Ola Thune har 60-tallsmusikken i ryggmargen
Ola Thune fikk være med i band fordi søstrene hans var så pene. Den tidligere politimannen sammenligner det å spille i band med teamarbeidet under en mordetterforskning.
Thune har hatt en rekke roller opp gjennom årene: Sjef for Mordkommisjonen i Kripos, programleder på tv, forfatter av flere bøker, og i mange år privatdetektiv og leder av Thune Security.
Mindre kjent er hans tidlige karriere som profesjonell musiker i bandet The Other People og hans senere periode som gitarist og vokalist i Band of the Sixties, som ga ut flere plater og hadde plasseringer på Europatoppen og Norsktoppen.
Jeg traff ham en tidlig sommerdag hjemme på Oslo vest. Det er lett å merke at den kjente etterforskeren har et sterkt og engasjert forhold til musikk, pophistorie og gitarspilling. Han kjenner enormt mange poplåter, særlig fra 60- og 70-tallet. Det er bare å henge med når jeg ber ham fortelle sin historie fra starten. Underveis er gitaren aldri langt unna. Når han nevner en låt, griper han den og drar et refreng eller et riff.
Selv om Thune Security fortsatt er hovedbeskjeftigelsen hans, satser Thune i dag seriøst på bandet RetroPolis, som har sitt utspring i gamle Band of the Sixties.
– Navnet RetroPolis har ikke noe med min fortid som politimann å gjøre, selv om noen kanskje vil tro det. I antikkens Hellas var «polis» en stat eller kollektiv, og bandet vårt er et slags retrosamfunn, en gjeng som dyrker 60- og 70-tallsmusikken.
Øver i garasjen
RetroPolis kaller seg et garasjeband, ettersom de øver i en garasje, men amatører er de ikke. Foruten Tune på gitar og vokal, består bandet i skrivende stund av svært anerkjente musikere; Øyvind Madsen (bass/vokal), Jørn Fodnestøl (gitar/vokal), Torodd Bjørkestrand (keyboard/vokal), Rodmar Johansen (vokal) og Erik Jøkling (trommer).
Første offentlige opptreden med den nye besetningen er i Samfundet på Gjøvik lørdag 15. februar.
– Dette er kjempeflinke musikere, og det er en stor anerkjennelse for meg å få spille sammen med dem. Jeg er jo bare amatør, sier Thune.
Mangel på selvtillit er ellers ikke det man forbinder med Ola Thune. Utallige tv-opptredener og foredrag har gitt inntrykk av det motsatte. Men som musiker har det vært annerledes.
– På musikkscenen har jeg nok følt meg litt beskjeden. Det kan jeg ikke være lenger. Jeg har fått klar beskjed om at jeg må utstråle mer selvtillit. ”Du må ta rommet, ikke bare stå der. Du skal fortelle en historie med autoritet”, blir jeg innprentet. Det har vært en bevisstgjøring og stor inspirasjon å lære noe nytt som godt voksen.
Den ungdommelige 66-åringen illustrerer poenget med å synge en gammel Eagles-sang, stående alene med en svart Gibson Les Paul. Den bredbente posituren vitner om at han har gjort dette noen ganger før, og at han liker å opptre. Vokalen er nesten like silkemyk som originalen, men likevel er han litt usikker på hvordan det høres ut.
–Jeg har koret mye opp gjennom årene, sunget harmonier, men jeg har ikke hatt hovedvokalen så ofte. I RetroPolis skal jeg synge mer lead, og det stiller andre krav. Det vil si at jeg må øve og utvikle meg – ikke bare som gitarist, men også som vokalist.
Ola Thune elsker å spille sammen med andre. Han mener den musikalske bakgrunnen har hatt stor betydning for hans arbeid som politimann og etterforsker.
