Prog-vinyl fra Østfold: En reise med tidsmaskinen

Jeg har aldri hatt noen stor samling progrock i platehylla. Men med de viktigste ungdomsårene i 1970-årene, og musikken som desidert viktigste identitetsmarkør og fritidssyssel, var det likevel ikke mulig å unngå å bli merket av den såkalte progressive rocken, symforocken eller disses fetter heavyrocken.

Da jeg lot dette opptaket av østfoldbandet Déjà-Vu  fylle kjellerstua, var det som å gå inn i en tidsmaskin og bli sendt 40 år tilbake i tid.

Den umiddelbare, musikalske tidsforflytningen føltes nesten som et sjokk, som noe som skjer helt av seg selv, når sanser og minner tar umiddelbar overhånd uten. Det har trolig å gjøre med at et band jeg ikke hadde hørt om fra første låt leverer høykvalitets, mainstream symforock med alt som dertil hører av lange instrumentalpartier, vekslende, ofte utfordrende taktarter og stilsikker, svulstig vokal. Drivstoffet i tidsmaskinen jeg sitter i er selve kvaliteten. Det låter rett og slett som det skal.

Uansett hvilken av de fire platesidene av dette dobbeltalbumet jeg lar stiften rolig senke seg ned mot, er resultatet som kommer ut av høyttalerne helt på plass.

Det henger i sin tur selvsagt sammen med at besetningen ikke er hvem som helst i musikksammenheng. Ta deg om avstikker fra herværende nettside til denne Wikipedia-siden https://goo.gl/eBeJPF  , rull ned til undertittelen «Deltar på» og du vil se en mildt sagt imponerende opplisting av prosjektene gitarist Svein Rønning, en av Déja Vus stiftere har hatt sine gitarfingre i.

Déja-Vu­ Between the Leaves er et dokument over både en veldig viktig tid i musikkhistorien og et bevis på hvor bra musikere vi har hatt opp gjennom årtiene her i lille Gnore.

Uansett hva du mener om den forseggjorte og ganske symfonisk, gjennomkomponerte stilarten man kalte progrock, så tror jeg du kan verdsette Déjà Vu, eller Déjà–Vu, med bindestrek, som de har valgt å kalle albumet, men ikke bandet.

Tre av sporene på dobbel-LPen ble spilt inn på Ise skole rett utenfor Sarpsborg. Senere ble sju spor, spilt inn i huset der Knut Lie og Svein Rønning bodde i Hobøl, lagt til.

Resultatet ble en utgivelse av et totalopplag på 100 vinyler i 1976, tenkt brukt dels for salg og dels som markedsføring, eller demo, om du vil.

Dessverre ble de fleste av platene ødelagt etter å ha stått for nærme en stråleovn.

Bandet lister selv sine viktigste internasjonale inspirasjonskilder som Yes, Gentle Giant, Camel og Genesis. Flere kunne vært nevnt. Men de nevnte signaliserer at vi har å gjøre med velformet, «main-stream» progrock.

Foruten de nevnte, Svein Rønning, gitar, og Knut Ragnar Lie, trommer, begge med bakgrunn fra det landskjente prog/heavy-bandet Høst, bestod Déja Vu av vokalist Kai Grønli, bassist Per Langsholt og bassist Harald Otterstad.

Gruppa spilte under frikonserter Fredrikstad i både 1976 og -77 og i Grand-kjelleren i Sarpsborg. Etter hvert ble det ifølge teksten i utbrettcoveret (og Rockipedia.no) umulig å holde bandet sammen. Oppløsningen var et faktum allerede tidlig i 1978.

Denne ekstraordinære plata har likevel snublet sin vei opp gjennom tiårene.

I 1995 fikk en svensk produsent og lydmann, Torbjørn Hedstrøm, høre en av de gamle LP-matrisene. Dette resulterte i at selskapet Research Records valgte å utgi gruppens innspillinger i form av en CD som fikk tittelen Between the leaves. Om ikke dette var nok, så ble det i regi av det svenske selskapet Record Heaven utgitt en såkalt picture disc, en ekte, «gammeldags» vinyl-LP med farger og mønster.

Ingen av medlemmene i Déjà Vu har hatt noe med disse utgivelsene å gjøre, og de sier selv at de «etter omstendighetene valgte å glemme alt som heter opphavsrettigheter».

Etter at bandet kom sammen igjen i 2009 ble innspillingen utgitt på CD, og så igjen på vinyl i 2015.

Utgivelsen har en sterk aura av høy kvalitet og entusiasme, og begge når fram til høyttalerne og, i hvert fall til mine, ører.

Progrocken fikk en (lang) periode mye pes for å være alt for flink og forseggjort. De som hevder at pønkens tilkomst i vesentlig grad bunnet i en protest mot raffineringen av tidens musikksjangre har trolig rett. Men i den påfølgende nyveiven, og tiden som skulle følge, var det ikke vanskelig å legge merke til progelementer i både den ene og andre stilarten.

Det finnes god og dårlig musikk i alle sjangere (også pønk!) og Déja-Vu plasserer seg solid i det gode hjørnet. At innspillingen i tillegg er norsk, østfoldsk og så godt tatt vare på som denne, burde gjøre den mer ettertraktet enn den allerede er.  

Les intervjuet med Déjà-Vu-gitarist Svein Rønning

Rønning med Fender 2

Vil du kommentere denne artikkelen?

%d bloggers like this: