Litt penere enn Wilco
NRKs London-korrespondent Øyvind Nyborg er vokalist og gitarist i et Wilco-coverband. – Vi er ikke like gode som Wilco, men kanskje litt penere …
Øyvind Nyborg (47) har tilbragt julen hjemme i Norge, etter en ekstrem høst i Brexit- og Covid-rammede London.
– Korrespondentjobben er veldig stressende, i perioder 16 timer i døgnet. Det starter med Dagsnytt om morgenen og slutter med Kveldsnytt om kvelden. Når jeg setter meg ned og spiller gitar, slapper jeg av og drømmer meg helt vekk. Det er en flukt, men på en god måte.
Nyborg har jobbet som journalist i NRK siden 1999. I Østlandssendingen, innenriksavdelingen og utenriksavdelingen.
Nå har han vært NRKS korrespondent i London i snart fire år. Han var godt kjent i byen fra sin tid som journaliststudent ved City University.
– Vi hadde gode lærere. For eksempel foreleste Michael Palin fra Monty Python i reiselivsjournalistikk og bruk av humor i journalistikken. Men det var tøffe tak. Dress og slips. Leveringspresset var veldig høyt. Hvis noen klagde på for stram deadline, fikk vi beskjed om å gå på puben og drikke oss fulle. Så jeg ble ganske herdet og drillet, og det var en fordel da jeg begynte i NRK. Da kunne jeg senke skuldrene.
Lockdown-perioden i London før jul brukte han til å lære seg «Impossible Germany», signaturmelodien til Wilco.
– Det er så mye ærefrykt knyttet til «Impossible Germany» at bandet vårt ikke har villet spille den. Den har vært uoppnåelig. Men jeg har hatt lyst til å prøve. Så jeg satt i leiligheten i London og lærte meg alle de tre gitarsporene på låta, inkludert soloen til Nels Cline. Det er den eneste måten jeg kan få bragt den sangen inn i bandet på.
Nyborg kom hjem til Norge ti dager før julaften og gikk rett i hjemmekarantene. Han måtte teste seg da det kom melding om at en mer smittsom variant av viruset var påvist i England. Resultatet var negativt, og julefeiringen var reddet.
I romjula hadde coverbandet sin første øving på lenge. De kaller seg Art of Almost, etter en annen Wilco-låt de færreste spiller frivillig. Koronareglene gjorde at de begrenset seg til de tre gitaristene.
– Vanligvis er ikke jeg sologitarist i bandet, men når vi spiller «Impossible Germany» er rollene snudd om. Da må Vidar Lynghammar spille rytme.
Tar musikken alvorlig
Art of Almost ble startet for fem år siden, etter initiativ fra en av Nyborgs pressekolleger, Bård Idås.
– Vi startet forsiktig i musikkrommet mitt, fomlet med de enkleste låtene. Det har vært en lang reise for oss til «Impossible Germany». Et kvantesprang musikalsk.
På Facebook-siden sin reklamerer bandet slik for seg selv: «Art of Almost spiller tribute til verdens beste band – Wilco! Sekstetten fra Oslo innrømmer først som sist at de ikke er like gode som Wilco, men kanskje bittelitt penere?»
Nyborg sier at han aldri har drevet så seriøst med musikk som nå, og øvd så mye.
– Når jeg har spilt i band tidligere, har det ofte vært en unnskyldning for å ta seg en fest. Men det nytter ikke å komme på øving med Jokke-stil hvis du skal spille Wilco-låter, for da detter du av etter den første akkorden. Wilco har tatt et langt steg fra tregreps rock’n’roll til å bli et fullblods eksperimentelt rockeband, så du må være skjerpa.
Nyborg er vokalist og frontmann, men har ironisk distanse til sin rolle som bandets svar på Jeff Tweedy i Wilco.
– Det er lov å ikke ta seg selv alvorlig. En god kamerat sa at «det som er kult med deg Øyvind, er at du alltid synger litegranne falskt». Jeg hører veldig godt når andre plystrer eller synger falskt. Da krøller det seg i hodet mitt, men jeg opererer nok litt i skjæringspunktet selv.
Han har vært inne på tanken om å ta sangtimer, men er ikke veldig redd for å miste plassen i bandet.
