Totalt nerd
Ved siden av et hektisk yrkesliv har Kjetil Storvik dyrket interessen for Fender-gitarer mer lidenskapelig enn de fleste.
På 1960-tallet var faren til Kjetil Storvik formann i fotballgruppa i Mo Idrettslag, og han hyret sønnen til å finne band til fester som de arrangerte. Det var i den sammenhengen Storvik junior for første gang kastet sine øyne på en Fender-gitar. Men det var ikke kjærlighet ved første blikk.
– Det var særlig ett band jeg hadde mye med å gjøre, The Strangers. Gitaristen i bandet het Willy Andersen og var veldig god. På den tiden visste jeg ikke hva Fender var. Jeg syntes gitaren hans så veldig primitiv ut, så jeg trodde han hadde laget den på sløyden. Fargen var rødaktig og lignet på den vi blandet sammen av fargerester på sløyden på skolen. At en så dyktig gitarist spilte på noe sånt! Senere har jeg skjønt at fargen var Fiesta red, og at gitaren var en Fender Telecaster.
Storvik var ikke alene om å tenke slik om Fender i begynnelsen. Fenders enkle planker skilte seg veldig fra de forseggjorte gitarene Gibson produserte i beste møbelbyggertradisjon.
– Men jeg skjønte ganske fort at Willys Telecaster var «the real thing», og at den var dyr. Da også rytmegitaristen i The Strangers kjøpte en Telecaster, var det uomtvistelig: En ordentlig elgitar skal se sånn ut!
Noe senere var Storvik på Oslo-tur og gikk forbi utstillingsvinduet til Hornaas Musikk.
– Der så jeg en Stratocaster for første gang. I motsetning til Telecasteren, var Stratocasteren lekker og elegant. Jeg husker jeg tenkte at den var så vakker at det kanskje bare var en pyntegitar, mens ekte gitarer skulle se ut som Telecasteren.
Neste erkjennelse kom da han i tur og orden oppdaget at alle hans gitarhelter faktisk spilte på Stratocaster.
– De var med andre ord ikke bare til pynt. Nå begynte drømmen om egen Stratocaster.
Et liv med Fender
I de drøyt 50 årene som har gått siden den gang, har Stratocaster-drømmen blitt oppfylt flerfoldige ganger. Stratocastere og andre Fendere har vært en svært sentral del av livet hans.
– Jeg er totalt nerd, innrømmer han.
Storvik etablerte den norske Fenderklubben i 1995. Formelt sett var den en avdeling av den engelske Fenderklubben, og det offisielle navnet var The Norwegian Fender Club Fellowship.
– Svein Finjarn og Beatniks var de første som kjøpte Fender-gitarer i Norge. Det skjedde 14. april 1962 i Hagstrøm Musikk i Oslo. Hagstrøm hadde sikret seg agenturet for Fender, og Beatniks var faktisk til stede i butikken da de første gitarene ble pakket ut. De ville ikke risikere at de ble solgt til noen andre!
Beatniks dro fra butikken denne dagen med en Stratocaster, en Jazzmaster og en Bass VI og ble det første norske bandet med full Fender-bestykning. Finjarn betalte 2250 kroner for Stratocasteren. Den har serienummer 64169 og ble produsert i oktober 1961.
– Gitaren har stort affeksjonsverdi og er en viktig del av norsk pophistorie, men jeg foretrekker selv nyere gitarer i det øvre sjiktet, sier Storvik, som har spilt på den en rekke ganger.
Storvik er spesielt opptatt av å fremheve de mest attråverdige Fender-gitarene i Norge, og du kan hente info her: http://www.gitarkeologi.com/438055292.
Samler på de sære
Man skulle kanskje tro at en ekspert som Storvik er spesielt opptatt av Fenders gylne perioder og mest berømte modeller. Men nei, han har lagt sin elsk på 1980-tallet. Han beskriver dette tiåret som «The Fall and Rise of Fender». CBS kjøpte Fender i 1965 og drev selskapet i en nedadgående spiral fram til 1985.
Gitarene som så dagens lys de siste årene CBS satt ved roret kunne være av variabel kvalitet, før skuta ble snudd igjen i løpet av 80-tallet.
– Ikke alt Fender foretok seg i denne perioden var mislykket. Japan Vintage Squier fra begynnelsen av 80-tallet var Terje Rypdals hovedgitar i mange år. Og den gitaren jeg spiller mest på om dagen er den som rett og slett heter «The Strat», fra 1980. Det er en fantastisk fin gitar.
Lagde mye rart
Men det kom en del rare modeller også. Katana er blant det mer ekstreme Fender holdt på med den gangen.
– Katana var Fenders forsøk å på å konkurrere med gitarprodusenten Jackson og appellere til metallfolket. Suksessen uteble, og Katana ble bare produsert en kort tid. Ved siden av The Strat er det Katana jeg har lett lengst etter. Jeg brukte 20 år på å finne en «The Strat i god skikk».
Storvik fant omsider en Katana som var til salgs i Skottland, men selgeren nektet plent å sende gitaren selv med forhåndsbetaling. Etter å ha fått nei på alle slags kreative forslag, var Storvik nær ved å bestille flybillett for å hente gitaren selv.
– Men så skjønte jeg at selgeren var engasjert miljøverner, og hun tødde veldig opp da jeg fortalte at jeg arbeidet med et stort miljøprosjekt. Så de endte med at hun sendte gitaren likevel.
Storvik mekker selv, i et lite, men velutstyrt verksted. Han gjør det meste, utenom å skifte bånd og lakkere, det overlater han til andre. Det er aldri snakk om store modifikasjoner, han vil at alt skal være mest mulig originalt på de eldre modellene.
– Noe av det morsomste ved å kjøpe gamle gitarer er å ta dem helt fra hverandre, gjøre rent, gå over loddinger og så sette dem sammen igjen og intonere. Det gjør jeg alltid. Så det blir mye prøving og feiling. «The Strat» er neste gitar som skal til pers. Gitaren fungerer greit, men skruene i broen har rett og slett rustet fast.
Storvik har også bygget en Telecaster, nesten fra grunnen.
– For mange år siden fikk jeg et par solide redwood plankebiter av bassgitaristen i The Mooncats. Dette kan du lage gitar av, sa han. Plankene var sikkert over hundre år gamle og hadde ligget på loftet i en gammel, rivningsverdig bygning.
Men Storvik hadde ikke lyst til å gå i gang med prosjektet med kun hobbyverktøy, så både plankene og prosjektet ble lagt på is.
– Da pensjonisttilværelsen nærmet seg, ble jeg oppmerksom på at Skøyen seniorsenter har en fantastisk snekkerkjeller med alle slags maskiner, blant annet en planhøvler. Så det var bare å gå i gang. Høvling til riktig tykkelse, liming av to biter til kropp, saging av konturen, fresing for hals og elektronikk, oljing, montering av pickuper, lodding, og så videre. Halsen hentet jeg fra hytte-telecasteren min, en billig Squier. Gitaren låter som ei kule, med en veldig god akustisk lyd. Jeg tror det først og fremst skyldes treverket i kroppen.
Forsker på fortiden
Kjetil Storvik har funnet opp betegnelsen «gitararkeolog» for å beskrive hva han driver med.
– Jeg graver med teskje og tannbørste etter ting folk flest ikke tenker så mye på. Hva slags legering er brukt på knottene på The Strat, er det gull eller ikke? Jeg gir meg sjelden. Jeg er totalt nerd.
En gitar han er spesielt interessert i, er Eric Claptons berømte Fender Stratocaster, Blackie. Ikke i å kjøpe den, men historien om hvordan den ble til, som er nesten like myteomspunnet som Robert Johnsons pakt med djevelen.
– Når du begynner å undersøke, er det som en evigvarende snøball som ruller. Du oppdager hele tiden noe nytt. Nesten alt som er sagt og skrevet om Blackie må tas med en klype salt. Også det Clapton selv har fortalt. Når man skal finne ut slikt, holder det ikke med Google, du må snakke med folk.
«Folk» i denne sammenheng betyr blant annet hans kontakter i Fender Custom Shop. Storvik har lyst til å skrive om Blackie, men hva slags tekst det blir, har han ikke bestemt ennå.
I 1996 ble Storvik invitert til Fender Custom Shop av den daværende toppsjefen i Fender, Bill Schultz. Han var mektig imponert over at Storvik hadde etablert en Fenderklubb i Norge.
– Hos Fender fikk jeg en hel dags «red carpet treatment» av A&R Director Del Breckenfeldt. Det var en stor opplevelse å få tilbringe flere timer sammen med master builder’ne i Custom Shop’en,
Da Stratocasteren fylte 50 år i 2004, tok Storvik kontakt med Ringve Museum i Trondheim med forslag om å lage en jubileumsutstilling til ære for Stratocasteren.
– Ringve tente på ideen, og jeg fikk gleden av å være rådgiver for utstillingen. Dette var jo før både Rockheim i Trondheim og Popsenteret i Oslo, så Ringve var perfekt for en slik markering. Det ble en stor suksess med god mediedekning.
Spiller fortsatt mye
Storvik har spilt i flere band opp gjennom årene, men bare på fritiden, for yrkeslivet har krevd sitt. Han er utdannet teknisk fysiker fra NTH i Trondheim og er nylig pensjonert fra jobben som innovasjonsdirektør i Helse Sør-Øst.
– Det første bandet jeg ble med i var The Young Ones, på begynnelsen av 80-tallet. Det var et rent amatørband, men vi spilte rundt omkring. Noen ganger fikk vi til og med betalt!
På slutten av 80-tallet var han med å etablere The Mooncats, et rent Shadowband.
– Vi var faktisk ganske gode, spilte på Hard Rock Cafe i Oslo, og på Momarkedet sammen med Hep Stars med Svenne og Lotta. En gang spilte vi også sammen med en sen utgave av The Pussycats.
Etter at Mooncats ble nedlagt for tre år siden, har Storvik vekket til live The Young Ones.
– Vi spiller på grillfester og 70-årslag. Synger og gauler med det vi har. Ikke alltid like bra, men vi har det veldig morsomt.
Storvik øver flere ganger i uka.
– Jeg har alle låtene vi spiller på backingtracks, så det er bare å koble opp. På de sangene der jeg har vokal, bruker jeg karaokelåter.
Hva har så musikken og Fender-gitarene betydd for ham gjennom livet?
– Alt, er det spontane og talende svaret.
