Holder liv i Shadows – og seg selv – Den hemmelige gitaristen

Holder liv i Shadows – og seg selv

sep 01, 2020 by Sven in Intervjuer

Biørn Arnesen (73) gjør mer enn de fleste for å holde liv i instrumental-popen fra 60-tallet. Ikke bare spiller han selv i et shadowsband og arrangerer gitartreff for trosfeller flere ganger i året. Nå er han også blitt redaktør for et nytt norsk blad for Shadows-fans.

I år er det 60 år siden The Shadows feide inn i populærmusikken med singelen «Apache». Overalt poppet det opp «shadowband» med to gitarer, bass og trommer. Hank Marvins krystallklare og presise gitarsolo, ikke minst behandlingen av vibratorarmen, inspirerer gitarister den dag i dag.

– I denne videoen mimer gutta til originalinnspillingen, med Hanks dropout etter 0,36, der det mangler en tone. Alle shadowsgitarister spiller nå «Apache» slik, forteller Arnesen.

Arnesen skulle egentlig markert 60-årsjubileet til «Apache» med å sette verdensrekord.

– Vi skulle hatt gitartreff 17. juni. Da skulle vi satt verdensrekord i å spille «Apache», som ble spilt inn på den datoen i 1960 i Abbey Road. 50 gitarister skulle spille den samtidig. Vi var i kontakt med Guinness Book of Records. Vi hadde skaffet vitner og en advokat som skulle kontrollere det hele. Men så kom koronaen, og 2020 ble år 0 isteden. Vi skulle spilt ti konserter med bandet vårt i år, men det har ikke blitt noen konserter ennå.

At det i dag er mulig å skaffe til veie 50 gitarister i østlandsområdet som fortsatt er i stand til å spille «Apache», er nesten en nyhet i seg selv.

– Du kan si at miljøet lever, selv om de fleste av gutta drar på åra. Det er mye snø på taket, hvis det er noe snø der i det hele tatt, hehe.

Arnesen anslår at det er åtte-ti ganske aktive shadowband på Østlandet. Han nevner Stingrays, Tombstones, Tasty og Dance On. Legendariske Beatniks eksisterer fortsatt, selv om Svein Finjarn er den eneste som har vært med siden starten. The Cliftons har startet opp igjen, med to av sønnene til orginalmedlemmet Øystein «Vetle Martin» Martinsen.

Tidlig interessert

Biørn Arnesen har fulgt The Shadows fra før de tok navnet Shadows, da de kalte seg The Drifters.

– Bestekameraten min på Gressvik var barnestjerne, Lille Fredrik fra Fredrikstad. Han sang «Jeg vil bli sjømann», «Tivoli-visa» og sånne. Fredrik var i stallen til artisten og komponisten Per Gunnar Jensen og tjente litt penger, så han hadde råd til å kjøpe seg platespiller og en plate i ny og ne. Vi kameratene hadde jo ikke det.

– En dag kom Fredrik med en gul plate, «Living Doll» med The Drifters. Vi spilte den og hørte på den flotte gitarsoloen og greier. Så hørte vi på baksiden, «Apron Strings», en skikkelig rockelåt med en fresk gitar. Da sa det liksom pling for meg. Da var jeg 12 år.

Året før hadde Arnesen vært den første som meldte seg på da det ble startet et guttemusikkorps på Gressvik.

– Så jeg har spilt i korps i 40 år. Baryton. Da lærte du noter, du lærte musikk. Og så hørte jeg disse gitargreiene, og da jeg begynte å jobbe i 1963 var det første jeg kjøpte meg den Levin-gitaren som henger på veggen her.

– Rett etter kom TV-programmet fra Njårdhallen med Bobby Bare, Jim Reeves, Anita Kerr Singers og Chet Atkins. Etter at jeg så Chet Atkins, spilte jeg ikke gitar på en måned. Jeg hadde akkurat gått på Jørgen Ingemann-kurs og lært meg Tom Dooley, og så ser du Chet Atkins. Dæven, tenkte jeg, her er det lang vei. Etter en stund ble jeg med i et band, ikke som gitarist, men vokalist. The Blue Waves var et Shadows-band med tre gitarer og trommer. Siden alle gitarene var opptatt, ble jeg med på sang og munnspill. Vi holdt ikke på mer enn et års tid.

