— Finn deg noen å spille sammen med

jan 20, 2020 by Sven in Intervjuer

– Mitt beste råd for å bli en bedre gitarist er å finne noen å spille sammen med. Gjerne noen som kan mer enn deg og som du kan lære av, sier Svein Rønning (65), gitarist i Høst og Déjà-Vu.

Selv om du ikke kjenner til de to progrockbandene fra Østfold, har du kanskje hørt Rønnings gitarspill, for eksempel på Jo Nesbøs solo-LP Karusellmusikk (2001), som blant annet inneholder radiohiten ”Håp”, eller på de to platene med Henning Kvitnes’ Little Eden på slutten av 80-tallet. Den første, Back to Little Eden, er en liten klassiker.

Høst og Déjà-Vu holder det fortsatt gående på hobbybasis, selv om de er inne i sitt femte tiår. Bortsett fra vokalisten i Déjà-Vu, har begge bandene den samme besetningen i dag som på 1970-tallet.

Rønning er like opptatt av musikk og gitarer som han alltid har vært. Han driver ikke lenger Roxy Studio i Fredrikstad, men disponerer et lite og sjarmerende lokale i byen, et sånt lite krypinn mange ønsker seg, der man kan holde på uten at noen bryr seg.

I det godt innrøykte ministudioet sitter historien både i og på veggene. Bandplakater for Høst og Little Eden forteller om to av høydepunktene. Et nydelig, gammelt miksebord røper at han også har en karriere som plateprodusent og lydtekniker, blant annet for The Aller Værste og Aunt Mary. Langs veggene står noen gamle rørforsterkere og gitarer, og skuffer med gamle singleplater, ordnet alfabetisk.

Midt oppi alt dette sitter det en litt beskjeden, vennlig kar med et godt grep om en sort Fender Stratocaster. Selv om han har spilt ville gitarsoloer til stor applaus på utallige scener landet rundt, ser han ikke på seg selv som en gitarhelt.

–Jeg føler meg litt egentlig som en hemmelig gitarist, jeg også, sier han sier med et lurt smil.

Har alltid spilt i band

Den første gitaren var en gave fra moren på tiårsdagen, en kassegitar med stålstrenger.

– ”She Loves You” med The Beatles var starten på det hele, i 1963. Da var det mange av oss som ble interessert i musikk.

Som fjortenåring var han flink nok til å være med de eldre gutta i The Bluebirds. På repertoaret sto Kinks og Beatles. Og Sven-Ingvars, ettersom vokalisten var så god til å synge Sven-Ingvars-låter.

– Da jeg begynte i Bluebirds fikk jeg min første elektriske gitar, en Hopf Saturn 63 sunburst, en tysk gitar som låt litt som en skranglete Gibson 335. Den hadde et merkelig utseende, med metallkanter. De prøvde jeg å skjule ved å klistre på noe hippiemønster.

Bandet arvet trommene etter Hornslettens Trio fra Enebakk, der Rønnings onkel Kåre spilte trommer. Trommeskinnet med den elegante logoen til The Bluebirds har han tatt vare på. Det henger på en av veggene, pent innrammet.

Rønning har aldri hatt gitarlærer eller tatt musikkutdannelse, men har avdekket gripebrettets hemmeligheter på egenhånd.

– I dag er det lett å finne videoer og tips på nettet, men på 60-tallet fantes ikke YouTube, så vi måtte høre på plater og prøve å gjette hvordan de gjorde det. Det tok sin tid, men det var jo veldig lærerikt. Tror de første riffene jeg lærte var ”Day Tripper” med Beatles og ”You really got me” med Kinks. Har fortsatt en samle-LP som heter Well respected Kinks. Jeg likte også Donovans ”Catch the wind”, og Blonde on Blonde med Bob Dylan.

Etter hvert ble det tyngre og mørkere riff som inspirerte ham.

