Bjørn Sundquist: – Lo første gang jeg hørte Bob Dylan
Bjørn Sundquist er kåret til det siste århundrets beste mannlige filmskuespiller i Norge. Egentlig hadde han planer om å bli musiker.
Sundquist (72) er pensjonist på sjette året. Det betyr ikke at han ikke jobber. Han er blant annet med i neste sesong av Netflix-serien Ragnarok, som skal vises senere i år.
Snart skal han forhåpentligvis i gang igjen med forestillingen «Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk» på Det Norske Teatret, som har hatt koronapuse. Det er en teaterkonsert der 11 skuespillere tolker Dylan-sanger som Tom Roger Aadland har oversatt.
Sundquist framfører tre sanger, blant annet åpningssangen «Ikkje mørkt enn» (Not Dark Yet). De to andre er «Langsmed heile vakttårnet» (All Along the Watchtower) og «Du som lever av krig» (Masters of War).
Forestillingen har fått mye skryt.
Mona Levin i Aftenposten skrev blant annet: «Det er kje mørkt enn, men det nærmar seg, leser Bjørn Sundquist så håret reiser seg i nakken. Hans ulvehyl, som går over i joik, setter seg i ryggraden.»
– Jeg har et veldig sterkt forhold til Bob Dylan. Første gang jeg hørte ham var på sekstitallet, på gutterommet til en kamerat. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. På grunn av stemmen begynte jeg først å le. Men så hørte jeg på tekstene, og etter hvert skjønte jeg at det var alvor. «Maggie’s Farm» er nesten som joik, sier han og gir en prøvesmak i telefonen.
En annen kamerat introduserte ham for jazzen.
– Jeg hadde ikke skjønt noe av jazz, for meg var det bare sånn pling-plong. Jeg fikk ikke tak i det. Men så spilte en kamerat Undercurrent for meg, med Bill Evans og Jim Hall. Bare piano og gitar. Da gikk det plutselig et lys opp for meg. Det var en helt annen musikalsk verden enn jeg hadde vært i før.
I tillegg til Jim Hall, setter han stor pris på jazzgitarister som Wes Montgomery, Bill Frisell, Pat Metheny og John McLaughlin. På rockesiden nevner han Jimi Hendrix, Jeff Beck og David Gilmour.
Radio Lux hele natta
Sundquists dypeste musikalske røtter er likevel surf-gitar og twang. Det var der det hele startet. En av hans første favoritter var «Monster Beat» med The Beatnicks.
For ikke å snakke om The Shadows, med Hank Marvin på sologitar.
– Etter at jeg hørte «Apache» med Shadows første gang, var det som å være forelsket. Da jeg hadde fått plata, løp jeg til en venn på den andre siden av byen for å spille den for ham. Jeg kjøpte alle Shadows-plater jeg kom over.
På begynnelsen av 60-tallet var det langt under NRKs verdighet å spille popmusikk, så Radio Luxembourg var redningen for Bjørn Sundquists generasjon.
– Vi hadde en radio i stua, og etter at moren og faren min hadde lagt seg, hørte jeg på Radio Luxembourg. På lav lyd, så jeg ikke skulle vekke dem. Noen ganger sov jeg ikke om natta i det hele tatt og gikk i svime på skolen. Da Shadows kom med «Geronimo», spilte Radio Lux låta tre ganger i løpet av en natt. Jeg satt der hele natta og ventet på at de skulle spille den på nytt. Det er fremdeles en av de beste låtene jeg vet.
Andre helter var Spotnicks fra Sverige og The Ventures. Han likte også Shadows-bassisten Jet Harris da han startet for seg selv.
– Så må jeg ikke glemme Duane Eddy. Han hadde en dyp og melankolsk gitartone som samtidig var røff og tøff. Jeg er jo fra Nord-Norge, så det må være litt tøft også.
Sundquist hadde to lokale gitarhelter da han var tenåring i Hammerfest på begynnelsen av 1960-tallet.
– Den ene var Svein Olsen i The String Boys, som var en instrumentalgruppe. Han hadde blant annet en røff versjon av «Det var på Capri». Så var det Josef Nilsen, som var en veldig god jazzgitarist. Han imponerte stort med «Tico Tico».
Klarte ikke barrégrep
Sundquist ble inspirert og ville lære seg å spille gitar. Men han støtte på et uventet hinder.
