Over sperregrensen (på gitar)
Terje Breivik er parlamentarisk leder i Venstre, et parti som kjemper en evig kamp mot sperregrensen. Hadde Breiviks gitarferdigheter telt med, ville det vært lett match.
Terje Breivik (55) kommer fra Ulvik i Hardanger, midt i tykkeste hardingfeleland. Så hvorfor valgte han gitar og ikke Hardanger spelemannslag?
– Nå må jeg være litt forsiktig. Jeg har ingenting imot hardingfele, men gitar er noe helt annet. Gitaren er tjue ganger tøffere. Jeg var selvsagt innom leikarring, som det heter, og prøvde å lære å danse. Men jeg fikk ikke den samme feelingen i kroppen som fra Status Quo og Rolling Stones. Det var to forskjellige vibber.
Midt på 1970-tallet var Terje Breivik 10 år, og gitarrocken dundret inn på gutterommet.
– Det første møtet med gitarrocken som gjorde sterkt inntrykk på meg, var noe så enkelt som Status Quos «Caroline». På den tiden var det et ungdomsband i Ulvik med gutter som var fire-fem år eldre enn meg. De var i stand til å spille «Caroline». For meg var det helt uoppnåelig.
– Den dag i dag kan jeg se på «Caroline» på YouTube og digge det. Det er det som er så fint med rock, det trenger ikke å være komplisert. Hva er det Lou Reed sier? «One chord is fine. Two chords is pushing it. Three chords and you’re into jazz».
Startet på bedehuset
Den første gitaren kjøpte han på postordre.
– Det var en halvakustisk som så veldig vakker ut i avisannonsen. Selv i dag hadde jeg sikkert slitt med å spille på den. Jeg skjønner ikke at jeg klarte å lære å spille på noe sånt!
Et gitarkurs fulgte med gitaren, og så fikk han hjelp av Lillebjørn Nilsens gitarbok.
– Vi hadde ikke musikkskole eller kulturskole i Ulvik på den tiden. Så jeg er høyst selvlært. Når du skulle lære deg sanger den gangen, måtte du høre på platene. Det ble aldri helt riktig. Av og til kjøpte jeg notehefter i en musikkbutikk i Bergen. Det var ikke som i dag, med YouTube og alle appene med tabulatur til sangene.
Hans første offentlige opptreden var på Bedehuset, sammen med en kompis.
– Kameraten min spilte blokkfløyte, og jeg på den håpløse gitaren. «Amazing Grace». Jeg hadde ikke stemt gitaren til blokkfløyta, men folk sa det var fantastisk. Sannheten er nok at det var helt fryktelig.
I 15-16-årsalderen ble han sologitarist i et coverband som spilte datidens hits til dans. Creedence Clearwater Revival, Eagles og Status Quo.
Pengene han fikk til konfirmasjonen i 1980, brukte han på å kjøpe en brukt Gibson Les Paul.
– Det er en 1976 Gibson Les Paul Goldtop Deluxe, egentlig en Les Paul Standard. Originalt hadde den minihumbuckere, som jeg i et lite smart øyeblikk byttet til vanlige humbuckere. I dag angrer jeg litt, for jeg innbiller meg at det er mer femtitallslyd i minihumbuckerne. Men så har jeg jo en annen Les Paul, en 1959 Reissue med PAF-mikrofoner. Den låter helt 50-tall.
– Hva er det med Les Paul som tiltrekker deg?
– For meg er Gibson Les Paul selve rockesounden. Å stå mellom en Les Paul og et Marshall-stack, er rimelig nær det fullkomne. Det er ikke bra for ørene, men det er vanvittig deilig.
Utdannet byråkrat
Av utdannelse er Terje Breivik kommunalkandidat fra Norges kommunal- og sosialhøgskole i Oslo, som i dag er en del av Oslomet.
– Kommunallinjen er det nærmeste du kommer byråkratutdanning i Norge. Jeg tror ikke den eksisterer lenger. Etter eksamen flyttet jeg tilbake til Ulvik og ble byråkrat i nabokommunen Granvin.
Han kom med i politikken som 22-åring.