– Black Sabbath, King Crimson, Yes, Deep Purple, Cream med Eric Clapton. Jeg liker at det er litt dystert. Jeg var heldig som vokste opp på 1960-tallet, for det kom veldig mye bra musikk i årene 1965 til 1975. Det var i den perioden bandene begynte å lage låtene selv, og da ble det mer særpreg.

Hør og lær!

– Jeg hørte på låter jeg hadde lyst til å lære, og det tror jeg fortsatt er et godt råd til folk som vil lære seg å spille gitar. Hør på noe du liker og prøv å spille det.

Hensikten er ikke å kopiere andre, det er ikke poenget. Du må finne din egen stemme.

– Låt som deg selv. Ingen spiller som deg. Lyden kommer fra deg, etter hvordan du slår an høyrehånden og hvordan du tar imot tonen med fingrene på venstrehånden. Noen gitarister hører du på noen sekunder hvem er, Mark Knopfler, David Gilmour. Selv om andre spiller akkurat det samme som dem, låter det forskjellig. Det er litt uforklarlig.

Det er ikke farten det kommer an på, gitarspill er ikke en idrettsøvelse.

– Jeg blir imponert over lynraske gitarister som har kjempegod teknikk. Men etter en stund tenker jeg, hvor er låta? Du trenger ikke å spille raskt. Noen ganger er det mer sånn ”hvor få toner klarer du å bruke?” Hør på de gode bluesgitaristene, for eksempel Johnny Winter. De har følelse for det de gjør. Legg sjela i hver tone, få hver tone til å bety noe, det er da folk legger merke til deg.

Men det er gjerne sammen med andre du blir bedre.

– Hvis man vil utvikle seg som gitarist, så går det raskere hvis man spiller sammen med andre, helst noen som kan mer enn deg og som du kan lære av. Man spiller jo ikke solo hele tiden, mesteparten av tiden backer man noen, står i bakgrunnen og gjør ting på andres låter. Det er viktig å tilpasse seg musikken og iblant la være å spille. Når soloen kommer, er det bare å kaste seg uti det uten å vite hvor det ender…

Noe av det beste med å spille i et band er det sosiale.

– På begynnelsen av 70-tallet var det stort for meg å være en del av en guttegjeng som hadde det så gøy. Da vi startet Høst tenkte vi aldri på å bli popstjerner, da hadde vi spilt andre ting. Hvor mange som likte det var ikke så veldig interessant.

Ble litt popstjerner

Populære ble Høst likevel. Bandet platedebuterte med På sterke vinger i 1974, og fem av de syv låtene var skrevet av Svein Rønning. Musikken var inspirert av engelsk hardrock og prog, men tekstene var på norsk.

– Hvis du skal karakterisere På sterke vinger, så kan man vel kalle det progrock, basert på tostemte gitarer litt som Wishbone Ash, selv om Høst ikke høres ut som dem. Jeg liker å arrangere gitarer og lage temaer. Det må være variasjon fra låt til låt, slik at gitarene ikke låter helt likt.

På sterke vinger ble godt mottatt og solgte noen tusen eksemplarer. Likevel forlot tre av medlemmene, blant andre Svein Rønning, bandet og startet Déjà-Vu i 1975. Vokalist Geir Jahren og bassist Bernt Bodal fortsatte med en ny Høst-besetning og utga LP-en Hardt mot hardt i 1976. Men deretter var det slutt.

Enden på visa var det likevel ikke. Til tross for lange pauser, eksisterer både Høst og Déjà-Vu i beste velgående den dag i dag. Og det er ikke noen giktbrudne oldinger vi snakker om. Begge bandene låter tettere og tøffere enn noen gang, og på scenen holder vokalist Geir Jahren koken så det holder.

Høst i dag er identisk med mannskapet fra debut-LP-en. Men også Høst 2 har vært gjenforent i moderne tid, og de to Høst-utgavene har faktisk opptrådt på samme konsert.

Fra Gibson til Fender

På begynnelsen av 70-tallet var Rønnings faste gitar en Gibson SG Standard, som han brukte på alle låtene på Høsts debutplate. I Déjà-Vu spilte han en Gibson Les Paul Custom.