– Den første gitaren jeg kjøpte, var en svart Kawai plankegitar til 250 kroner. Samtidig bestilte jeg Jørgen Ingmanns gitarkurs, et brevkurs med lærebok. Etter en stund viste det seg at jeg ikke klarte å ta F-barrégrep. Jeg klarte ikke å trykke ned strengene der. Andre steder på halsen gikk barrégrepene greit, men ikke F. Da holdt jeg på å gi opp. Jeg bestemte meg for å kaste gitaren. Dagen etter skulle jeg prøve for en siste gang – og da satt det! Det var en stor lykkefølelse. En stengt dør gikk opp.
Da barrégrepene var under kontroll, merket Sundquist at gitar var noe han hadde anlegg for.
– Jeg følte at jeg var musikalsk, for jeg klarte å spille toner i rekkefølge. Det var sikkert derfor jeg ble sologitarist. Jeg var flink til å spille «Amorada».
– Jeg lærte meg Arthur Smiths «Guitar Boogie» så godt at jeg kunne spille den med gitaren på ryggen. Senere gikk det ikke så verst med «Little Wing» heller. Jeg hadde faktisk planer om å bli musiker, men så kom jeg inn på teaterskolen på første forsøk. Jeg hadde vært med i en komedie som Hammerfest Studiescene satte opp, «Aldri så galt». Det var min debut som skuespiller. Jeg følte at det stemte, akkurat som med gitaren. Jeg måtte øve, men dette fikset jeg.
Den første gruppa Sundquist var med i, kalte seg The Surfriders. Kawai’en ble skiftet ut med en elektrisk Eko-gitar.
– Vi var kjent og likt i byen og spilte rundt omkring. Folkets hus var det store møtestedet på fredags- og lørdagskveldene. På hverdagene spilte vi taffelmusikk på Finnmarksbo, som nå er Hammerfest Hotel. Vi sto i et hjørne og spilte lavt. Det var ikke alltid så mye folk, så da fikk vi øvd samtidig.
Hermet Ray Davies
En dag ble han headhuntet til en gruppe som spilte mer moderne popmusikk.
– Det var en rockekonsert der Surfriders spilte først og The Guys etterpå. De spilte «My Generation» av The Who, og jeg fikk fullstendig hakeslepp. Jeg hadde foreslått at vi skulle spille «Satisfaction» i Surfriders, men vi hang igjen i 50-tallet. The Guys var midt i øyet på meg, og de spurte om jeg ville bli med.
– Jeg husker at Kåre kom bort til meg og la en gitarkasse på scenekanten. Prøv denne, sa han, og tok ut en sunburst Stratocaster. Det ble til at jeg overtok gitaren og ble sologitarist i The Guys.
The Guys hadde bra og dyrt utstyr. I tillegg til Fender-gitarene hadde de kjøpt sangsøyler og et VOX-anlegg.
– Vi måtte betale ned på utstyret hver måned. Honorarene vi fikk, ble sendt rett videre til butikken i Narvik. Vi hadde aldri fem flate øre.
The Guys spilte all slags popmusikk som lå på hitlistene. Jimi Hendrix. Beatles. The Kinks.
– Vi var ikke særlig gode sangere, men vi koret greit. De andre i bandet syntes ikke at jeg kunne synge, og lo hver gang jeg forsøkte. Det hendte de brakk seg av latter. De mente ikke noe vondt, men de tok sangselvtilliten fra meg. Men jeg kunne etterligne Ray Davies, herme stemmen hans, og da fikk jeg synge litt Kinks. De syntes fortsatt det var dårlig, men dårlig på den riktige måten.
Da medlemmene i The Guys ble innkalt til militæret i 1968, kunne de ikke lenger betale ned på utstyrslånet.
– Vi måtte selge alt, og gruppa ble oppløst. Gitarer og forsterkere ble auksjonert bort, også Stratocasteren min. Sånn som jeg husker det, er det den beste gitaren jeg har hatt.
Sundquist har hørt en skrekkhistorie om hva som hendte med Stratocasteren.
– Den havnet visst i Kautokeino, og under en tredagersfest var det en kar som tok den ut av et klesskap. Den hadde bare fire strenger, og uten forsterker ble den brukt til å spille til allsang, «La oss leve for hverandre.» Da jeg hørte det, tenkte jeg at gitaren hadde havnet i helvete.
Holdt på dialekten
Sundquist begynte på teaterskolen i 1969, da han var 21 år gammel.
– Jeg tenkte på å slutte på skolen flere ganger, på grunn av dialekten min. Jeg ble fratatt selvtilliten fordi jeg ikke klarte å snakke Oslo-språket. Du måtte det den gangen, og jeg greide det ikke.
Det løsnet ikke for Sundquist før han kunne bruke sin egen dialekt i forestillingen Bonanza Superskip på Det Norske Teatret i 1979. Det ble en stor suksess.
