Har alltid improvisert
Trond Nikolaisen er ekspert på samfunnssikkerhet. Når han spiller gitar, gjør han det helst uten sikkerhetsnett. Improvisasjon er hans tilnærming til musikken.
Etter 20 år i Forsvaret, jobber Trond Nikolaisen (51) nå med samfunnssikkerhet i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. På fritiden spiller han gitar i ambient/elektronika/alternativ/jazz-duoen The Space.
At det ble jazz som Nikolaisen skulle bruke mye av tiden sin på, har en svært trist bakgrunn.
– Sønnen vår døde i 2014, og da raste verden sammen på veldig mange måter. Jeg bestemte meg for å begynne med noe som var vanskelig, altså jazz, for å få noe annet tenke på.
Petter Omsland Nikolaisen var 22 år gammel da han ble påkjørt og drept av en fyllekjører på fylkesvei 176 ved Gardermoen. Petter var ivrig syklist og var på treningstur sammen med fire kamerater. En 43 år gammel mann med over 2 i promille kom over i feil kjørebane.
– De to første ukene etter at vi mistet Petter, klarte jeg ikke å spille gitar. Under begravelsen ble det spilt mye gitarmusikk, og jeg klarte ikke spille uten at det minnet meg om bortgangen. Men etter hvert har gitaren fått en terapeutisk rolle i livet mitt. Musikken gir meg en pause fra tankene og sorgen. Den gir meg noe jeg ikke kan få gjennom noe annet, tror jeg. I den grad man kan snakke om åndelighet i dagens samfunn, tror jeg det ligger litt ånd i det. Ikke nødvendigvis ånd som i Gud, men som i noe som ikke kan forklares logisk og rasjonelt.
– Før Petter døde hadde jeg allerede bestemt meg for å slutte å røyke, og at jeg ikke skulle drikke alkohol, og så skulle jeg legge pengene til side. Jeg regnet ut hvor mye jeg brukte på å gå på byen og sånn, og tenkte jeg skulle sette av pengene for å kjøpe instrumenter. Så da begynte jeg å samle litt på gitarer og gitarrelatert utstyr.
– Den første gitaren jeg kjøpte, var en Ibanez jazzgitar, en Pat Metheny PM120, for nå skulle jeg jo satse på jazz. Den hadde jeg et halvt år, og så dukket det opp en Gibson L5 CES, den råeste gitaren jeg hadde hørt om. Det er en stor orkestergitar. Noen kaller den gitarenes flygel. Da solgte jeg Ibanez’en og flere andre ting, for den var så dyr.
– Det har blitt sånn at jeg har satt av litt penger hver måned. Flygelet som står i stua har jeg også kjøpt for penger jeg har spart på denne måten. Det er veldig artig at disse instrumentene er byttet mot tobakk og turer på byen.
Har du noen gang hatt lyst til å jobbe med musikk?
– Jeg har tenkt på det, for å gjøre noe som jeg vet er positivt for meg. Spesielt etter at Petter døde har jeg hatt litt problemer med å jobbe. Så jeg er sykmeldt nå, og jeg har vært det i perioder. Men det er vel for sent, tenker jeg, å komme seg inn i noe i musikksammenheng som kan gi noen penger i kassa. For det er ikke lett. Jeg kjenner noen som er profesjonelle musikere, og de har jobber ved siden av musikerlivet.
Begynte i garasjeband
Nikolaisens musikalske liv startet da faren hans kjøpte et elektronisk orgel og en akustisk gitar.
– Elektroniske orgler var veldig populære midt på 1970-tallet. Det som faren min kjøpte, hadde høyttaler og basspedaler. Jeg begynte på orgelkurs hos Pål Mørk og Øyvind Lahn i Drøbak, som var aktive i musikklivet i Drøbak på den tiden. Det var sånn jeg begynte med musikk, hvis man ser bort fra blokkfløyte. Det var orgel først, og så gikk jeg over til gitar rundt 1980.
– Den første elektriske gitaren jeg fikk, var en Maja, en japansk SG-kopi. En ganske bra gitar, faktisk. Den koblet jeg til en Peavey 10 watts forsterker, og så tror jeg at jeg hadde vrengboks.
I gata der han bodde, var det flere garasjeband.
– Det var tøft å spille i band, selv om ingen av oss kunne spille så mye i starten. Kiss var veldig populære på den tiden. Etter hvert ble det mye hardrock og metall. Men jeg fant meg ikke til rette i den mørke metallidentiteten som preget rockemiljøet. Så jeg tok min egen vei. Jeg begynte å like jazzrock, og jeg husker instrumentalplatene til både Lava og Level 42. Det var noe av det tidligste de ga ut, tror jeg. Det var en helt annen type musikk.
Allerede den gang syntes han den strenge inndelingen i musikksjangere var problematisk.
– Jeg likte en del pop og annen musikk, men det var det ikke spesielt tøft å si høyt i rockemiljøet. Det var ofte en forventning om at alt skulle passe inn i en ganske trang ramme. Og jeg, som var inspirert av mange forskjellige musikktyper, klarte aldri å gjøre det. Jeg var en stund kjempeopphengt i Toto og gitaristen deres, Steve Lukather. Han spilte på en Valley Arts gitar som var svindyr på den tiden. Jeg hadde ikke råd til en slik den gangen, så jeg bygde en gitar som lignet og som ble utstyrt med Lukather signaturelektronikk.
Nikolaisen var med å starte et band med det kreative navnet Dr. Øbak.
– Dr. Øbak startet som instrumentalband i 1999. Vår første konsert var i regi av bluesklubben i Drøbak, men vi passet ikke helt inn der, siden vi var litt på siden av blues. Det største vi gjorde var å varme opp for Nazareth på Oscarsborg festning, jeg tror det var sommeren 2006.
– Vi deltok også i noen større jobber på Fredriksten festning i Halden, hvor vi var innleid som backingband for kjente, norske artister. Vi var også med i en musikal i anledning HC Andersens 200-årsjubileum som ble spilt på flere teaterscener i Østfold. Jeg sluttet i bandet i 2006, da jeg begynte på universitet i Stavanger. Dr. Øbak holder på ennå, uten meg. De er fortsatt aktive og spiller blant annet i badeparken i Drøbak på sankthansaften hvert år.
Nikolaisen er stort sett selvlært på gitar.
– Jeg har tatt privatundervisning ved enkelte anledninger. Det har ofte vært hvis det har gått noen år hvor jeg føler at jeg gjentar meg selv og improviserer det samme hver eneste gang. Jeg blir lei hvis det går i den samme tralten.
– Tidlig på 90-tallet tok jeg noen timer hos Svein Dag Hauge i Lava. For noen år siden gikk jeg hos en gitarist som heter Gildas Le Pape, som nå spiller i Hot Club de Norvège. En annen jeg har tatt timer hos, er Arne Qvigstad. Så det har vært med ujevne mellomrom, for å få en veiledning for hva jeg bør utforske.
– Jeg har også vært så heldig å ha en jazzpianist i nabolaget, Thomas Edvardsen. Det å spille med ham de siste årene har vært uvurderlig når det gjelder å lære jazzimprovisasjon. Det er veldig inspirerende å spille med en så dyktig jazzmusiker.
Har musikkteori vært en del av undervisningen?
– Ikke så mye. Jeg kan ikke noter. Det er en ulempe, selvfølgelig, men jeg har ikke orket å lære meg det. Men det ligger jo litt teori i det, uansett, da. Det er en måte å tenke på og en måte å tilnærme seg et utrykk både rytmisk og tonalt.
Overraskende forbilder
De fleste gitarister nevner andre gitarister når de skal fortelle om sine inspirasjonskilder og forbilder. Det første navnet Nikolaisen kommer på, er Bill Evans.
– Jeg har hørt en del på pianister de siste årene. Kanskje spesielt Bill Evans, men også Oscar Peterson og Marian Petrescu. Jeg så Petrescu på Django-festivalen, som Jon Larsen i Hot Club de Norvège arrangerer. Det er jo egentlig en festival med hovedfokus på Django Reinhardts gitarspill, og halvparten av publikum gikk før Petrescu begynte å spille. Men de visste ikke hva de gikk glipp av.
Når man som gitarist er inspirert av pianister, da må man ha kommet ganske dypt ned i jazzmaterien?
– Jeg føler ikke det selv. Jeg føler at jeg er ganske langt unna. Jeg øver hver dag, og har et håp om å komme litt dypere enn der jeg er nå.