– Alle partier lokalt prøver å ha noen ungdommer på listene. Jeg ble spurt av flere partier og sa ja til Venstre, som var det minst skumle. I 1987 kom jeg inn i herredsstyret, som det het i Ulvik, og siden har jeg vært politiker mer eller mindre sammenhengende.
Den politiske karrieren skjøt raskt fart. Ordfører i Ulvik fra 1996 til 2001. Generalsekretær i Venstre fra 2004. Andre nestleder i 2012. Stortingsrepresentant fra 2013, og i dag er han parlamentarisk leder.
Men han er ikke en rendyrket politisk broiler. Blant annet har han vært rektor ved Ulvik kommunale musikkskole. Tidlig på 2000-tallet var Breivik med på å bygge opp en internettleverandør i Ulvik.
– Dette var før ADSL kom. Noen oppegående IT-folk monterte en radiosender på toppen av Samvirkelaget midt i bygda. De leide en to megabits linje fra Telenor, og så kunne folk koble seg til via radiosendere. Vi skaffet investorer og bygde opp et selskap fra grunnen med 12-13 ansatte og solgte internettilgang. Så jeg har følt litt på kroppen hvordan gründere har det. Det er en nyttig erfaring å ha med seg som politiker.
Et av hans politiske hjertebarn er nettopp gründervirksomhet, særlig grønne bedrifter.
– Skal verden lykkes med å nå klimamål, er vi helt avhengig av å dra veksler på markedskreftene. Du trenger ikke å gå lenger enn til Sverige og Tyskland. Der etterspør forbrukerne grønne løsninger og produkter og er villige til å betale for dem i en helt annen grad enn i Norge. Skal verden komme i nærheten av målene i Paris-avtalen, må vi utvikle et internasjonalt system som setter en pris på CO2-avtrykk. Utslipp må bli dyrere over hele verden. Det må lønne seg å tenke alternativt. Da lager du også et marked for grønne produkter og grønn vekst.
Måtte overtales
Terje Breivik innrømmer at den politiske rockekarrieren neppe hadde blitt noe av uten et sterkt press utenfra.
– Jeg vil påstå at jeg er en såkalt skikkelig politiker. I den forstand at jeg er mer opptatt å bidra til flertall for saker, oppnå resultater, enn å vise frem egen fortreffelighet i sosiale medier. Altså saklig og litt kjedelig. De unge rådgiverne i Venstres stortingsgruppe maste fælt om at jeg måtte by på meg selv i sosiale medier. For å få opp «likes». Du spiller jo gitar, sa de, kan du ikke gjøre noe med gitar. Dette var høsten 2016.
En av rådgiverne var Åsmund Prytz, gitarist i det trønderske rockebandet Nullskattesnylterne.
– Uten at jeg helt visste det, hadde han gjort avtale med musikere og booket et studio. Da var det ingen vei tilbake.
Det var ikke hvilke som helst musikere som møtte Breivik i studio.
– Åsmund Prytz er tilfeldigvis kompis med Larry Mullins (Toby Dammit), den tidligere trommisen til Iggy Pop, som i dag spiller trommer og keyboards for Nick Cave. Larry er samboer med en dame fra Oslo og bor i Berlin. Tilfeldigvis var han i Oslo, så han ble med på trommer.
Øyvind Staxrud fra Raga Rockers spilte rytmegitar, og den mye brukte studio- og turnémusikeren Finn Tore Tokle bass. Vokalist var Torkil Torsvik fra Nullskattesnylterne.
– Amatøren Terje Breivik gikk altså i studio for første gang i sitt liv, med et sånt band! Selv etter 16-17 gjennomspillinger var Larry akkurat like entusiastisk.
– Det var en tre timers himmeltur. Dette var en onsdag, og på onsdager har vi gruppemøter på Stortinget. Jeg var helt høy på adrenalin og gikk rett fra studio til gruppemøtet. Det var en sånn nedtur. TV 2 var med og filmet dette, så det ble et flott innslag på TV.
Sangen de spilte inn, var laget av Terje Breivik og handlet om et aktuelt politisk stridstema.
