul Simon som gjaldt. Paul Simon Songbook, Sounds of Silence og Parsley, Sage, Rosemary and Thyme.

Grønlund tok opp platene med en båndopptaker. Da slapp han å ødelegge dem når han skulle høre de samme detaljene hundrevis av ganger.

– Jeg spolte fram og tilbake for å høre hva de spilte, og så var det å få det til å låte så likt som mulig. På YouTube ser jeg nå at de spiller annerledes enn jeg trodde, selv om det låter kliss likt. Hadde vi hatt YouTube den gangen ville det vært mye enklere, i dag kan man jo virkelig sitte og lære. Jeg så aldri Paul Simon spille «Homeward Bound», det var å lytte og skjønne hvordan han gjorde det.

Grønlund er selvlært på gitar. Den eneste hjelpen var fra Peter Paul and Marys sangbok, der sto det tegnet hvordan akkordene så ut.

– Da jeg vokste opp i Lillestrøm gikk du enten på jazzklubben eller ungdomsklubben i kjerka. De fleste av oss gikk begge steder. Det var mange vokalgrupper på besøk, med ståbass og to kassegitarer. Det var å se og lære av. Lillestrøm jazzklubb var legendarisk på den tiden, og det krydde av gode musikere. Arild Stav, Pål Thowsen, Bjørn Røstad som nå spiller i Sambandet, folka som spilte i Undertakers Circus.

Det var mange band, men Grønlund var bare på den akustiske siden. Han hadde ingen interesse av å spille elektrisk.

– Jeg liker singer-songwriters. Den type musikk. Gordon Lightfoot, Tom Paxton, Donovan, James Taylor, Carole King. Det er hundre navn å nevne. Beatles med «Blackbird» og «Here Comes the Sun».

Var spesialpedagog

Grønlund fikk såpass taket på gitarspillingen at han begynte å stå på scenen selv. Etter hvert gjorde han det bra som artist, med plateinnspillinger og opptredener både som soloartist og med gruppa Folk som oss. Men han har aldri vært profesjonell musiker i betydningen at han har levd av det. Han har hele tiden hatt en annen jobb.

– Jeg er utdannet lærer, i spesialpedagogikk, og jobbet som lærer til jeg begynte med TV i 1985. Da var jeg virkelig ferdig mentalt som lærer. Jeg søkte på forskjellige jobber, blant annet i lokal-TV som skulle starte opp i Skedsmo. Jeg hadde aldri sett et videokamera før, men av en eller annen merkelig grunn fikk jeg jobben.

Deretter jobbet han en stund som frilanser, blant annet i NRK.

– Da TVNorge startet opp begynte jeg der og produserte Casino med Hallvard Flatland og Reisesjekken med Helge Hammelow-Berg. Det var de to største suksessene på TV den gangen, så det var en grei CV å ha.

Han var i TVNorge fra 89 til 92, da ringte Underholdningsavdelingen i NRK og lurte på om han ville ha jobb.

– Jeg sa ja på telefonen, og siden har jeg vært her.

I NRK har han vært programleder for musikkprogrammet Gundersen og Grønlund AS og Retro sammen med Elisabeth Andreassen. Han produserte megasuksessene Skavlan og Beat for beat fra starten.

– Det har vært idrettsgallaer, Nobels fredspriskonserter, og minnekonserten for Utøya. Størst publikumsmessig var nok den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i Telenor Arena i 2010. Nå er det Lindmo som er serien min.

Vil stå på scenen igjen

Grønlund spiller fortsatt mye gitar, men ikke ute.

– Målet er å stå på scenen igjen, men jeg må få ryggen på plass først. Du må jo orke å stå og spille, jeg kan ikke sitte og spille.

– Øver du ofte?

– Jeg tror jeg spiller hver dag. Alt fra ti minutter og oppover. Jeg har alltid en gitar liggende tilgjengelig, for det dummeste du kan gjøre er å stue dem bort. Jeg har dem alltid i koffert, men jeg har alltid en koffert veldig nær.

– Hva hører du på i dag?

– Alison Krauss & Union Station, der er det et par gitarister i verdensklasse. Shawn Colvin liker jeg godt. Fortsatt er jo James Taylor en god gitarist, og Øystein Sunde. Lillebjørn Nilsen har gjort helt fenomenale ting. Jeg har produsert noen konserter med ham, og han er en klassisk folksinger som har bevart stilen sin.

– Jeg må jo høre på masse musikk på grunn av jobben min, men når jeg skal sette meg ned med det akustiske, så er jeg mye inne på YouTube og ser på hva unge gitarister gjør, for jeg synes de er fenomenalt gode. De har en teknikk jeg aldri kommer til å få. Andy McGee og de gutta som spiller ved å slå på halsen. Det er kommet nye spilleteknikker også fordi det har kommet gitarer som du kan gjøre dette med. Det er ikke sikkert at en gammel Martin tåler det.

– Hva har musikken betydd for deg i en krevende hverdag som TV-produsent?

– Det er gleden av å spille, og gleden av å strekke seg og prøve å lære nye ting. Jeg liker å øve, og jeg jeg liker å øve inn nye ting.