Det er også noen gitarister han ser opp til.
– Pat Metheny er grensesprengende. Jeg har hørt på ham siden han var med på en poppa jazz-skive med Silje Nergaard for mange år siden. Jeg har sans for Wes Montgomery, Joe Pass, Bireli Lagrene, Sylvain Luc og Al De Miola. Du har mange flinke i Norge også; Frode Kjekstad, Eivind Aarset, Hans Mathisen.
Så banner han i kjerka.
– Jeg har hørt litt på Jimi Hendrix, men jeg syntes ikke det var det helt store.
Vervet seg
Nikolaisens yrkeskarriere startet med førstegangstjenesten i 1992. Han vervet seg, tok befalsutdanning og ble værende i forsvarssektoren i 20 år. Ti av årene i uniform, blant annet i Kosovo og i Hærens jegerkommando. Deretter ti år i sivil stilling i Forsvarsbygg, der han jobbet med sikring av statlige bygninger.
– Sammen med de militære avdelingene har Forsvarsbygg sikkerhetsansvar for en del anlegg i Forsvaret. Den gangen var det slik at selv om vi var 20 rådgivere i kompetansesenteret for sikring av bygg, kunne vi i villfarelse gi ulike råd om de samme problemstillingene. Vi som skulle være den spisseste kompetansen på feltet, skjønte at vi måtte samordne oss og dokumentere kunnskapen vår.
Samordningen skjedde i form av en bok, Sikringshåndboka, med undertittelen «håndbok i sikring og beskyttelse av eiendom, bygg og anlegg mot terrorhandlinger, spionasje, sabotasje og annen kriminalitet».
Nikolaisen ble bedt om å være prosjektleder.
– Jeg hadde vært sikkerhetsoffiser rundt om i Forsvaret i Norge og i utlandet og hadde oppdaget at det ikke fantes standarder for hva som kunne være riktig sikkerhetsnivå når man skal sikre ulike verdier, for eksempel våpen og bygninger. I utgangspunktet var boka ment for oss selv, for forsvarssektoren. Det fantes ingen slik bok fra før. Ingen av våre samarbeidende nasjoner hadde noe tilsvarende. Så det var en utfordring å lage den, men det var et veldig spennende arbeid.
Boka kom ut i 2005 og brukes av mange den dag i dag.
– Vi hadde et førsteopplag på 500 eller noe sånt, og det ble borte med en gang. Den ble trykket i flere opplag før Forsvarsbygg ga ut en revidert utgave etter at jeg sluttet der. Boka er blitt standarden på dette feltet i Norge. Jeg tror også at britene, MI5 (CPNI), som vi samarbeider med, har oversatt den og brukt den.
Terrorangrepet 22. juli 2011 rammet flere departementer, og deler av statsadministrasjonen måtte finne seg nye lokaler.
– Etter 22. juli ble jeg med i en tverretatlig gruppe som besto av folk fra politiet, Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Statsbygg og Forsvarsbygg. Oppgaven var å finne egnede og sikre lokaler til de departementene som måtte flytte etter terrorangrepet. Jeg jobbet også med planene for nytt regjeringskvartal.
I dag er han spesialrådgiver i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med samfunnssikkerhet som fagfelt.
– Samfunnssikkerhet handler om samfunnets evne til å håndtere hendelser som truer våre grunnleggende verdier. Det dreier seg om alt fra terrorangrep til klimaendringer og korona. Arbeidet innebærer blant annet å ha en god forståelse av risiko- og sårbarhetsforhold, og planlegge for videre virksomhet hvis vi blir utsatt for slike hendelser.
Selv om han lever av sikkerhet, er han klar på at sikkerheten har en pris.
– Sikringshåndboka var ment for å sikre våpen og spesielle ting som Forsvaret har, og som absolutt ikke bør komme på avveie. Forsvaret har leire som ligger langt vekk fra folk. Vi kunne egentlig iverksette ganske strenge tiltak, sette opp piggtråd, legge restriksjoner på områder, blant annet fordi få sivile ble berørt. I dag brukes boka også utenfor Forsvaret, til ting i samfunnet som ikke er så farlige. Da kan du få et sikkerhetsregime som vil kunne berøre langt flere.