– Jeg hadde skrevet budsjettrocken «Må noen gå?» Den handlet om regjeringens ultimatum til Stortinget den høsten: Hvis den såkalte bilpakken ikke ble vedtatt, ville regjeringen gå av. Det er en tretten på dusinet boogierock, ala Status Quo. Det ble knallsuksess, 80 000-90 000 nedlastninger. Likese’ene steg fra 200 til 2000 på et blunk. Og så stupte Venstre på alle meningsmålinger, hahahaha.
– Den andre sangen jeg skrev, var «Halvtolvstuen», da Ola Elvestuen ble 50 år. Han er notorisk for sein. Så vi kaller ham bare for Halvtolvstuen.
Etter hvert har Breivik laget en rekke politiske rockesanger. Siste bidrag ble urframført under Venstres landsmøte nå i høst og handler om lederstriden i partiet. I stedet for å sture over at han ble kastet som 2. nestleder, skrev Breivik en sang om prosessen, «Per og Gjengen».
Breivik har også laget en sang som hyller nylig avgåtte leder i Venstre, Trine Skei Grande. Dagbladet ga den følgende attest: «Hadde valgkampen til Venstre vært som hyllesten og denne 50-årslåta til Trine fra hennes kolleger, ville Grande vært statsminister i dag.»
Med sine politiske rockelåter bidrar Breivik til å holde liv i en utdøende sjanger der Vømmøl Spellmannslag og Hoola Bandoola Band var ledestjernene. De var også venstrevridde, vel og merke med liten v.
Har lært skalaer
I voksen alder har Terje Breivik fått litt mer musikkteori innabords, via nettet. Han har blant annet pugget alle kirketoneartene: ionisk, dorisk, frygisk, lydisk, miksolydisk, eolisk og lokrisk. Prosenten norske rockegitarister som mestrer disse skalaene, er garantert lavere enn Venstres velgeroppslutning.
– Det er smart å kunne dem. Jeg er en enkel rockegitarist og har ikke ambisjoner om å bli noe annet. Men kan du bruke andre skalaer enn bluesskalaen, høres det av og til tøffere ut. Mer variert. Det blir også litt lettere å finne ut av andres gitarsoloer. Det er egentlig bare et instrument for å gjøre livet litt enklere. Det er med musikk som med gode taler, bak det spontane så ligger det mye øving.
– Da snakker vi veldig mye?
– Ja, jeg er en som liker å gjøre ting skikkelig. Det er fordelen med et eremittliv i Oslo. Du har mange ledige timer på kveldstid, selv om politikerlivet er 24/7. Når du ikke har noen å ta hensyn til, er det bare å skru på forsterkeren og stå og spille en time eller to.
Forsterkeren han har i stortingsleiligheten er noe så uvanlig som en Koch Twintone II. Det er en nederlandsk kombo med 12-tommers høyttaler. Av hensyn til naboene bruker han en attenuator, slik at han kan spille med mye vreng på lav styrke.
– Om morgenen har jeg som fast rutine å høre Politisk kvarter på radioen, det er en del av jobben. Da står jeg og øver på skalaer eller noe annet samtidig.
Breivik har faktisk laget en sang om Politisk kvarter. Til programmets 50-årsjubilem. Utenom Breivik er det kanskje bare Egil Hegerberg som kunne kommet på den tanken.
Terje Breivik Band har opptrådt også utenfor det politiske miljøet. I fjor sommer spilte de på Odal Rockefestival. Dagen etter bar det videre til to konserter på Voss. Breivik takker rocken for at han slapp å hoppe i fallskjerm.
– Jeg var invitert til å åpne Ekstremsportveko på Voss. De har som tradisjon at politikeren som åpner uka får tilbud om et tandemhopp som takk for jobben. Men jeg har høydeskrekk, så no way! Da de ringte, tenkte jeg, hva i svarte gjør jeg? Istedenfor at jeg hopper tandem, er det greit at jeg tar med meg bandet mitt, lager en egen veko-rock og bruker den som åpningstale? Og så sa de ja. Det var 4000 publikummere i teltet. Stemningen var høy. Rock er aldri feil i en sånn situasjon.
Liberal skiteknikk
Mange vil mene at Terje Breivik bedriver en del ekstremsport, selv om han ikke tør å hoppe i fallskjerm. Han har en fortid som skiskytter og trener fortsatt mye.
– Jeg er jo treningsnarkoman. Dessverre, får jeg si, selv om det er blitt bedre med alderen. Jeg føler at jeg må ut hver dag, hvis jeg kan. Det er omtrent som å pusse tennene.
I sommerhalvåret er treningen en variasjon mellom rulleski og løping.
I Oslo løper han til Skillebekk og ut på Bygdøy. På rulleski går han gjerne fra Bjerke og opp langs riksvei 4 i Groruddalen, videre til Gjelleråsen, ned til Hellerudsletta og bort til Skedsmokorset. Ikke å undres over at han er like tykk som Ronnie Wood.
– Ellers har vi et kjempefint treningsstudio på Stortinget. Hvis dagene er hektiske, drar jeg dit og tar en intervalløkt på tredemølle eller stakemaskin. Det er jo kjedelig, så du må ta intervaller.
På ski og rulleski er det skøyting som gjelder, ikke klassisk.
– Skøyting er den liberale skiteknikken. Alt er lov. Du kan ta deg fram på den måten du vil. Klassisk er rigid, du må gå sånn og sånn. Skøyting er også fredens skiteknikk. Ingen blir forbanna om det går en hund – eller hest – i skøytetrassen, sånn som i klassisksporet. Hadde alle drevet med skiskøyting, ville det ikke vært krig på jord.
Det er sjelen som skal spille
En av Ulviks største sønner er dikteren Olav H. Hauge (1908-1994).
– Enhver gammelordfører i Ulvik kan sitere Olav H. Hauge i bøtter og spann. Han har veldig mange gode dikt. Mange underfundige.
Et av dem er «Gjer ein annan mann ei beine». «Ei beine» betyr en tjeneste.
– Diktet handler om en mann som går til fots fra Østlandet til Vestlandet. Underveis blir han rodd ut den veiløse Osafjorden og vil betale for det. Men roeren, Osamannen, sier han ikke har behov for betaling. «Eg vil betala, eg kan ikkje nå deg med ei beine att», sier mannen. «Så gjer ein annan mann ei beine då, sa Osamannen og skauv ifrå.» Det er fin livsfilosofi.
Et annet av Hauges dikt heter «Fela».
– En mann tar ned en gammel og støvete fele fra veggen og forsøker å spille på den. Men det kommer bare ulyd. Han undersøker fela, men finner ingen feil.
Det nyttar ikkje spela
um fela so er stillt,
når hugen din er brosten
og ber på sjukt og ilt.
For det er ikkje fela,
men sjeli som skal spela.
Breivik har satt musikk til et av Hauges dikt, «Din veg». Han har ikke brukt det til noe, for han mener at han ikke kan synge.
– Jeg har jobbet i barnehage, og en gang satt jeg med to-tre år gamle jenter på fanget og sang «Mikkel Rev». Midt i andre vers pirket den ene meg på brystet og sa, «Du Terje, det er ikke sånn den sangen er». Så jeg kan ikke synge.
Har flere band
Terje Breivik nøyer seg ikke med å spille i et band i Oslo. På Vestlandet har han flere.
– Jeg har et kompisband i Ulvik og er med i et coverband på Voss. Det hender jeg lager sanger til dem på dialekt. På skikkelig språk, hehe. Selv Olav H. Hauge hadde syntes det var greit nok.
Jo, og så spiller han i et AC/DC-coverband. Det holdt han nesten på å glemme. AC/DC-bandet kom ut av kjelleren for første gang i fjor høst.
– Det er broder’n som er AC/DC-mannen. Det er egentlig med skam jeg må innrømme at det var han som fikk meg til å øve på AC/DC. Det de gjør, er ikke vanskelig rent teknisk, men det er så vakkert samspill.
– Nå høres det ut som jeg bruker mye tid på musikk. Men spesielt coverbandet på Voss er så flinke musikere at vi gjør hjemmeleksa før vi møtes på øving. I fjor øvde vi inn 25 låter ganske kjapt. Trommeslageren lagde en spilleliste på Spotify, og så satt jeg her på hybelen og lærte meg sangene.