– Du kan gjerne sammenligne det å spille i band med et team som driver drapsetterforskning. Man må ikke ta det helt bokstavelig, men det er flere likhetstrekk. Man jobber sammen innenfor gitte rammer og strategier mot felles mål, og inspirerer og motiverer hverandre. Jeg tok med meg mye lærdom og erfaring fra å spille i band, over i rollen som leder for etterforskningsteamene i Kripos.
Solgte egg
Tidlig på 1960-tallet framførte Thune sin første gitarsolo på kassegitaren til en av søstrene, en julesang spilt på én streng. Han vokste opp i en musikalsk familie i Valdres, med en mor som sang i kor og søstre som spilte gitar og piano. Faren spilte trekkspill, og Ola lærte å spille bass sammen med ham.
– Foreldrene mine drev gårdsbruk med slakteri og hønseri, og jeg var «egg-gutten» som syklet rundt og leverte varer til faste kunder. En av rutene var til Vika på Fagernes, og der bodde noen gutter som hadde band. De var et par år eldre enn meg, men likevel fikk jeg være med å klimpre. Det var nok mer fordi jeg hadde tre vakre søstre enn at jeg var flink på gitaren. En av bandgutta ble faktisk gift med den ene søstera mi, og er det fortsatt.
Søstrene hadde grammofon, som det het den gangen.
– Den første Beatles-låta jeg minnes er ”This Boy”, det må ha vært i 1964. Etter hvert kom Gerry and The Pacemakers, Turtles, Hollies, Kinks, The Move. Jeg ble veldig preget av den såkalte Merseybeat’en som hadde sin opprinnelse i Liverpool.
Våren 1967 ble et vendepunkt. Til konfirmasjonen fikk han en elektrisk gitar av faren, og Procol Harum ga ut ”A Whiter Shade of Pale”. Begge deler satte varige spor.
– Gitaren jeg fikk var veldig fin, en Burns London, samme merke som Hank Marvin i The Shadows spilte på. For ikke lenge siden så jeg faktisk en lignende utstilt hos VintageGitar i Oslo. ”A Whiter Shade of pale” var fast på repertoaret til Band of the Sixties, og jeg er fortsatt en stor fan av Procol Harum.
Å snakke med Ola Thune om gamle popmelodier, særlig hvis det er en gitar i nærheten, er som å legge penger på jukeboksen. Slagerne kommer trillende ut av ham.
– ”Yakety Yak” med Chet Atkins. “Music to Watch Girls By” med Andy Williams, og ”Twilight Time”, som var en hit for flere. Dette er kjente evergreens. Noen av dem hadde jeg nok fra faren min.
Mange av låtene Ola Thune nevner er av det melodiøse slaget og har gjerne flerstemt sang. ”Ferry Cross the Mersey”, ”Michelle”, ”Girl”, ”Carrie Ann” og ”He Ain’t Heavy, He’s My Brother”.
– Dette var en viktig tid som la grunnlaget for hele min musikalske karriere. Musikken som ble skrevet fra 1963 og utover er basisen for veldig mye av popmusikken som kom på 70- og 80-tallet, for så vidt også i dag. Selv om jeg har utviklet musikksmaken min, har jeg vært ganske lojal mot denne sjangeren.
Den første gitaristen han merket seg, var Hank Marvin i The Shadows.
– Det var nok fordi de spilte med Cliff Richard, som vi likte godt. Men ellers festet jeg meg mer ved låtene enn gitaristene. Den første gitarlåten jeg lærte å spille sånn noenlunde ordentlig var ”Ebb Tide” med Trond Graff og Pussycats, B-siden av ”Cadillac”. Ellers var vi ikke så opptatt av norske band den gangen. Unntaket var Pussycats, som Thune mener var forut for sin tid. Senere ble han mer klar over at også norske band holdt et høyt nivå, også i internasjonal sammenheng.
Hjelpsom hulkesanger
Da Ola Thune var 13-14 år, opptrådte bandet hans på en scene for første gang. Han gir æren til en vokalist fra Haugesund.