Biørn Arnesen er selvsagt innehaver av en Fender Stratocaster som ligner på den Hank Marvin brukte på «Apache». Marvins Stratocaster i fargen Fiesta Red er blitt symbolet på Shadows.

– Den første Stratocasteren i England, var den Cliff Richard bestilte fra USA i 1959, til Hank. Det var fortsatt importforbud etter andre verdenskrig, så det ble ikke solgt Fender-gitarer i England, men som privatperson kunne du importere en. Det som var av Fender-gitarer i England, var det gjerne sjøfolk som hadde kjøpt i Statene. Den første offisielle er den røde til Hank.

Biørn Arnesen har spilt på denne berømte gitaren. Mer om det senere.

De fleste av dagens shadowsband bruker røde Fender Stratocastere. Det er sånn det skal være. Arnesens band har tre av dem. Men her skjuler det seg en mørk sannhet.

– De Fenderne Shadows hadde den gangen holdt ikke på stemmingen. Det var ikke bare vibarmen som skapte problemer, til og med rytmegitaristen Bruce Welch fikk omtrent nervesammenbrudd fordi gitaren aldri stemte. Så de gikk til Jim Burns, som var en engelsk gitarbygger, og spurte om han ville utvikle en egen modell til Shadows. Burns lagde 20 testmodeller før Hank var fornøyd. Modellen ble hetende Burns Marvin og har en helt annen type vibrato, som holder helt perfekt på stemmingen.

– Fra 1964 til 1968, da Shadows sluttet, spilte de kun på Burns, tre Burns’er. Burns lagde også en bassgitar som ser maken ut. Hvis du ser på bilder av Shadows fra 1964 og oppover, så spiller de utelukkende på Burns.

Arnesen innrømmer at han ikke har vært monogam. Han har hatt forhold til andre enn Shadows.

– Da Shadows-bandet jeg var med i ble oppløst, var jeg en periode litt sånn Donovan, med kassegitar og munnspill. «Biørnovan», som noen kalte meg. Da spilte jeg «Colours» og «Catch the Wind». Det appellerte mer til meg enn Dylan. Dylan var mer komplisert, du måtte kunne mye engelsk for synge alt det han sang.

– Jeg giftet meg tidlig, da jeg var 20 år, og da ble det ikke noe mer. Det ble til at jeg spilte litt gitar hjemme, men ikke noe offentlig. Men jeg har holdt det ved like hele livet. Jeg har vært en sånn «sing-along»-sanger. Ta med gitaren, så synger vi litt. Beatles, Stones, Kinks. «Sunny Afternoon», «Daydream» av Lovin’ Spoonful. Jeg har en tolvstrenger jeg har brukt mye, for da får du mer lyd.

Med på det meste

«Aktiv» er en kraftig underdrivelse når man skal beskrive Biørn Arnesen. Østfoldinger kjenner ham kanskje best som Gjensidige Forsikrings ansikt utad i 30 år. Som informasjonssjef har han stilt opp i utallige intervjuer i aviser, radio og TV.

Men lange arbeidsdager har bare vært for oppvarming å regne.

– Jeg har spilt fotball hele mitt liv. Ikke på «øvre dekk», men mye på B-lag og bedriftslag. Begynte i Gressvik, så Torsnes i mange år. Og på Hvaler etter at jeg flyttet hit. Jeg er lidenskapelig fotballsupporter, har holdt med Chelsea i 50 år. Her hjemme er Fredrikstad laget, men jeg følger med på Sarpsborg også.

Han har hatt flere styreverv. Fredrikstad Næringsforening. Medlem i Hvaler kommunestyre. Formann i kulturstyret.

– Jeg var leder for skolekorpset i ti år. Da jeg begynte var vi 19, da jeg sluttet var vi 119. Mona Vauger, som er ordfører på Hvaler nå, var en av musikkjentene. Jeg lærte henne å spille, i hvert fall å marsjere, hehe.

– Da vi gutta sluttet å spille fotball, startet vi en selskapsklubb isteden, Hvaler Old Boys, med fire møter i året, med mat og foredragsholdere. Selv om jobben har tatt mye tid, har jeg alltid holdt på med ting.

Musikken kom tilbake for fullt for ti år siden.

