Tora: – Ikke kall meg «kvinnelig gitarist»

feb 10, 2020 by Sven in Intervjuer

– Det er viktig å normalisere at kvinner spiller gitar. Jeg sliter med betegnelsen «kvinnelig gitarist», for det høres så negativt ut og er urettferdig overfor unge jenter som vil begynne å spille.

Tora Dahle Aagård er en del av den nye bølgen av dyktige, gitarspillende jenter, og stiller i klasse med for eksempel Fay Wildhagen her i Norge og St. Vincent internasjonalt.

Hun er frontfigur og gitarist i bandet som rett og slett heter TORA og som kommer med sitt andre album til våren. I fjor høst spilte hun sammen med den norske blueseliten i Royal Albert Hall. Mellom spillejobber og studioarbeid studerer hun musikk. Hennes største forbilde er Michael Jackson.

Ifølge en undersøkelse fra Fender utgjør kvinner halvparten av førstegangskjøperne av gitar. Den opplysningen har overrasket mange, ettersom det ikke ser slik ut i gitarbutikkene. Men kvinnene er ikke synlige der, forteller Fender, fordi de kjøper gitarene sin på nettet.

Tora skjønner godt at mange kvinner ikke våger seg inn i en gitarbutikk.

– Hvis jeg ikke hadde vært trygg, hadde det vært ekkelt å gå inn i en musikksjappe. De i kassa behandler meg som et lite barn, sier hun.

Den følelsen kan man saktens få selv om man er en eldre herre med grått skjegg også, som undertegnede, så da kan man jo forestille seg hvordan det er for unge kvinner.

Tora mener det er tøft for gitarspillende jenter å hevde seg i konkurranse med gutta.

– Vi jenter er nødt til å være enda bedre, bruke enda flere timer enn gutta. Vi må ha stålkontroll når vi kommer til en spillejobb. Gutter har allerede respekt når de kommer inn i et rom og kan slappe mer av, i motsetning til jenter som må snakke høyere og være bedre for å bli hørt og respektert.

Hennes råd til sine medsøstre er enkelt, men brutalt.

– Du skjønner ikke hvor mye du må arbeide. Øv, øv, øv! Bli en raring. Når du har øvd og er sliten og utkjørt, da er du halvveis. Det er når du er utslitt at du blir kreativ og det skjer rare ting.

Ganske enkelt TORA

Foruten henne selv, består TORA av broren Andreas Dahle Aagård (gitar), Isak Seltveit (bass), Guri Tranås (kor) og Magnus Galguften (trommer).

Bildene til denne artikkelen er tatt da TORA varmet opp for Hellbillies på Hvaler Gjestgiveri sist sommer. Det var neppe mange av de 1200 tilskuerne som hadde hørt om Tora eller bandet på forhånd.

Til tross for at hun ikke er mer enn 25 år, har hun en trygghet på scenen som mange kan misunne henne. Hun er rett og slett et naturtalent.

– Jeg er mer eller mindre oppvokst på scenen, med teater, og jeg er sjelden nervøs, forklarer hun.

Bandet er samspilt som bare det, og de fengende låtene og Toras utstråling fanget raskt oppmerksomheten.

«Jøss, det er jo bra, jo», var en av flere positive kommentarer jeg hørte fra de rundt meg.

Siden de var oppvarmingsband, tok Tora det litt roligere på scenen enn vanlig denne sommerkvelden. Normalt kan det gå ganske vilt for seg på konsertene deres.

– Jeg er glad i å slippe gitaren og være entertainer. Heldigvis har jeg Andreas ved siden av meg, og da tar han hele gitaransvaret.

Bruker lang tid

I februar 2019 ga TORA ut sitt debutalbum, som rett og slett heter TORA. Her er det bare bra låter, hør for eksempel på den nydelige balladen «Say My Name» og gladlåta «Feeling Good».

Våren 2020 kommer oppfølgeren. Sangene skriver hun alene eller i samarbeid med broren Andreas. Hun forteller at hun ofte bruker lang tid på å skrive en låt.

– Det starter ofte med en groove jeg vil ha. Så kommer vokallinjene, og melodien. Alt handler om akkordprogresjonen. Vokalen tilpasser seg til det. Når jeg har melodien, finner jeg ord som passer, først tulleord, og gradvis finner jeg ut hva låta handler om. Teksten kommer til slutt. Refrenget er konklusjonen.

Når hun har laget grunnskissene til sangene, flytter hun inn i brorens studio.

– Så sitter jeg der dag etter dag og jobber. Målet er å fortelle veldig mye ved å bruke få ord, men det er vanskelig å få til. Jeg prøver å bli en bedre låtskriver. Det er et ensomt arbeid.

Studerer musikk

Tora tar en bachelor i populærmusikk ved Høyskolen Kristiania, med gitar som hovedinstrument. Læreren er Knut Værnes.

– Jeg elsker det! Broren min kunne sikkert lært meg mye, men det er ikke noe artig med en bror som gitarlærer, smiler hun.

Gitarsoloene hennes er ofte svært melodiøse.

– Jeg fikk en åpenbaring da jeg skjønte at jeg kan spille det jeg kunne tenkt meg å synge.

Et av Toras glansnumre er «All along the watchtower», Bob Dylan-sangen som Jimi Hendrix forvandlet til et Stratocaster-monster.

Men Hendrix er ikke Toras største forbilde, som mange tror.

– Jeg har aldri vært opptatt av gitarer eller gitarister. At en mann eller dame er introvert og veldig bra på instrumentet sitt, gir meg ingenting. Mine forbilder er låtskrivere og entertainere, først og fremst Michael Jackson. Stevie Ray Vaughan og Derek Trucks kan få meg til å grine. Jeg har hørt mye på country også, Keith Urban og Brad Paisley.

Myk vreng

Så har hun en litt overraskende inspirasjonskilde.

– Jeg elsker lyden på gitaren til John Scofield, for eksempel den han har på «Mr. Fool» på Country for Old Men. Han spiller jazz som jeg kan forstå. Hør på de spennende valgene han gjør! «Åh, går han dit«, kan jeg si høyt.

Toras hovedgitar har lenge vært en hvit Vintage V6 Thomas Blug signaturmodell. Ganske forskjellig fra Scofields Ibanez. Men likevel er det noen likheter.

– Vi spiller rock, men jeg synes det skal være godt å høre på. Jeg har en tendens til å skru diskanten ned til cirka tre, med myk vreng. Myk som smør!

Opprinnelig spilte hun på en hvit Bill Nash relic stratocaster som hun kjøpte for konfirmasjonspengene.

– Den hadde jeg i fire år, og så ble den stjålet. Jeg ville ha en lignende gitar og fant denne Vintage-en hos Falck Musikk i Trondheim. En veldig bra gitar, selv om den kostet halvparten av en Nash.

Ut i verden

Tora er veldig klar over at musikken til bandet hennes ikke er den mest kommersielle.

– Vi har fått klar beskjed fra plateselskapene: Vi kan ikke tjene penger på det dere gjør. Musikken som selger i dag, er en veldig smal del av popsjangeren. Plateselskapene kan ikke signere band som ikke har mange streams på Spotify. Men plateselskapene er ikke så viktige lenger, for i dag kan man markedsføre seg selv i sosiale medier. Og den beste markedsføringen er å være mye rundt og spille.

For egen maskin har Tora og TORA opparbeidet seg en stadig større tilhengerskare, også i utlandet. For to år siden ble Tora den første kvinne som fikk en sponsoravtale med den britiske gitarprodusenten Chapman.

I mai i fjor ble Tora intervjuet av Lee «The Captain» Anderton på Andertons TV i England. (https://www.youtube.com/watch?v=791McZGrfwU&t=1180s)

Royal Albert Hall

I november 2019 opptrådte Tora (uten bandet sitt) i Royal Albert Hall i London sammen med hele den norske blueseliten, blant andre Vidar Busk, Knut Reiersrud, Amund Maarud og Bjørn Berge. Tora var antagelig den minst kjente, men fikk denne omtalen i Norway Rock Magazine:

«One of the most vibrant performances of the concert came from Tora Dahle Aagård, a blues-inspired pop rock artist whose playful virtuosity and sheer stage presence and energy enchanted the audience.»

2020 kan bli et gjennombruddsår for TORA. I mars kommer det nye albumet, i april er det turné i England og i juli skal bandet spille på Moldejazzen.