– Harald Pettersen and the Snowflakes var et band fra Haugesund som slo seg ned på Fagernes. Harald hadde utgitt flere plater og var en ganske kjent hulkesanger. Vi kalte ham ”Gråtende sky”, som var tittelen på en av slagerne hans.
Noen ganger fikk Thunes band være med Snowflakes når de reiste rundt og spilte til dans.
– Når Harald og gutta spilte, sto vi ved scenekanten og så på. Forsøkte å lære hvordan det skulle gjøres. Når de hadde pause, hendte det at vi fikk lov til å spille en låt eller to.
– Snowflakes hadde en buss som var innredet som bandbil, og der var det mye piker, vin og sang. Faren min var ikke særlig begeistret når vi ungguttene ble med i den bussen.
Thunes musikkarriere skjøt fart da han flyttet til Gjøvik for å begynne på handelsskolen i 1970. Der ble han med i et band sammen med Jørn Fodnestøl.
– Bandet het Faithful Colour, men da jeg kom med skiftet vi navn til FAG, som ikke hadde noe å gjøre med den engelske betydningen av ordet.
Bandet ble gjenstand for en liten ordkrig mellom de to lokalavisene på Gjøvik, Samhold/Velgeren og Oppland Arbeiderblad:
På Gjøvik kom han inn i et veldig godt musikkmiljø med Torry Enghs, Yankee, Sveinung Hovensjø, Arild Engh, Geir Wentzel, Viggo Sandvik, Carl Erik Hedløv, Maj Britt Andersen, Eddy Zoltan og mange flere.
– Senere har jeg stusset over at hvordan det er mulig at et såpass lite sted kunne fostre så mange fenomenale musikere. Det må ha vært en slags kultur som smittet.
Etter handelsskolen begynte Thune å jobbe i en klesbutikk på Gjøvik. På fritiden spilte han i et band som het Guise, hvor også Jørn Fodnestøl var med.
Spilte til tedans
– Så kom det en tysk trio med supermusikere til Norge, The Other People. Jeg så dem første gang på Fagernes hotell. De spilte soul på en måte vi aldri hadde hørt før. Lederen var Ralph Skala, som var utdannet på universitet i Nürnberg og spilte blant annet trommer og fløyte. Han var multimusiker og sang som en gud.
I 1973 skulle Skala ha med en ny gitarist. Thune prøvespilte, og til sin store overraskelse slapp han igjennom nåløyet.
– Dermed sa jeg opp den trygge jobben i klesbutikken og ble profesjonell musiker. Jeg puttet alt jeg eide i bilen min, en Ford Taunus. Det var vel et par underbukser og noen skjorter, gitaren, gitarforsterkeren (som jeg fortsatt har), og en høyttalerkasse. Jeg kjøpte den nye kassetten til Procol Harum, Grand Hotel, fantastisk LP, og hørte på mens jeg kjørte fra Gjøvik til Hammerfest, hvor jeg skulle begynne å spille med min nye arbeidsgiver.
Thune befant seg nå sammen med skolerte musikere, som foruten coverlåter spilte det han karakteriserer som jazzifiserte evergreens.
– Jeg fartet rundt og spilte i et års tid, fra september 1973. Vi var overalt. Noen ganger spilte vi taffelmusikk på tedans i Harstad og Tromsø på lørdager. Jeg spilte nesten hver dag i et år, noen ganger seks-åtte timer om dagen. Vi måtte jo øve også.
Så ble han kalt ut i militæret og måtte si farvel til The Other People.
– Noen venner anbefalte meg å søke befalskolen, i Harstad. Da har du fri hver helg, sa de. Og pinadø ble jeg tatt opp!
Frihelgene kunne brukes til å reise rundt og spille. Nå sammen med en gjeng fra Tromsø.
– Keyboardisten Roger Ellingsen hadde et band med flinke musikere. De kalte seg Pompel og Pilt. Albert Albrigtsen spilte saksofon, Alf Holm bass og Ole Harry Jøraholmen trommer. ”Hiv dæ nå me”, sa Roger, og allerede samme kveld var jeg med bandet på spillejobb på Grand Hotel. Etter det spilte vi nesten hver helg mens jeg var i Forsvaret. Jeg kjørte 70 mil fram og tilbake mellom Harstad og Tromsø, og derfra ofte videre til forskjellige steder i Indre Troms. To fjelloverganger, i all slags vær, på dårlige veier. Men jeg var ung, så det gjorde ikke noe.
Lovens vokter
Etter befalskolen fikk han tilbud om å spille i flere band, men kjæresten mente han burde ha en ”anstendig” jobb. I militæret hadde han begynt å like den formen for liv, så han søkte Politiskolen og begynte som politiaspirant i Tromsø i 1975.
– Parallelt med at jeg var politimann, spilte jeg rundt omkring i Tromsø. Det var to helt ulike roller. Tromsø var en liten by, og det var ingen tvil om at det lett ble konflikter mellom å være politimann og det jeg så og opplevde som musiker. Men det tok jeg som en utfordring, og det var veldig lærerikt. Jeg var nok mer tolerant enn mine politikolleger som ikke hadde den bakgrunnen jeg hadde. Som musiker hadde jeg sett og opplevd litt av hvert.
Dette var starten på Ola Thunes karriere som politimann.
– Så måtte jeg fullføre den teoretiske utdannelsen på Politiskolen i Oslo, og da kom jeg sammen med de gamle gutta fra Fagernes, Kjetil Kjelle, Knut Bråten og Terje Madsen, en av eggkundene, og så startet vi Band of the Sixties i 1977-78. Etter hvert utvidet vi med Magnar Bergo fra buskerudbandet The Clinkers og sangeren Arne Johan Austerheim. Jeg var hovedsakelig gitarist, men mange av låtene hadde flerstemt sang, så vi var fem mann foran mikrofonen.
Band of the Sixties spilte til dans på lokalet og på klubber, og hadde en viss suksess.
– Vi fikk ganske bra betalt, vi lagde noen plater og hadde plasseringer på Europatoppen og Norsktoppen. Vi skrev norske tekster til utenlandske slagere, blant annet en Cliff-låt. Vi hadde en nisje, vi rendyrket 60-tallsmusikken, og det var det få andre som gjorde den gangen. Når jeg hører på det i dag, låter det nok litt skranglete. Men det hadde sjarm og en drive i seg som folk likte, og vår flerstemte sang var såpass bra at noen og enhver kunne la seg imponere.
(Musikken til Band of the Sixties finnes nesten bare på vinyl. Et av unntakene er ”Bring it on home to me”: https://www.youtube.com/watch?v=6-e_dg8xPV0)
Nødt til å slutte
Ola Thune begynte i Kripos tidlig i sin politikarriere, våren 1979, og den første tiden jobbet han med kriminaletterretning.
– Min nærmeste sjef var Ivar Simastuen, som den gang var en kjent visesanger. Han hadde forståelse for at jeg måtte dra fra jobb tidlig på fredager, ettersom Band of the Sixties gjerne hadde spillejobber fredag, lørdag og søndag. Vi kunne kjøre opp til Ålesund og ta ruta ned til Oslo via Rena i løpet av helga. Det var steintøft. I 1981 fikk jeg anledning til å begynne i mordkommisjonen i Kripos. Det innebar helt uforutsigbar arbeidstid, og det var umulig å kombinere med spillingen. Da jeg kanskje var i min største utvikling som musiker, sluttet jeg, og så spilte jeg nesten ikke på 25 år.
Dermed må vi spole langt framover for å finne igjen den musikalske tråden. Den finner vi rundt 2005.