– Rundt 2010 begynte det å bli en revival for gamle shadowsband igjen. Det gamle Fredrikstad-bandet fra 1961, The Cliftons, startet opp igjen. Det var et annet band som het Tasty. Og Beatniks var der. De spilte på gitarfestivaler og sånt. Jeg syntes at de folka som spilte var så flinke. Jeg elsket det miljøet, og ble en del av det.

Ikke overraskende ble han snart en aktiv del av miljøet.

– Da jeg fylte 67 år, i mars 2014, leide jeg Glenghuset i Sarpsborg, fikk tak i tre band og arrangerte konsert på bursdagen min. Det ble en suksess, og jeg tenkte jeg skulle arrangere en konsert til på høsten. Og så ballet det på seg.

«Shadow-nostalgi» på Glenghuset er hittil blitt arrangert tolv ganger.

– Vi har hatt tre band på våren og tre band på høsten. Det er ikke plass til mer enn hundre i lokalet, men det har vært utsolgt hver gang.

Om ikke dette er nok, har Arnesen vært primus motor for gitartreff på Bøndernes Hus i Råde et par ganger hvert år.

– Det var noe som het Nordic Guitar Club, som arrangerte Nordic Guitar Festival. Jeg ble jeg spurt om vi kunne lage en norsk avdeling. Det var 250-300 medlemmer i Sverige og sju-åtte norske som var medlemmer. I løpet av tre-fire år var vi vel 120 norske. Det var da vi begynte å arrangere Shadows-nostalgi og gitartreff i Råde, hvor folk kunne komme og spille.

Arnesen sier «vi», men det skal altså være «jeg».

Oppkalt etter kaffebar

Det eneste som manglet, var at han selv spilte i et band igjen. Den brikken falt på plass etter en inspirerende gitarfestival i Danmark i 2016.

– Vi hadde med oss instrumenter, og i bilen på vei hjem fant vi ut at vi hadde en som spiller bass, to som spiller rytme og en veldig bra på solo. Han på solo visste om en trommeslager som hadde spilt i et band i Halden på 60-tallet. Plutselig var vi et band!

– Det var aldri noen tvil om hva vi skulle hete, The 2i’s Coffee Band. Oppkalt etter 2i’s Coffee Bar i London, der Cliff og Shadows så dagens lys. Plutselig var jeg bandmusiker! Vi har spilt mye rundt i Østfold, i Sverige og Danmark. Vi skulle spilt i Danmark nå igjen, og på Shadows-festivalen i Nederland i april. Vi får ta opp igjen konserter og gitartreff når koronaen er over.

På gitartreffene kan hvem som helst gå opp scenen og spille. Noen opptrer offentlig for første gang, selv om de har spilt gitar siden de var små. Andre kvier seg.

– Jeg kjenner mange hemmelige gitarister. Kan dere ikke komme og spille på gitartreffene i Råde, spør jeg. Nei, de tør jo ikke det. Problemet for de aller fleste er at de ikke er vant til å stå og spille for et publikum. Sitter du hjemme i hula di, så spiller du perfekt, men står du på en scene så blir det dårligere. Jeg sa til en: Du må øve på det å stå sammen med noen, du må finne deg noen å spille sammen med!

– Mange har topp utstyr, helst en custombygd Fiesta rød Fender og den beste VOX-forsterkeren du kan få, en svart AC30. Den skal ikke ha grønne eller grå høyttalerelementer, men blå, «alnico blue». Forsterkeren skal være «hand wired», som det heter. Siste nytt i ekkomaskiner er en som heter Hall and Collins. Den simulerer lyden på de forskjellige Shadows-platene. Så sitter de hjemme i hula si med backing tracks og spiller solo.

Arnesens engasjement øker en smule.

– Så spør de på Facebook hva de skal kjøpe for å låte sånn og sånn. Da kommer jeg med idiotspørsmålet mitt: Hva skal du bruke det til, skal du sitte hjemme i din «Man Cave» eller skal du «Go Public»? Nei, Man Cave. Da kan du kjøpe det du har lyst til, sier jeg, men skal du spille public, da må du bare være klar over én ting: Om du har grønne, grå eller blå høyttalere er det ikke en sjel som hører forskjell på ute i publikum! Så da blir de litt sure for at jeg heller kaldt vann i blodet på dem.

