André Flem: – I dag hadde jeg valgt gitar i stedet for fotball

Han var en av de sentrale spillerne da Stabæk rykket opp fra fjerdedivisjon til toppen av norsk fotball. Nå er André Flem datamann i Fotballforbundet og spiller gitar i The Hitchhikers. 

André Flem med de to gitarene han bruker mest: Fender Custom Shop '69 Reissue Stratocaster Journeyman fra 2017 og Martin D-1 fra 1997. (Foto: Sven Erik Lundby)

André Flem er 53 år, og det er 17 år siden han la fotballskoene på hylla. Han følger fortsatt med på kampene til Stabæk, mest på TV, men innimellom også på Nadderud. 

Han er langt fra glemt av Stabækfansen. På nettsiden Stabæk Support er det mange rosende innlegg om André Flem, blant annet dette:

«I tillegg til at han er Mannen med stor M, må det nevnes at han aldri hadde et plasskrevende ego». 

Slik framstår han også når vi treffer ham hjemme i Asker. En rolig og hyggelig kar som ikke bruker store ord verken om sin fotballkarriere eller evner som sologitarist.

André Flems hjemmekontor er også musikkrommet hans. På veggen henger tre lekre gitarer og byr seg fram.

– Jeg er ganske disiplinert, men det kan hende jeg tar noen minutters avbrekk med en gitar midt på dagen. Da får jeg luftet hodet litt. Men dessverre har jeg så mange videomøter at det ødelegger for gitarspillingen!

På gulvet står en kraftig Matchless Lightning Reverb forsterker han ikke tør å bruke hjemme ettersom kona også har hjemmekontor. Da er det greit med en liten øvingsforsterker med hodetelefoninngang. 

De tre plansjene på veggen viser tonene på gitarhalsen, kvintsirkelen og pentatonisk skala.    

– Jeg forsøker å lære hvordan jeg skal spille solo på akkorder. Skalaspilling er for så vidt greit, men å spille solo på akkorder er noe helt annet. Da høres det ut som du flyter med, og det blir så mye finere. Men det betyr at jeg må lære meg hvor alle tonene er på gitarhalsen, slik at jeg kan mikse akkordspilling med vanlig pentatonisk.

Han begynte ikke å spille elgitar for alvor før i voksen alder og måtte starte på bånn.

– Begynner du å sparke fotball når du er 45, kan du komme til et ålreit nivå hvis du er litt ivrig. Men du er jo ikke i nærheten sammenlignet med de som starter i ung alder. Det er litt sånn med gitar også, føler jeg. 

Han forsøker å kompensere for den sene starten.  

– Jeg øver ganske mye, og jeg har jo utstyr som tilsier at jeg skulle ha kommet mye lenger enn jeg har. Men jeg ser jo hva slags utstyr de flinke folka bruker. Og da tenker jeg at jeg må ha det jeg også, for da kan jeg lage den samme lyden. Det funker jo ikke sånn, men jeg vil gjerne tro det. En ny pedal gir et kick til å ta noen ekstra timer.

Denne lille forsterkeren, Positive Grid Spark, er ofte i bruk. – På en app kan man laste ned tusenvis av forskjellige lyder, et Mark Knopfler-lydbilde eller en Fender Tweed Amp-lyd. Skal jeg spille en Pink Floyd-låt, så får jeg lyden til David Gilmour. Det gjør det ganske mye morsommere å øve. Du kan koble til hodetelefoner, som gjør at jeg kan spille på meg tinnitus akkurat når jeg skulle ønske, sier Flem.

Såpass alvorlig tar han musikken at han har unnet seg en Fender Custom Shop Stratocaster, en reissue av 1969 Journeyman. Men han er absolutt ingen nerd. Det blir klart når vi spør hva slags pickuper den har.

– Jeg har ikke greie på pickuper og slikt, ikke i det hele tatt. Øret mitt fanger opp hva jeg synes er fin lyd og ikke, men jeg går ikke ned i detaljene. Hvis jeg lurer på noe, spør jeg ekspertene. Ola Raftevold i VintageGitar, og Trond Tufte, som har gitarverksted her i nærheten.   