– Man må alltid veie sikkerhet opp mot andre verdier vi har. Selv om vi må ha en viss grad av sikkerhet for å opprettholde et demokrati, er det mange skjæringspunkter i forhold til de rettighetene vi skal ha som individer og innbyggere. Jeg tror det er helt vesentlig å spørre seg hvor store konsekvenser av tiltakene vi skal akseptere. Det går jo på bekostning av noe. Sikkerhetstiltak som skal gjøre oss tryggere, kan innskrenke friheten til den enkelte. Dette er etiske dilemmaer vi er nødt til å diskutere.
– Myndighetenes håndtering av koronaepidemien evalueres nå av Riksrevisjonen og andre fagmiljøer, og det skal bli interessant å se hva de mener.
Uvant overgang
Nikolaisen har gjort alvor av sin beslutning om å satse på jazz. Men overgangen har ikke vært helt enkel.
– I jazz er det ofte utrolig mange akkordskifter, og man skal gjerne markere de ulike akkordene med bruk av akkordtoner. Når jeg øver arpeggio, for eksempel, forsøker jeg å treffe en’ern, tre’ern, fem’ern eller sju’ern. Dette hadde jeg ikke tenkt på før. Jeg har alltid improvisert, men ikke når tonearten skifter så ofte som den gjør i jazz.
Han øver en time hver morgen, noen ganger mer.
– Jeg sitter med akkordskjemaet for de ulike standardlåtene foran meg. Når jeg ser på akkordene, må jeg vite hvilke toner som passer på hele gripebrettet, og det er utrolig uvant. De få gangene hvor jeg kan frigjøre meg og samtidig treffe, er sjeldne, og det er det jeg prøver å oppnå. Det er liksom målet med mye av den improvisasjonen. Men det er ikke ofte jeg opplever det.
Lager musikk
Nikolaisen har laget egne låter så lenge han kan huske.
– Jeg har alltid lagd låter, så jeg har masse låter jeg aldri har gitt ut. Jeg begynte vel da jeg var 12-13 år. I begynnelsen var det antageligvis bare helt enkle ting, basert på det lille jeg kunne den gangen.
– Da jeg lagde låter til Dr. Øbak, gjaldt det å finne en eller annen fengende og radiovennlig melodi, og finpusse den. Selv om Dr. Øbak var litt jazzig, så var det mest pop, og jeg hadde en ambisjon om å prøve å få en hit eller to. Den gangen var det sånn at man kunne bruke kjempelang tid på en låt. Da opplevde jeg at man ble fanget innenfor en struktur som det var få muligheter til å gå utenfor.
– En av grunnene til at jeg synes jazz er så fint, er at du aldri gjentar deg selv. Improvisasjon, å leke seg med musikk, ikke repetere seg selv altfor mye, det synes jeg er stilig. Det trenger ikke være helt perfekt.
Denne filosofien preger The Space, duoen Nikolaisen spiller i sammen med Tommy Angelsnes.
– En gang skulle Tommy vise meg hvordan en spesiell type delay kunne brukes for å lage rytmefigurer. Da fikk jeg en idé som vi bare spilte inn. Jeg improviserte et par tre minutter, og så klippet vi til deler vi syntes passet bra. Når vi jobber sånn, kan vi bli ferdige med en låt på et par timer. Selve låta altså, ikke hele produksjonen, for den tar mye lengre tid.
Nikolaisen spiller også bass og trommer.
– For min del blir låtene ganske forskjellige, avhengig hvilket instrument jeg begynner med. Om jeg begynner med gitar, kan låten få en viss retning, hvis jeg begynner på bass kan den få en litt annen retning. Det å variere instrumentet som begynner, gir ulike utrykk.
– Jeg er ikke veldig god på trommer. Så ofte kan jeg spille et trommegroove, og så bruker vi det som en mal for å trekke inn andre lyder, samplede lyder, eller en bedre skarptromme hvis vi ikke er fornøyd med den vi har her. Vi har jo tilgang til et digitalt lydbibliotek som er uendelig, og kan hente og legge inn det vi trenger. Tommy er en veldig dyktig lyddesigner.