Glad i å opptre

Arnesen ble ikke frontfigur i et popband før han var pensjonist. Men han har aldri kviet seg for å stå på scenen.

– Jeg har vært litt sånn skap-ekshibisjonist hele mitt liv, tror jeg. Da jeg jobbet som informasjonssjef var jeg mye i radio og på TV. Så jeg har vært vant til å stå foran kamera og foran folk. Det har aldri gjort meg noe. Jeg har også vært leder i en del foreninger og lag gjennom tidene, så for meg var det naturlig å ta dette videre ut på scenen. Det er jo aldri mer enn rundt en hundre, hundre og femti mennesker. Så du ser jo alle, og kommer en med en kommentar kan du svare på den.

– Her spiller kaffebandet «Dark Man», en norsk gitarlåt skrevet av John Fredriksen i The Flames på tidlig 60-tall. Låta går for å være en av de beste norske «shadowslåtene» ever, sier Arnesen.

På utstyrssiden gjør Arnesen det enkelt, uten mye dikkedarer.

– Jeg spiller Fender rett inn i en VOX AC15. Jeg orker ikke å bære AC30 lenger. Så alle vi gutta i kaffebandet har AC15. En periode spilte jeg gjennom forskjellige bokser, men en dag tenkte jeg, nei dette gidder jeg ikke. Så nå plugger jeg rett og slett Strat’en rett inn i Vox’en og stiller det som trengs der. Det gjorde antagelig Bruce Welch i Shadows også, og da kan jeg gjøre det. Sønnen min har overtatt pedalbrettet.

– Det er ikke hva du spiller på som teller, men det som er inne hodet, fingrene og hjertet ditt. Noen lurer på hvordan Hank Marvin får til lyden sin, men den kommer innenfra. Du kan kopiere den, men du får ikke den samme feelingen.

Biørn Arnesens er rytmegitarist, og sånn sett mer i slekt med Bruce Welch enn Hank Marvin.

– Det kan hende jeg hører litt på hvordan Bruce spiller, men jeg jeg sitter ikke og kopierer ham. Jeg spiller på min måte, men i hans ånd. Jeg har hørt alle Shadows-melodiene fra de kom på 60-tallet og har jo en formening om hvordan det skal låte.

Arnesen er også vokalisten i bandet, men å late som han er Cliff Richard på scenen kommer ikke på tale.

– Jeg prøver å synge som Cliff, for han synger veldig spesielt. Men jeg prøver ikke å se ut som Cliff og bevege meg som han, det blir litt patetisk. Jeg har sett mange Cliff-kloninger og look-alikes med pink jackets på gitarfestivaler i England, og da har jeg tenkt at sånn skal jeg aldri bli.

Biørn Arnesen har truffet Cliff Richard, Hank Marvin og Bruce Welch flere ganger.

– Jeg har to venner fra Heggedal som arrangerte den norske Shadows-festivalen for mange år siden. De kjenner alle disse Shadows-folka, og spesielt Bruce Welch. For fem år siden var vi på 75-årskonserten til Cliff i Royal Albert Hall, og da spiste vi middag med Bruce Welch. Etterpå ba han oss hjem til seg. Han bor i Richmond, med utsikt til Themsen.

Det var her Arnesen fikk prøve Hank Marvins legendariske Stratocaster fra 1959. Det er Welch som har den gitaren nå.

– Den var ikke noe spesiell å spille på, men jeg kan da skryte av at jeg har holdt i den og spilt «Apache» på den! Vi var hos Bruce et par timer. Pratet litt, var på musikkrommet hans, prøvde litt gitarer, tittet på gullplater. Han kaller meg «Björn Again», etter det australske Abba-kopibandet.

På veggen i Arnesens gitarhule henger et artig minne. Det er et bilde av Arnesen og en kamerat i Göteborg, tatt av Hank Marvin.

– Hans Jørgen Olsen fra NRK og jeg traff Hank utenfor konserthuset i Göteborg, det var vel i 2000. Hans Jørgen kjente jo Hank. Jeg hadde bare tre bilder igjen i kameraet. Så Hans Jørgen, Hank og jeg tok ett bilde hver.

Selve konserten ble også minnerik.