Flem har alltid vært glad i idrett og musikk, selv om foreldrene hans ikke var opptatt av noen av delene.

– De hadde verken musikkinteresse eller idrettsinteresse utover det vanlige. Så jeg vokste ikke opp med noen instrumenter. I dag skulle jeg ønske at jeg hadde gjort det.

Hans egne barn skal ikke lide samme skjebne.

– Barna mine er i alderen 10 til 25 år. Eldstemann tvang vi på kulturskole, og han har stor glede av å spille gitar i dag. Minstemann går på kulturskole nå, selv om han ikke har så voldsomt lyst. Jeg sier til ham: Det her kommer du til å takke meg for en dag.

Levde fotballdrømmen

Flem er født og oppvokst i Kristiansund og spilte fotball for Clausenengen i mange år.

– Jeg tilhørte en gyllen generasjon med adskillig bedre spillere enn meg. Brødrene Stavrum, Jan Erlend Kruse, Trond Andersen. Øyvind Leonhardsen kom rett etter oss, men var med i den samme gruppa. Rett bak der igjen kom verdens mest kjente nordmann.

Han sikter selvsagt til Kristiansunds store sønn, Ole Gunnar Solskjær.  

– Så flyttet jeg til Oslo i 1989 for å gå på skole. Da begynte jeg å spille for Stabæk, som lå i fjerdedivisjon. Jeg havnet på rett sted til rett tid og var så heldig å få flyte med opp i divisjonene.

Årene i Stabæk ble en av tidenes oppturer i norsk fotball. Fra fjerdedivisjon til toppen av Eliteserien i et jafs. Cupgull i 1998. Med André Flem som kaptein og en gjeng visjonære gærninger på sidelinjen, blant andre Ingebrigt Steen Jensen.

– Det hadde ikke gått uten dem, uten de gærne tankene om at vi skulle spille cupfinale om fem år da vi lå i fjerdedivisjon. Hadde ikke de tankene blitt tenkt og sagt høyt, hadde det aldri skjedd. I dag går jeg rundt og sier at en dag skal jeg spille på en festival. Så kan man flire og le av det, og det gjør jeg selv også. Ja, det er en fjern og urealistisk tanke, en barnslig drøm, men hvis du ikke tenker det, så kommer du aldri til å gjøre det.

– Så du har overført litt av Steen Jensens tankegang til gitaren?

– Ja, og en dag skal Hitchhikers sannelig spille på en festival. Jeg kjenner noen festivalarrangører, og jeg sier til dem at nå er det vår tur. Dessverre er det få festivaler som tar inn coverband, har jeg sett.

The Hitchhikers opptrer på Onkel Blaa på Bekkestua. André Flem helt til høyre. (Foto: Markus Bjølgerud)

Inspirert av Neil Young

André Flems musikkinteresse ble vekket for alvor da han oppdaget tungrocken på 1980-tallet.

– Alle som ble konfirmert på den tiden, kjøpte et stereoanlegg. Jeg hørte mye på Deep Purple, Iron Maiden, Rainbow, Whitesnake, Quiet Riot. Jeg spilte høyt og ofte hjemme. Dunk-dunk-musikk, som mine foreldre kalte det.

Lyst til å spille gitar selv fikk han på 90-tallet da en kamerat, Jan Morten Pettersen, introduserte ham for Neil Young. Pettersen er i dag en av de to vokalistene i The Hitchhikers.

– Jan Morten spilte gitar og munnspill og var kjempegod til å synge Neil Young. Da tenkte jeg, pokker, det der må jeg lære meg. Han hadde en Martin D-1, noe av det billigste du kunne kjøpe av Martin på den tiden. Siden jeg spilte fotball, hadde jeg penger til å kjøpe meg en sånn, selv om jeg ikke hadde ferdigheter til å gjøre det.   

– Da du begynte å spille gitar, merket du at du hadde evner i den retningen?

– Det er litt samme mønster som med idretten. Jeg følte aldri at jeg var et stort talent. Men jeg skjønte at hvis jeg bruker mange nok timer, så blir jeg bedre.

– Du er jo kåret til Stabæks nest beste spiller gjennom tidende (etter Daniel Nannskog), så du må jo ha hatt talent?

– Definisjonen på talent er ofte at du har bedre ferdigheter enn mange andre. At du er veldig god teknisk, samtidig som du er rask og spiller godt. Jeg var verken rask eller spesielt teknisk, men jeg kunne lese spillet ganske bra. Det viktige er hva som sitter i topplokket, at det er en tøffhet, en stahet til ikke å gi seg. Litt av det samme opplever jeg når jeg driver med gitar nå. Jeg føler ikke at jeg tar ting lett. Det er bare snakk om timer med fingre som blir eldre og eldre.

Han er rett og slett ikke så glad i ordet talent.

– Jeg trener et gutter 10-lag her i Asker, og der brukes også talentbegrepet på de som er best nå. Men ofte kan du se at de nest beste, de spillerne som kanskje ikke har de samme ferdighetene nå, er mer konsentrert og jobber hardere. De bruker litt lengre tid, men det bor noe i dem. De har viljen til å gjøre ting på egen hånd utenom fellessamlingene. Jeg vil si at de som er i stand til å ta grep om egen utvikling, er større talenter enn de som har fått det litt gratis.  

– Martin Ødegaard er kanskje en av dem som har fått mye gratis?

– Nei, jeg tror han har brukt utrolig mange timer alene på en fotballbane der han har stått og jobbet med faren sin. Han har den indre driven til å øve ved enhver anledning. 

Jobber med data

André Flem har jobbet ved siden av fotballen nesten hele tiden, selv de fleste årene han spilte for Stabæk i Eliteserien. Etter toårig datautdannelse på høyskole, ble han ansatt i et firma som importerte de første bærbare PC-ene som var i bruk i Norge.

– Hvis det var noe galt med en maskin, måtte vi lodde kretskort og reparere dem selv. Det var ikke noe jeg hadde lært på skolen, men den gangen hadde man ikke noe stort serviceapparat. Vi måtte fikse det selv.

Siden 2008 har han jobbet i fotballforbundet.

– Vi er tre ansatte i fotballforbundet som jobber med digitale tjenester. Min lille seksjon har ansvar for de systemene vi vedlikeholder og utvikler selv. FIKS er et administrativt system hvor alt om kamper og spillere settes inn. Det er rundt 10 000 aktive brukere, alle som har en rolle i fotballen. All aktivitet organiseres i det systemet. Vi bruker fotball.no for å vise alle disse dataene, pluss en del redaksjonelt innhold. Og så har vi MinFotball-appen. I tillegg jobber vi med Office 365 og kontorstøttesystemene, som vi har sammen med Idrettsforbundet. 

Startet band

Gitar og sang har i alle år vært faste innslag på sammenkomster i vennegjengen hans i Asker. Flem har ofte hatt med kassegitaren.   

– Det er jo sånn når man tror man kan litt, så drar man fram gitaren i altfor mange sosiale lag. Skaper metning i stedet for etterspørsel, hehe.

Etter hvert utviklet det seg et hobbyband av vennegjengen. 

– Vi arrangerte en konsert selv. Leide lokale, kjøpte inn øl og solgte billetter. Det var kjempegøy, og da ble det tent en gnist. Dette er jo dritkult!

En stund før 50-årslaget sitt bestemte Flem seg for at han skulle spille elgitar på festen, selv om han aldri hadde tatt seg tid til å lære det. Han gikk til innkjøp av en Fender American Deluxe Stratocaster, satte sammen et lite band og øvde fram mot den store dagen.

– Opptredenen på 50-årslaget var såpass vellykket at den ga mersmak. Vi samlet gjengen fra det gamle hobbybandet og startet et ordentlig band.

Navnet ble The Hitchhikers, oppkalt etter et av de mindre kjente albumene til Neil Young. Bandet «maste» seg til en konsert på Baracoa i Asker. Etter hvert er det blitt flere konserter på Baracoa og rundt om i Asker. Under koronaen har de hatt to konserter foran huset til Flem. Klikk på bildet for å se smakebiter.