I fjor utga The Space albumet Florescence, der de har med seg gjestemusikerne Morten Brøten (bass), Thomas Edvardsen (piano) og Tronds datter Christine Omsland Nikolaisen (fløyte) på noen av låtene.
Du kan høre albumet på Bandcamp: Florescence, by The Space
Det er også tilgjengelig på Spotify, Apple Music og YouTube.
– En av grunnene til at jeg ble litt lei av metallrocken, var at målet var å spille så fort som mulig. Jeg har alltid vært på jakt etter det melodiøse, litt uavhengig av sjanger. Den sjangerløse sjangeren til The Space gir åpning for alt.
Det er mange som er veldig glad i å spille, men som aldri lager musikk selv. Er det en annen dimensjon enn å spille coverlåter?
– Ja, jeg synes det, selv om egne låter også kan bli så innøvde at det går fra noe ekte som oppstår der og da, til å bli noe som er en stadig repetisjon. Når du improviserer, skjer det noe der og da. Det jeg strever etter er den store, gode følelsen hvor jeg forsvinner inn i musikken. Selv om det bare skjer noen få minutter i løpet av et år.
For å kunne improvisere må man kanskje ha kommet et stykke på vei som gitarist?
– Jeg begynte med det veldig tidlig, før jeg kunne spille noe særlig. Improvisasjon er min tilnærming til musikken. Hvis du kan plystre en melodi, og kanskje nynne noe du finner på der og da, så er jo det noe av det samme. Så jeg tror alle kan improvisere, hvis de prøver.
Har du en melodi inni deg når du improviserer, eller blir melodien til gjennom fingrene?
– Hvis det er snakk om en indre melodi, så ligger den for meg i øyeblikket og ikke mange sekundene foran det jeg spiller. Det er sjelden jeg har en veldig klar melodi mange takter framover. Hvis jeg ikke lykkes med den lille frasen jeg kanskje hører inni meg før jeg begynner å spille, det kan være rytmisk bom eller at jeg treffer en feil tone, så påvirker det hva som kommer etter.
Analog vri
The Space er i gang med et nytt album og har noen nye låter i boks. Denne gangen har de trukket inn saksofonisten Hanne Gundersveen i tillegg til Brøten og Edvardsen.
Innspillingen foregår i Nikolaisens hjemmestudio. Hittil har studioet vært heldigitalt, men nå er gammelt, analogt utstyr på plass. En spolebåndopptager fra 1980-tallet og et nyere, digert miksebord skal overta jobben som en liten Mac gjorde tidligere.
– Noe av det analoge utstyret som kostet veldig mye nytt, er blitt ganske billig på bruktmarkedet. Det er et lite marked for den type utstyr, og det påvirker gjensalgsprisen. Mikseren, som koster 80 000 eller noe sånt ny, produseres fortsatt, fikk vi for litt over ti. Tascam-båndopptageren fikk vi også rimelig. Det blir en helt ny studiohverdag. Det vi tidligere kunne rute visuelt på Mac’en, må vi nå gjøre med ledninger.
– De låtene vi har spilt inn hittil, og som kanskje blir plate nummer to, er spilt inn digitalt. Vi tenker å kjøre dem til spolebåndopptageren for å få bånd-feelingen. Da får vi også filt ned litt av diskanten. Det er visstnok også sånn at kanalene lekker litt over i hverandre, så da blir lyden sammensveiset, og ikke så segregert. Det er kjempespennende å bruke gammelt utstyr sammen med nye uttrykk.
Går det an å høre forskjellen på digitalt og analogt, eller er det bare innbilning?
– Et veldig godt spørsmål. Jeg vet ikke om det går an å måle det heller. Men jeg synes det låter større, og kanskje varmere. Analogt er litt skremmende også. Jeg blir mer nervøs og synes jeg spiller litt dårligere. Med digitalt utstyr er det jo bare å slette eller justere, men her vil det ta mye lengre tid, så det er mer som står på spill. Jeg regner med at det blir en vanesak etter hvert.
Men ikke for mye vane, forhåpentligvis.
– Hvis ting blir rutine, så kjeder jeg meg. Hvis jeg blir stående for mye i ro, så mistrives jeg. Da blir jeg rastløs. Kanskje det er derfor jeg liker improvisasjon, for da slipper jeg å forholde meg til andre begrensninger enn dem som ligger i meg selv.
