Skriver bok om Peter Green
Christopher Hjort var med å starte og drive et av Norges første kommunikasjonsbyråer, Gazette. På fritiden har han skrevet bøker om Jeff Beck, Eric Clapton og The Byrds. Nå er han i gang med en biografi om Fleetwood Mac-legenden Peter Green.
Kika, som de fleste kaller ham, er blitt 60 år, men han ligner fortsatt veldig på den høye og slanke gitaristen i 80-tallsbandet Bygg Band som kan oppleves på gamle YouTube-videoer. Kika står vanligvis litt beskjeden ytterst til venstre med sin Fender Telecaster.
Bygg Band var et av Norges svært få zydeco-band, en trekkspillbasert musikkform som hadde sin opprinnelse i den fransktalende, svarte befolkningen i Louisiana. Gruppa spilte inn to LP-plater og var populære nok til å opptre på lørdagskvelden i NRK.
Et morsomt klipp med Bygg Band ligger her: https://vimeo.com/1982919 — tatt opp i Louisiana i 1984.
Her er et opptak fra Sverige i 1983:
– Bygg Band var et ordspill på «big band», siden to av karene var bygningsarbeidere. Det ble cajun og zydeco fordi vi hadde en veldig god trekkspiller, Geir Otnæs, som hadde vært tro mot trekkspillet siden ungdommen selv når han spilte i danseorkester og popband.
Nå er det over 30 år siden Hjorts halvprofesjonelle musikerkarriere tok slutt. En krevende jobb med uberegnelig arbeidstid har umuliggjort faste øvinger, eller øvinger i det hele tatt.
I dag blir det mest klimpring hjemme.
– Arbeidshesten min er fortsatt en 1967 Fender Telecaster. Jeg har installert en humbucker fra en Gibson 335 i neckposisjon, slik at jeg kan spille Clapton foran og Albert Lee bak. Selv om jeg er flasket opp med britisk blues, har jeg alltid vært interessert i country og Telecastere. Smykket i samlingen er en 1967-modell Telecaster custom sunburst. Jeg er veldig glad i twang, sier han.
Han har noe sånt som tretten andre gitarer også, men det kommer vi tilbake til.
Skamroste bøker
De tre bøkene hans utkom mellom 2000 og 2008. Ingen av dem foreligger på norsk, men er skrevet på engelsk og utgitt av et engelsk forlag. De beskriver artistenes gjøren og laden dag for dag, helt ned i minste detalj.
For utenforstående er dette kanskje like spennende som telefonkatalogen, men for menigheten kan ingen opplysninger bli for små eller ubetydelige.
– Dette er nisjebøker for en generasjon musikkinteresserte som er i ferd med å dø ut, sier han nøkternt.
Det amerikanske magasinet Guitar Player brukte ord som «stunning» og «masterpiece» om Strange Brew; Eric Clapton and the British Blues Boom 1965–1970.
Lovord fikk han også for Jeff’s Book: A Chronology of Jeff Beck’s Career, 1965-1980, from the Yardbirds to Jazz-rock. Denne skrev han sammen med Doug Hinman.
Den tredje utgivelsen, So You Want To Be A Rock’n Roll Star: The Byrds Day-by-Day 1965–1973, fikk følgende attest i Record Collector: «This is an awe-inspiring work of scholarship».
Selv om både flyreiser og internett er oppfunnet, er det enestående at en nordmann skriver og får utgitt leksikalske rockebøker internasjonalt. Sjangeren domineres helt av briter og amerikanere, som for eksempel Mark Lewisohn med sine Beatles-bøker.
Faktabøker på dette nivået krever mye forskningsarbeid, og Hjort regner med at det vil ta noen år før Green-biografien er i handelen.
– Peter Green-boka blir annerledes enn de tre andre, som er ganske nerdete. Dette blir en mer vanlig biografi som tar for seg Greens liv fram til han sluttet i Fleetwood Mac i 1970. Da var han bare 25 år gammel.
Narkotika og psykiske problemer ødela det meste for Peter Green, og han forsvant ut av musikkindustriens rampelys. Men et knippe innspillinger med John Mayall’s Bluesbreakers og Fleetwood Mac hadde på noen få år gitt ham en nesten mytisk status. Han var ikke bare en briljant bluesgitarist og sanger, men også en original låtskriver med store hits på CV-en som «Black Magic Woman», «Albatross», «The Green Manalishi», «Man of the World» og «Oh Well».
I motsetning til Syd Barrett i Pink Floyd, kom Peter Green seg tilbake til musikken etter noen år, om enn i en mattere utgave enn i glansdagene.
– Peter Green er det perfekte tema for oss som er opptatt av engelsk blues og rock. Fleetwood Mac startet som en bluesgruppe, men Peter Green er ikke bare tradisjonelle bluesriffs, han overskrider det. Hør for eksempel på «Man of the World». En perfekt poplåt. Hvor i all verden kommer den fra?
Har funnet mye nytt
Det er allerede utgitt en autorisert biografi om Peter Green, skrevet av Martin Celmins. Er det egentlig noe nytt å si om ham?
— Jeg har funnet metervis med nytt stoff, så denne historien er på ingen måte utskrevet. Hvor kom musikaliteten hans fra, hvorfor gikk det så uendelig gærent med ham? Jeg skriver om personen og musikeren Peter Green, men også om samtiden i England.
Kildearbeidet innbefatter intervjuer med gamle bandmedlemmer, venninner, familie, fans og andre som kjenner Peter Green.
– Jeg må intervjue dem før de stryker med, for å si det litt brutalt. Danny Kirwan (gitarist i Fleetwood Mac 68-71) døde jo i 2018. Men Jeremy Spencer (gitarist i Fleetwood Mac 67-71) har jeg intervjuet. Og gamle venninner, som har mange historier å fortelle, blant annet om Jimi Hendrix og andre storheter de møtte.
– Det blir mye graving, blant annet for å få tak i de Peter Green spilte sammen med i årene før han ble berømt.
Hjort er blitt godt kjent i British Library, det britiske nasjonalbiblioteket i London.
– Hvert år sitter jeg fjorten dager og blar i britiske lokalaviser. Under arbeidet med Jeff Beck-prosjektet kom jeg for eksempel over en annonse fra juli 1962 om at Jeff Beck var hovedattraksjonen på en dansetilstelning i sør-London. Allerede da var han altså en liten stjerne lokalt. Annonsen forteller en historie, men for meg er det like viktig å se sammenhengen. For å sette dette i kontekst: Dette er før Beatles har gitt ut debutsingelen «Love Me Do», og Rolling Stones er såvidt i startgropa.
Nå leter han etter 60-tallskoloritt til boka om Peter Green.
– Faren til Peter Green jobbet i postvesenet i London. Hva skrev avisene om postvesenet den gang, og hva tjente en postmann? Kanskje tjente en tenåring som begynte å spille i band mer enn faren som hadde jobbet i posten hele livet. Ved å lese avisene fra den gang får jeg et inntrykk av den tiden Green levde i og kan sette ham inn i en sammenheng.
Hjort har en viss kontakt med Peter Green gjennom famiien hans. Men han er ikke sikker på om han ønsker å møte ham.
– Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal spørre ham om! Peter Green har gjort mange intervjuer, så han har fortalt sin historie flere ganger.
Leser mye
Hjorts musikkinteresse startet tidlig. Slade og T Rex var ungdomsidolene da han entret tenårene, men de var ikke hans greie.
– Storebror fikk meg interessert i amerikansk vestkystrock og engelsk psykedelia. Det var mange frika albumer som kom inn døra hjemme. Jefferson Airplane, Iron Butterfly, United States of America. Også The Doors, selv om de var mer kommersielle.
– Jeg likte gitarrock, og mer Stones enn Beatles. Men Abbey Road er et av mine favorittalbum, det er mye mer moderne enn andre Beatles-plater. Arpeggio Road, som mange kaller den.
Den første gitaren han fikk, var en Landola akustisk stålstrenger.
– Jeg prøvde å lære meg riff. Jeg trodde jeg lærte meg riffet på «The Last Time» med Rolling Stones, men så fant jeg ut at jeg gjorde det feil. Jeg burde brukt mer tid til å lytte, jeg har ikke vært god nok til det. Riffet på «The Last Time» er det forresten Brian Jones som spiller.
Som en mange andre norske ungdommer begynte Hjort å lese engelske musikkaviser, som Narvesen var tidlig ute med å hente til Norge.
– Jeg er fortsatt forundret over mangfoldet i engelsk musikkpresse den gangen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. I en periode ble det utgitt fem ukentlige rockemusikkaviser; New Musical Express, Record Mirror, Melody Maker, Sounds og Disc. Noen av dem hadde over 300 000 i opplag. Forskjellen er stor fra USA. Der var det også magasiner som skrev om rock, Creem, Crawdaddy, Village Voice, Rolling Stone, men ikke rendyrkede musikkblader som i England. Jeg lærte utrolig mye engelsk av å lese disse bladene, fikk inn syntaksen, lærte grammatikk.
Hjort har samlet komplette årganger av flere av disse bladene, som står sirlig ordnet i kassetter på kjellerhyllene.
– Jeg har veldig sans for papiraviser, jeg er jo utdannet typograf. Typografi var et resultat av leseinteressen.
Hjort har trolig en av Norges største samlinger av rockebøker. Den dekker to store vegger i kjelleren.
– Jeg leser kilometervis av rockebøker. Ofte synes jeg mer om å lese om musikk enn å høre på musikk.
Bøkene er ordnet systematisk, ikke bare alfabetisk, men også etter utgiverland. I en egen seksjon står bøker som venter på å bli katalogisert, for han kjøper hele tiden nye.
Slik er det ikke med gitarene.
– Alle gitarene mine begynner å bli litt opp i årene. Den siste kjøpte jeg for 28 år siden.
Originale gitarer
– Min første elektriske gitar var en Aria Diamond, en fattigmanns Gibson 335. Jeg brukte radio og båndopptaker som forsterker. Det var en naiv tid.
– Den første kvalitetsgitaren kjøpte jeg i 1977, en Fender Telecaster, sammen med en Fender Princeton Reverb forsterker, som jeg har ennå. Dette utstyret brukte jeg i det første bandet jeg spilte i, på skolen sammen med noen kompiser.
I gitarsamlingen er det mange instrumenter med sjel. En Epiphone Riviera fra 1967, den gang Epiphone ble produsert av Gibson i USA. En Gretsch Chet Atkins Tennessean fra 1962, som er mest kjent fordi George Harrison brukte en slik, blant annet i Beatles-filmen Help. En Les Paul Junior fra 1955 med soapbar pickup, som han omtaler som «verdens tøffeste gitar». En Silvertone fra 60-tallet som har innebygget forsterker og høyttaler i kassa.
En av de mest spesielle gitarene er en Gibson SG fra 1962, samme modell som Clapton brukte i Cream og som han dekorerte psykedelisk. Det er åpenbart en SG, men det står noe helt annet på den.
– Den opprinnelig Les Paul-modellen var ingen suksess i starten, så Gibson utviklet en ny design som de fortsatte kalte Les Paul Standard. Les Paul protesterte, fordi hans modell så helt annerledes ut. Så Gibson døpte om den nye modellen til SG, som står for solid guitar.
Hjorts første generasjons SG har sideways vibrola, Gibsons svar på Bigsby og Fenders tremolo.
– Vibrolaen er ubrukelig, fordi gitaren blir ustemt med en gang du rører den.
Go-to-gitaren er en Danelectro Convertible fra 60-tallet, en halvakustisk gitar som er klargjort for innsetting av pickup. Materialet er respatex, et laminat med dekor som tidligere var mye brukt på møbler, særlig kjøkkenbord.
– Den var ikke helt gratis, jeg betalte 150 dollar for den for 30 år siden.
Kommunikasjonsbyrået han var med å starte for snart 30 år siden nå blitt en del av det børsnoterte teknologiselskapet Itera. Hjort jobber der fortsatt, nå som konsulent.
Arbeidet med Peter Green-boka skrider langsomt framover på det han måtte ha av fritid.
– Jeg synes det er veldig morsomt å drive med dette, og egentlig vil jeg kanskje ikke at jeg skal bli ferdig …