(Klikk for å se video på Facebook)

– Målet vårt er at hver gang noen hører oss spille, så skal de høre at vi har utviklet oss. Det har vi klart til nå. Første gang vi spilte konsert, var folk overrasket over at vi kunne spille i det hele tatt. Vi var der. Og så neste gang, «Gutta har øvd!» Siste gang, «Wow, nå begynner det å minne om noe». De skal høre den forskjellen neste gang også.

Vokalist i The Hitchhikers er han ikke. 

– Jeg har aldri likt å synge, selv om jeg gjør det innimellom. Det går mest på at jeg hører hvor flinke andre er. Når de begynner å synge, får de en annen stemme enn når de snakker. Det kommer en helt annen lyd! Hos meg kommer den samme snakkelyden. Så jeg går og venter på at det plutselig skal komme noe med klang i og litt vibrato, og at jeg skal holde tonene rent. Det har ikke skjedd ennå. Det er nesten så jeg burde funnet meg et sangkurs. Men jeg vil heller bruke tiden på strengene, for det er en stor nok utfordring.

The Hitchhikers, fra venstre: André Flem (gitar), Bjørn Jensen (bass), Jan Morten Pettersen (vokal/gitar), Rune Larsen (trommer), Per Jacob Gisholt (keyboard), Andreas Brunes (vokal/gitar). (Foto: Markus Bjølgerud)

Liker usminket musikk

På Hitchhikers repertoar står låter av Neil Young, Bob Dylan, Bruce Springsteen og andre artister i det landskapet.

– Vi avslutter alltid med Neil Youngs «Rockin’ in The Free World». Da gjør det ikke noe om strengene ryker. Det jeg elsker med Neil Young, er at det er så usminket, ikke glatt og polert. Han bryr seg ikke om at det spilles litt feil eller rustent. Så har han mange fantastiske låter, selvfølgelig. Men han når ikke Springsteen opp til anklene når det gjelder å holde en konsert og prate med publikum. Det er det jeg elsker ved Springsteen.

Flem har også noen norske favoritter.

– Jeg er imponert over Lars Lillo Stenberg. Jeg har sett ham mye på Young Neils-konsertene. Når han drar i gang en Neil Young-solo, ser du hvor god gitarist han er. Nikolai Grasaasen er også et av mine forbilder. Han er kanskje ikke så kjent, men er gitarist for Morten Abel og spiller ofte med sammen med Malin Pettersen. Så har du Lars Haavard Haugen i Hellbillies, og Geir Sundstøl. Jeg har stor respekt for det de holder på med. Jeg kommer aldri til å kalle meg flink selv. De er flinke.

Han lar seg ikke friste til å nevne George Harrison og Beatles, selv om intervjueren forsøker å dreie samtalen den veien. Men han har en god – og sann – historie på lager:

– En venninne av kona mi tok fly til Sør-Amerika for noen få år siden. I setet ved siden av satt det en eldre og litt uflidd mann, slik hun oppfattet det. Han prøvde å prate litt, men hun var ikke interessert. Da de nærmet seg landing spurte han hva hun drev med, og hun fortalte det. For høflighets skyld spurte hun hva han gjorde. «I’m retired, but I used to play in a band called the Beatles”, svarte Ringo Starr.  

Hva er planene for Hitchhikers når koronaen en gang er over?

– Min ambisjon er egentlig bare å ha det gøy. Jeg kan sammenligne det litt med fotballen. Å gå ut på scenen og prestere sammen med bandet er veldig relatert til det jeg opplevde i idretten. Hadde jeg kunne valgt på nytt i dag, mellom ball og gitar, så tror jeg at jeg hadde valgt gitar.

– Men da hadde ikke Stabæk rykket opp?

– Hehe. De hadde klart det uansett med de gærningene som var der da, og fortsatt er der. Idretten må du gi deg med, gitaren kan du ta med deg i grava.

To setninger om hva musikken betyr for deg?

– Verden ville vært et utrolig kjedelig sted uten musikken. Da hadde vi mistrivdes alle sammen.

%d bloggere liker dette: