Godlyd fra pøbelgran
Her i Norge blir den kalt pøbelgran, monstergran og en versting i norsk natur. Men sitkagran er noe av det beste du kan bruke i lokket på en akustisk gitar.
På engelsk heter det tonewood, på norsk kalles det tonetre, klangtre eller resonanstre. Gran regnes som et svært godt klangtre i akustiske instrumenter, som gitarer og fioliner.
– Sider og bunn trenger ikke å resonere så mye, det er lokkets oppgave. Gran har høy elastisitet og vibrerer bra, og derfor er det så mye brukt i gitarlokk, sier treforsker Andreas Treu ved NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi på Ås.
Treu spiller både gitar og fiolin og skrev i sin tid diplomoppgave om klangtre, der han ville finne tall og fakta om hva som er god kvalitet.
Gamle og gode
– Det beste klangvirke av gran henter vi fra gamle trær, minst 200-300 år gamle. De skal ha tette årringer, noe de får hvis de vokser sakte, og det gjør de på steder med harde vintre og korte somre.
Sitkagran er oppkalt etter byen og området Sitka, som ligger langs kysten i den sørøstlige delen av Alaska. Vekstforholdene er gode med tanke på instrumentproduksjon. Mange trær er opp mot 600 år gamle og 70 meter høye. Sitka er så sterkt at det ble brukt istedenfor aluminium i britiske jagerfly under andre verdenskrig.
Alle de mest kjente gitarprodusentene henter virke til sine akustiske gitarer herfra.
Det snakkes om at sitkatrærne i Alaska er truet. Men det er på grunn tømmerproduksjonen, ikke instrumentproduksjonen. Ett enkelt stort sitkatre kan gi virke til tusenvis av gitarer.
Her i Norge skal du lete lenge etter noen som snakker pent om «pøbelgranen» sitka. Noen mener til og med at den bør utryddes. Årsaken er at sitka sprer seg raskt og fortrenger annen vegetasjon. Den har lette frø som spres langt av gårde med vinden, samtidig som den spirer lett.
Er det en versting?
– Det avhenger av hvem du spør. En naturverner vil si at sitkagran er en trussel fordi den sprer seg så raskt. På den annen side lagrer Sitka dobbelt så mye CO2 som en norsk gran. Og de som driver med skogbruk får masse tre. Myndighetenes holdning er å begrense utbredelsen, så i dag må man ha spesiell tillatelse for å plante sitkagran i Norge, sier Treu.
Importert til Europa
Sitkagranen ble importert til Europa på slutten av 1800-tallet. I Norge ble det drevet en omfattende planting, med en topp på 1960- og 70-tallet. Sitkagran tåler mye vind og salt, og plantingen skjedde hovedsakelig langs kysten fra Rogaland til Nord-Norge. Den raske veksten gjør den ideell for trelastproduksjon, og gir skogeierne bedre avkastning enn vanlig norsk/europeisk gran.
I dag regner man med at det finnes 500 000 hektar med sitkagran i Norge. En hektar er 10 mål.
Sitkatrærne i Norge er for unge til å brukes i gitarer. De første som ble plantet er kanskje aktuelle om 50 år. Så de benyttes bare til tømmer.
Men du trenger ikke reise til Alaska for å finne gran som er ypperlig i strengeinstrumenter.
– Stradivarius-fiolinene ble bygget av alpegran, som er samme art som norsk gran. Norsk gran har også vært i bruk, selv om det kan være vanskelig å finne trær som egner seg, forklarer Treu.
For eksempel skal det helst ikke være kvister på de nederste fem meterne på treet.
– Hvis trærne står alene, kan de utvikle sterke kvister. Står de sammen i en tett skog, får de bare noen få kvister nederst, som kan fjernes etter hvert som de dukker opp. Så trær som skal brukes som klangtre må skjøttes.
For å få et lokk til en akustisk gitar, må treet ha en diameter på minst 60-70 cm. Man bruker ikke den innerste delen, fordi den vokste raskt da treet var ungt, så der er årringene bredere, forklarer Treu.
Trærne bør heller ikke stå slik at de får mye vind fra én side, da bygger treet opp tykke celler på den siden for å beskytte seg, og det er ikke gunstig.
– De færreste trær oppfyller alle disse kravene. Man må lete godt for å finne norske grantrær som egner seg til gitarformål, sier Andreas Treu.
Undersøker norsk gran
Tidligere var det vanlig at norske gitarmakere benyttet norsk gran. En av de største fabrikkene var Østbu i Trysil, som produserte rundt 10 000 gitarer fram til 1990-tallet. «Det ble brukt gran fra både Trysil og Østerrike i lokket. Det heter at Østbu-gitaren var kjent for sin fine klang, » står det på nettsiden norskegitarer.no
Simen Omang er gitarbygger og leder for Norsk instrumentmakerforening. Han er også leder for Klangtreprosjektet i regi av Norsk Håndverksinstitutt på Lillehammer.
– Tanken bak prosjektet er å sette instrumentmakere og skogsfolk i bedre stand til å gjenkjenne klangvirke i skogen. Flere instrumentmakere er involvert, og vi har samlet materiale fra Østerdalen og Telemark.
Norsk gran burde egne seg like godt som søreuropeisk gran, mener han.
– Problemet i Norge er flathogst, at man fjerner alle trær i et område. Nye trær får for mye lys og næring, og vokser for fort til å bli godt klangtre. I Sør-Europa driver de mer med plukkhogst, tar ut noen trær her og der. Da vokser nye trær opp i skygge i tidlige ungdomsår. De vokser oppover, blir mer rettvokste og får mindre utviklede greiner som ofte faller av etter hvert, sier Omang.
Godt klangtre finner man gjerne i nordvendte, skyggefulle skråninger, fra 400-500 meter over havet og oppover.
– Et problem i Norge er å finne gamle nok trær. Men under prosjektet kom vi over en gran i Østerdalen som var godt over 200 år gammel. Jeg har nettopp bygget ferdig en gitar med materiale fra det treet, sier han.
Norsk gran vil neppe kunne konkurrere med amerikansk Sitka.
– Norske gitarbyggere er avhengig av sikre leveranser av god kvalitet, og det er det ingen som leverer i Norge. Markedet i Norge er for lite til at noen her i landet kan satse på å levere gran til instrumentproduksjon. Men kanskje kan norsk gran i fremtiden bli brukt i litt større grad enn i dag, sier Simen Omang.