Hjemme i Ulvik har han forsterkeren som ikke egner seg på hybelen i Oslo. Det er en Marshall Silver Jubilee 2555x med tilhørende kabinett, 2551AV med Vintage 30 høyttalere. Pedalen er en Scaffer Replica Classic.
– Det låter kuler og krutt.
Breivik hører mye på musikk, ikke minst på de nesten fem timer lange bilturene til og fra Ulvik. Og han er glad i band som spiller høyt.
– Queen er en av mine favoritter. Jeg liker ZZ Top, og selvsagt AC/DC. Jeg synes Slash spiller veldig fine og melodiøse soloer. Han har blant annet en solo på Guns N’ Roses’ versjon av «Knockin’ on Heaven’s Door» som er all time high etter mine begreper. Ikke noe vanskelig, men du skal liksom finne på det. Jeg er også kjempeimponert av Ronnie Le Tekrø. Han er en eminent gitarist.
– Et norsk band jeg har hørt mye på, er Ingenting fra Sandnes. Tøff rock med morsomme, norske tekster. Hvorfor de ikke er betydelig mer kjente, er for meg en gåte, ikke minst med tanke på de gode gitaristene. Ellers er Norge i ferd med å få en ny, internasjonal gitarstjerne jeg oppdaget i høst, Tora Dahle Aagård. Hun kan virkelig anbefales å høre på.
– Har du noen mål innenfor gitarspilling, noe nytt du skal lære deg?
– Yngstebroren min er countrymann. Så jeg har tenkt å bruke vinteren til å lære meg å spille country skikkelig. Men det må du ikke si til han. For jeg har sagt at han ikke får låne Les Paul’en min hvis han skal spille country på den!
Slipsteinsvalsen neste?
Neste høst er det stortingsvalg igjen. Er det avklart om du stiller til gjenvalg?
– Nei, vi har nominasjonsmøte i februar. Jeg hadde møte med nominasjonskomiteen i går, men den samtalen får forbli mellom meg og komiteen så lenge.
– Men du har lyst til å fortsette?
– Både ja og nei. Venstre har sittet i en maktposisjon i den perioden jeg har vært på Stortinget, så jeg har vært utrolig privilegert. Jeg har kunnet gjøre en forskjell, være en pådriver og få gjennomslag. Blant annet for masse ny grønn politikk. Vi har fått et grønt statlig investeringsfond som gjør det vesentlig enklere å industrialisere nye løsninger og ny grønn teknologi. Motivasjonen for å fortsette å jobbe for så viktig politikk, er stor. På den andre siden er det ikke lenger like moro å kjøre over Hardangervidda i snøstorm og dårlig sikt, som det var de første årene.
Skulle stortingsplassen glippe, har Breivik noe å falle tilbake på. Et lite selskap som heter Hardanger slipeverksted.
– Jeg er autorisert knivsliper og frisørsaksesliper, og for å holde muskelmotorikken ved like tar jeg på meg noen slipeoppdrag. Det er akkurat som ved gitarspilling. Så jeg har slipt for 50 000-60 000 i året de siste årene. Mest frisørsakser. Frisørsakser må du ha spesialutstyr for å slipe, for det er et presisjonsinstrument.
– Her gjelder det å passe gitarfingrene?
– Jeg har skåret meg mange ganger. Det er ulempen når du kan faget, at det blir veldig skarpt. Jeg bruker en svensk slipestein som heter Tormek. I kassene med slipestein følger det med en pakke plaster. Svenskene har humor de også!
– Hvor lenge kommer du til å fortsette med Terje Breivik Band?
– Terje Breivik Band er nok litt avhengig av stortingsplassen, vil jeg tro. Jeg er jo ikke en gitarist som kunne hatt et sånt band hvis jeg ikke hadde hatt en unnskyldning for det. Spille rock kommer jeg til å gjøre resten av livet, i hvert fall så lenge fingrene funker. Hva er livet uten en jevn dose rock’n’roll?