– Jeg er glad for at jeg sto på mitt. På det området har jeg vært en pioner. Jeg har vist at det går an å spille Ibsen og Shakespeare på min dialekt. Bruke min blues i tonen, det nordnorske tonefallet.
Siden har han ikke sett seg tilbake, som det heter. Teaterforestillinger, tv-serier, kinofilmer. Karrierens mange høydepunkter har gitt ham Teaterkritikerprisen, Gullruten og Æres-Amanda.
Sundquist var først ansatt på Det Norske Teatret, senere på Nationaltheatret. Fra 1996 har han vært frilanser.
– Jeg er et ja-menneske. Har hatt 11 jobber samtidig. Reist rundt og gjort alt hele tiden. Aldri fri i 25 år. Plutselig sa kroppen stopp, og i 2005 fikk jeg hjerteinfarkt. Heldigvis ble jeg operert raskt, og jeg har ikke hatt noen plager senere.
Fikk flott Stratocaster
En Fender Stratocaster har vært med ham i gode og onde dager.
– På slutten av 70-tallet kjøpte kona mi en rød Stratocaster til meg, for 16 000 kroner. Uten at jeg visste det. Da felte jeg en liten tåre. Den har samme rødfargen som Hank Marvins.
Stratocasteren er ofte i bruk hjemme i huset på Nesodden.
– Jeg liker å «famle» med gitaren. Sitte og finne noen akkorder og høre om jeg har det i fingrene den dagen. Det er min form for yoga.
Sundquist har opptrådt som gitarist en rekke ganger også i moderne tid.
– Vi hadde en reunion med The Guys i Hammerfest i forbindelse med byens 200-årsjubileum i 1989. Vi skulle egentlig bare ha én konsert, men det ballet på seg slik at vi spilte hver eneste dag i tre uker i sommerferien min.
Under lanseringen av filmen Jernanger, spilte han flere ganger sammen med filmens regissør Pål Jackman. Blant annet i NRK-programmet Grosvold.
Sundquist tok også fram gitaren under enmannsforestillingen Et Hælvettes liv i 2017.
Spiller med kompiser
Han er med i noe som kanskje kan utvikle seg til et nytt band.
– Bassisten i The Guys, Jan Johnsen, bor i Fredrikstad. Han har spilt en del sammen med en veteran fra rockemiljøet i Halden, Bjørn Bergstrøm. Så nå samles vi av og til hjemme hos Jan eller Bjørn og spiller. Vi er ikke så gode, det må sies, men vi koser oss.
Denne gangen spiller han ikke bare coverlåter.
– Jeg har fått til en blues – komponert blir vel litt sterkt å si – med tekst på engelsk, «Loose Blues». Jeg lagde noen låter før det, men de har vi forkastet etter hvert. Vi har et par instrumentallåter også, og da prøver jeg å spille litt twang.
Når de får noen flere låter, håper han de kan utvide med en keyboardist og en trommeslager.
– Hvis vi blir et band, må vi jo ha et navn. Jeg har ikke fortalt det til de andre ennå, men jeg har tenkt på et nordnorsk uttrykk om blåst og uvær, Fokk og Rokk. Det er litt tvetydig, hvis du vil tenke sånn, hehe.
Sundquist er vokalist i den lille gruppa uten navn. Han har fått tilbake selvtilliten som sanger.
– Man trenger ikke ha så pen stemme for å synge. Tenk på Bob Dylan. Det handler om å få fram teksten i en sang. Det er alltid fint å høre på folk med pen stemme, men noen ganger virker det nesten som de nyter seg selv. Så jeg liker de som ikke synger så vakkert, Dylan, Mick Jagger, Johnny Cash.
Sundquist hører mye på musikk, og han er altetende.
– Musikk er en viktig ingrediens i livet. Jeg har tenkt på hvilken sans jeg ikke vil miste, og da har jeg ofte tenkt på hørselen. Hvis jeg får foten, går jeg inn på YouTube og kan høre i timevis på gitargrupper fra sekstitallet. Jeg liker best twang, fordi det er det jeg kan tenke meg å spille selv.
Så kommer han på at han har glemt å nevne en av sine store favoritter, Chet Atkins.
– Jeg har aldri klart dette med fingerpicking. Men vi spilte «Yakety Axe» i The Guys på vår måte, med plekter!
Helt på tampen trekker han fram en gruppe som intervjueren aldri har hørt om, The Snapshots fra Harstad.
– Nesten ingen andre har hørt om dem heller. Hør på «Tatervise ved bålet». Gitarspillet og feelingen er veldig bra.