– Det var problemer med billettbestillingen, så vi hadde fått plasser helt bakerst i konserthuset. Av en eller annen grunn var det ikke publikum på rad 1 og 2, på grunn av brannsikkerheten eller noe sånt. I pausen snakket Hans Jørgen med vaktene, så vi fikk sette oss midt på første rad. Da Hank kom ut for å spille etter pausen, gikk han fram til scenekanten og pekte på oss. «You changed your seats?» Og så tullet han litt med at vi ikke hadde råd til de beste billettene. Da vi traff ham etterpå, håpet han at vi ikke hadde tatt oss nær av at han fleipet med oss.

Et annet bilde viser Biørn Arnesen og Trond Schau fra 2i’s Coffee Band på scenen sammen Brian «Licorice» Locking, som spilte bass i Shadows i 1963 og -64.

– Brian er den jeg kjenner best av Shadows-gutta. Han var bare med i to år, men det var da de var helt på høyden med «Summer Holiday»-filmen, nummer 1 hits med «Dance On», «Atlantis» og «Foot Tapper». Jeg skulle spilt sammen med Brian i år også, men det ble ikke noe av.

I likhet med mange andre Shadows-fans har Arnesen et godt øye til andre instrumentalband fra fortiden, ikke minst amerikanske Ventures og svenske Spotnicks. Medlemsbladet til Nordic Guitar Club het «Spotnews», selv om det handlet om hele denne musikkstilen, ikke bare Spotnicks.

– Da Nordic Guitar Club ble nedlagt, var det også slutt på bladet. En venn av meg i Halden som er grafiker, Kai Andersen, følte at det hadde oppstått et vakuum, og han ville starte et nytt blad. Hvis jeg ville være redaktør, skulle han gjøre det tekniske.

Det nye bladet fikk navnet Shadnews og har kommet med to utgaver hittil.

Hovedartikkelen i den første utgaven er en omtale av Bosse Winberg, en av de fire som startet Göteborg-bandet Spotnicks i 1961, og som døde i begynnelsen av januar.

– Jeg var i begravelsen til Bosse Winberg i Göteborg. De har en skikk vi ikke har, du går opp med en rose og legger på kista, eller på et bord ved siden av. Alle gjør det. Vi fire fra Norge hadde ikke med blomst og lurte på hva vi skulle gjøre. Jo, tenkte jeg, jeg tar plekteret mitt, for jeg har alltid et plekter i lommeboka. Jeg gikk opp og bukket til bildene av Bosse, og så la jeg plekteret mitt på urna. Og tenkte at det får bære eller briste.

– Etter begravelsen skulle vi hilse på Bosses enke, Lenah, og gi henne en klem. «Beklager sorgen», sier de i Sverige, ikke «kondolerer», og det synes jeg er mye penere. «Det var even en som la sitt plektrum på urnan», sa Lenah. Det var jeg, sa jeg, håper at det ikke gjør noe. «Det var mycket bra, Biørn», sa hun.

Så gikk det ikke mer enn fire måneder, så døde Bob Lander, en av de andre frontfigurene i Spotnicks.

– Jeg snakket med han i begravelsen til Bosse. «Jasså, ska ni spela i Holland nu?», var det første han sa. Han hadde fått med seg at kaffebandet skulle det. Nå er han borte han også.

60 år siden «Apache» tynnes det i rekken av gamle helter. Er det en ettervekst, eller er hele denne musikksjangeren på vei til de evige jaktmarker?

– Jeg tror ikke at denne musikken vil dø ut. Enkelte melodier er blitt evergreens, og de vil leve. Vi med snø på taket har barn og barnebarn som holder interessen oppe. Det er også noen unge som oppdager denne musikken på egen hånd. Det er en ung kar fra Hamar som er et funn på shadowsgitar.

Arnesen gir musikken mye av æren for sin gode helse. (Bank i bordet.)

– Jeg får noen tilbakemeldinger. Du kan ikke være 73 du, liksom? Hva er nøkkelen? Det er tre ting. Du må holde deg vekk fra elendighet, leve et sunt liv. Så må du ha et positivt syn på ting. Og så betyr musikk veldig mye. Jeg leste om forskning som viser at de som driver med musikk lever lenger. Jeg velger å tro at der er sant!

– Kalenderen kan du ikke gjøre noe med, men det som er inni hue ditt, det kan du gjøre noe med!