– Noen gamle og for lengst oppløste band i Oppland ble spurt om å delta på ”reunions”, en gang eller to i året. Vi spilte på Gjøvik, Fagernes og Norheimsund. Det var populært, og det kunne være opptil 1500 som kom for å høre på. Mottoet var ”det er feigt å øve”, men stemmene fra Hollies og Beatles satt jo fortsatt i ryggmargen, så vi klarte oss bra.
Dette ble den spede begynnelsen på en ny satsing, og Band of the Sixties fikk blant annet forespørsel om å spille på Rakfiskfestivalen på Fagernes.
– Rakfiskfestivalen er et virkelig stort arrangement, og vi skulle få bra betalt. ”Skal vi få penger for dette gutter, da må vi jo øve.” Det ble et slags vendepunkt for bandet.
Da de begynte å øve igjen, gjorde Ola Thune en oppdagelse.
Måtte glemme jazzkordene
– Gjennom den profesjonelle spillingen med The Other People hadde jeg tilegnet meg en noe spesiell spillestil. Jeg var mer opptatt av nier- og trettenkorder, majer og dimmer, men det passer ikke alltid like bra i 60-tallsmusikken. Når jeg skulle spille en George Harrison-solo for eksempel, så spilte ikke jeg Harrison, men Ola Thune, med litt inspirasjon fra 70-tallets Alvin Lee. I etterpåklokskapens lys har jeg forståelse for at noen ikke syntes det var særlig bra. Jeg var ingen supergitarist heller, så jeg burde nok planket George Harrison og latt det låte slik det skulle låte.
Klokere og mer ydmyk la han av seg jazzkordene fra Wes Montgomery og Kenny Burell.
– Nå måtte jeg lære meg de mest typiske gitarsoloene med riktig sound. Jeg måtte også lære nye tekster, og det hadde jeg ikke brukt hjernen min til på flere tiår. Jeg har brukt hodet analytisk, men det er noe annet, så jeg skjønte at pugging var bra for meg. Jeg merket at dette var trenbart, og da ble det i seg selv en grunn til å fortsette å spille.
Ola Thune skifter ikke gitar for hver låt.
– Hovedgitaren min er en svart Gibson Les Paul fra 1971 eller 72, som jeg har modifisert noe. Det er et fantastisk instrument. Men i det siste er jeg blitt mer og mer glad i en PRS som jeg kjøpte brukt. Det er en såkalt private stock, som det finnes kun én av, altså en unik gitar i ordets egentlige betydning. Jeg har også noen Fender Stratocastere. På scenen bruker jeg Stratocaster bare på én låt, ”Ebb Tide”. Men stratene er veldig anvendelige, så hvis jeg skulle gått på scenen med bare én gitar, så ville det nok blitt en strat.
Strengene er som regel 10/46. På forsterkerfronten bruker han litt forskjellig, men har en forkjærlighet for sin gamle Marshall fra 1965.
– Jeg liker at lyden er clean, men tøff, derfor har jeg bare ørlite grann overdrive. Jeg har akkurat skaffet meg en Bogner Wessex som jeg er veldig fornøyd med.
Av det gamle Band of the Sixties er i dag bare Thune med i RetroPolis. Til gjengjeld har Thunes gamle kompis Jørn Fodnestøl kommet med på laget.
– Jørn har tilført oss noe helt nytt, han er jo som en musikkprofessor. I flere år var han gitarist i Beat for Beat-bandet på NRK. Han har spilt med ”alle” og kjenner alle, så han har fått med Øyvind Madsen og de andre proffene. RetroPolis bygger opp et nytt repertoar og begynner å låte som et ensemble, og da stiger ambisjonsnivået. Målet er å bli så bra som vi har musikalske forutsetninger for.
RetroPolis satser i hovedsak på eventmarkedet, det vil si ulike arrangementer som firmafester, private fester, jubileer og julebord.
– Personlig ville jeg ikke levd uten musikk, det er en del av tilværelsen. Sånn tror jeg det er for mange mennesker.