– Det er jeg som eier PA-anlegget, så det sitter nok langt inne å sparke meg, hehe.
Rockabilly-Hank
Det sto ikke skrevet i stjernene at Øyvind Nyborg skulle bli lidenskapelig hobbyrocker. Han vokste opp i et musikkfritt hjem på Nøtterøy, men fikk låne en gitar og Lillebjørns gitarbok av en onkel. Lærte seg tre grep og «Pål sine høner».
– Gitarspillingen tok ikke fart for alvor før jeg var rundt 15. For pengene jeg fikk til konfirmasjonen dro jeg til en musikkforretning i Tønsberg og kjøpte en Fender Telecaster, en japansk 85-modell.
Da Nyborg begynte på videregående, rullet det en rockabilly- og americanabølge over Norge.
– Min første gitarhelt var Dave Gonzales i The Paladins. Første gang jeg så dem var på en klubb i Tønsberg. Det var 18- årsgrense, og vi var 16, så vi måtte juge på alderen. Men ved hjelp av storebrødre kom vi oss inn. Jeg ble slått i bakken, for jeg hadde aldri trodd at en trio kunne spille så rått, og ha et så bredt lydbilde. Jeg husker det som det var i går, at bassisten under et av numrene la seg ned på ryggen med ståbassen mellom beina og spilte rock’n’roll som bare f.
Sammen med noen klassekamerater startet Nyborg rockabillybandet Hank and The Horny Cowboys.
– Jeg var Hank. Vi spilte på hjemmefester og skolefester. Jeg hadde svart olabukse og svart t-skjorte, og brylkrem og stålkam på innerlomma.
Bandet spilte låter av The Paladins, Chuck Berrys «Johnny B Goode» og andre rockelåter.
– Det svingte som bare det, selv om vi hver for oss kanskje ikke var så flinke. Vi hadde endeløse jammer på øvinger og utforsket bluesskalaen. Blues og rockabilly var en fin måte å komme inn i musikken på, for 12-takters blues har et mønster som er lett å følge. Det var en enormt lærerik tid.
– Hvordan vi planket låter den gangen? Jo, vi satt i kjelleren hos mamma og pappa og flyttet nåla på platespilleren fram og tilbake, om og om igjen. Lyttet til akkorder og riff som ble brukt. Å sitte sånn er en teknikk som fortsatt er med meg. Det er kjernen i min musikalitet. De unge i dag får alt inn med teskjeer på YouTube. Den muligheten hadde ikke vi.
Han har prøvd å lære seg noter, men det har ikke gått ordentlig inn.
– På dette området er jeg dyslektisk. Jeg behersker verken noter eller tabulatur, så jeg lytter meg fram. Og den evnen blir bedre og bedre. Når jeg hører på Gonzales for nostalgiens skyld i dag, 30 år etter, oppdager jeg mine gamle feil og skjønner hvordan han egentlig spilte.
Townes er gud
Nå er det lenge siden han hadde rollen som rockabilly-Hank, og de musikalske favorittene tilhører andre sjangere.
– De som kjenner meg best, vet at jeg egentlig er en countrymann, ikke rockabilly. Jeg er knallhard på country, helt kompromissløs.
Nyborgs country tre på topp er Flying Burrito Brothers, Gram Parsons og George Jones.
– Noe av det fineste jeg vet, er Live 1973 med Gram Parsons and the The Fallen Angels. En av de første gangene Emmylou Harris sto på en scene. Når hun synger «Country Baptizing», reiser hårene seg i nakken. Men den beste er George Jones, selv om han var veldig polert. Han kunne gå rett inn i studio og lire av seg en vokal på ett take, garantert ganske full og med verdens mest rocka kinnskjegg.
Likevel er det folkesangeren Townes Van Zandt som er Nyborgs store forbilde.
– Hvis Elvis er kongen, er Townes Van Zandt gud.
Han har nesten spilt i stykker Van Zandts Live at the Old Quarter, Houston, Texas.