– Da jeg begynte i Berg Brothers Band i 1979, gikk jeg over til Fender Stratocaster, som har flere lydmuligheter enn Les Paul. Fortsatt spiller jeg nesten bare på denne Stratocasteren, som er fra 1964. Gitaren er gjort om litt, blant annet er det satt på nye stemmeskruer og nye pickuper, Fat 50’s. Hals, kropp og vibarm er originale. Gitaren var trehvit da jeg kjøpte den, men den var visst opprinnelig svart, så jeg har fått den lakkert svart igjen.

Stratocasteren bruker han helst sammen med en Vox AC30 eller et par Fender Bassman-forsterkere fra 70-tallet. Bassman-forsterkertoppene kombinerer han med et Marshall 2×12 kabinett.

– Transistorforsterkere låter litt hardt, så jeg foretrekker rørforsterkere, som jeg synes har en varmere lyd. Jeg har forsterkeren på ”nesten clean”, og så bruker jeg pedalbrettet. Strengene er som regel D’Addario 010.

Pedalbrettet består vanligvis av disse pedalene: Cry Baby, en volumpedal, Rat overdrive, Ibanez Tubescreamer, Boss Delay, Boss Chorus, TC Electronic Flashback, TC Hall of fame.

Blant de andre gitarene hans er en Les Paul fra 2015 med P90-pickuper, en 50-tallskopi. En akustisk gitar har også sneket seg inn, en Takamine fra 80-tallet, som er mest til husbruk.

Rønning er ikke bare fingerferdig på gitarhalsen. Den mest originale gitaren i samlingen er en lap steel som han selv har bygget om fra en double neck, en japansk gitar av billigmerket CSL. Han drev sitt eget Lydstudio, Roxy Studio, i Fredrikstad fra 1978 til 1986. Her ble blant annet Materialtretthet med The Aller Værste spilt inn med Rønning som lydtekniker. LP-en vant spellemannspris i 1980 i kategorien nyrock.

Senere har Rønning drevet Fredrikstad Lydservice, der han reparerte forsterkere og miksere. Han har også jobbet som lydtekniker ved aktivitetshuset St Croix i Fredrikstad, som han omtaler som et fantastisk sted. Hele tiden har han spilt i band ved siden av.

Berg Brothers Band, med Rønning som gitarist og viktig låtskriver, har utgitt to plater, Rock & Roll Station (1981) og Downtown Tonight (1983). Ingen av dem er lette å få tak i.

Vanskelig å oppdrive er også Déjà-Vus eneste innspilling, Between the leaves, fra 1976, som egentlig er en demo som senere er utgitt i små opplag på vinyl. Også her har Rønning skrevet de fleste låtene, både tekster og melodier.

Hvordan låter Déjà-Vus innspilling i dag?

Tellef Øgrim har lyttet til bandets over 40 år gamle plate og sier sin mening.

Nye låter på gang

Høst og Déjà-Vu spiller en håndfull konserter i året, og det synes Rønning er akkurat passe. Da blir det god tid til å sitte i studio og ta opp demolåter med Trident-mikseren fra 80-tallet. Det skal resultere i nytt materiale med Déjà-Vu.

– Vi har spilt inn de gamle Déjà-Vu-låtene på nytt og skal gi dem ut sammen med et par-tre helt nyskrevne låter i tillegg, forteller han.

Til tross for at DJ-er og elektronika dominerer musikkbildet for tiden, tror han at gitarrocken har en fremtid.

– I dag vokser barna opp med dataspill, og da blir musikken de spiller også litt sånn elektronisk blipp blopp. Men gitarrocken vil alltid ha et publikum, selv om størrelsen vil gå litt opp og ned.

SVEIN RØNNING: MUSIKK SOM HAR INSPIRERT MEG

– Dette er ikke nødvendigvis de beste platene fra 60- og 70-tallet, men det var disse jeg hørte mye på de første ti årene jeg spilte gitar, og som gjorde sterkt inntrykk.