– Den plata lærte meg å spille akustisk gitar og fingerpicking. Jeg så Van Zandt live flere ganger før han døde i 1995. Første gang var på Cruise Café i Oslo i 1990. Det er det nærmeste jeg har kommet en religiøs opplevelse. Han bergtok i så stor grad at det ble helt musestille. Så stille at betjeningen ikke kunne bruke kassaapparatene, for det ville bråke for mye. Når folk skulle ha øl, gikk glassene fra hånd til hånd bortover, og pengene også.
Selv om han er vokalist i et Wilco-coverband, kommer de litt lenger ned på lista.
– De andre i bandet er nok mer Wilco-fans enn meg, men jeg har mye å takke Wilco for. Første gang jeg så dem, var på Cruise Café våren 1995. De hadde akkurat utgitt sin første skive, AM. To ting kom ut av den konserten. Det ene er at jeg senere begynte å spille i Wilco tributeband. Det andre at jeg den dagen tok mot til meg og inviterte en jente ut – og henne er jeg fortsatt gift med! Det var vårt første stevnemøte.
Han skulle gjerne truffet eller intervjuet Wilco.
– Det er én person i Norge jeg er veldig misunnelig på, og det er Karl Ove Knausgård. Trommisen i Wilco har lest bøkene hans, og hadde lyst til å møte ham. Så Knausgård ble invitert til en Wilco-konsert og til å besøke bandets kreative verksted, The Loft i Chicago. Jeg har en avtale med Knausgård om at han ringer meg neste gang han skal på Wilco-konsert. Da håper jeg vi kan komme backstage.
Renere og renere
Telecasteren han kjøpte for konfirmasjonspengene, er fortsatt hovedgitaren hans.
– Jeg har fått vite at det er godt treverk i den. Den gir en twang som countryartister drømmer om, samtidig som det er en anvendelig rockegitar. Jeg spiller på den hver dag og holder den ved like. Du vil ikke finne et hakk eller en ripe i Telecasteren, selv om den er 35 år gammel. Jeg er forsiktig med ting jeg er glad i.
Omsider har han også skaffet seg en Stratocaster eller to.
– Jeg føler at jeg er blitt voksen nok til å ha en Fender Stratocaster. Jeg kjøpte en gammel vintage-modell, men jeg er litt usikker på detaljene. Så har jeg en god Fender Player Stratocaster. Den spiller som smør, uten en eneste suselyd fra pickupene.
På forsterkersiden har Nyborg en rød VOX AC15 med Alnico Blue-elementer. Og en «guilty pleasure», en Randall transistorforsterker.
– Når en AC15 står på 11 på master og 0,1 på volum, får du en veldig fin cleanlyd som jeg higer etter. Randall-ampen har også en flott cleanlyd. Jo eldre jeg blir, desto mindre fuzz liker jeg. Det blir cleanere og cleanere. Gitarbråket er det de to andre gitaristene som står for.
Jeff Tweedy i Wilco bruker ofte akustiske gitarer. Ettersom Nyborg er «Jeff», har han kjøpt en sunburst Gibson Hummingbird.
Mekke på gitarene sine gjør han ikke.
– Jeg er heldig som bor i London. Der er det en hel gate, Denmark Street, med gitarbutikker og gitarmakere på rekke og rad. Jeg har en fast gitartekniker der.
Når dette leses, er Øyvind Nyborg tilbake på jobb i London, der koronasituasjonen er enda verre enn før jul.
– For en som elsker å gå på konserter, er det trist å bo i en by som London når alle konserter er avlyst.
Men musikk kan nytes på andre måter.
– Jeg hører mye på en kanadier som heter Daniel Romano, han er et friskt pust. Katalogen hans er veldig forskjellig, alt fra Dylan til knallhard country. På meg virker han som et lite musikalsk geni. så jeg vil gjerne spre budskapet om hans musikk. Jeg har en ekstrem forkjærlighet for steel gitar. Derfor blir jeg varm om hjertet når jeg hører nykommere som han.
Øyvind Nyborg har spilt coverlåter hele livet. Han har vurdert å skrive låter selv?
– Jeg har ikke skrevet noen låter, bortsett fra et par kleine til kona. Men jeg har lyst til å skrive en countrylåt. Tittelen er klar, «Too late to die young». Gram Parsons ble bare 27 år og Hank Williams 29, mens jeg nærmer meg 50. Det eneste jeg mangler er tekst og melodi, hehe.