Steven Ray Wilson: En sann fri sjel

jul 07, 2020 by Sven in Intervjuer

Steven Ray Wilson skrev sin doktoravhandling i kjemi mens han var i studio og spilte inn en plate som vant Spellemannsprisen. Er det rart mange lurer på hva slags stoff han er laget av?

Wilson er professor i bioanalytisk kjemi og utdanningsleder ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo. For fire år siden ble han kåret til Årets foreleser. Han er også kreftforsker og veileder for ansatte på Rikshospitalet.

Parallelt med den imponerende akademiske karrieren, har han drevet med musikk på et profesjonelt nivå, først med Superfamily, og i dag med Steven Wilson Quartet.

De fleste forestillinger man måtte ha om kjemiprofessorer forstyrres når man ser denne videoen der Wilson er vokalist:

Superfamily ble i sin tid omtalt som Norges mest velutdannede band, ettersom de dårligst utdannende kun hadde mastergrad.

Bandet utga fire album fra 2005 og til det ble oppløst i 2013. Warszawa nådde sjetteplass på VG-lista og vant Spellemannsprisen i klassen pop i 2007. Singelen «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» ble en stor radiohit og ble tildelt Alarmprisen. Superfamily fikk også Alarmprisen i klassen «Beste liveband».

Etter en konsert i Bodø skrev Avisa Nordland at «sceneshowet er frodig og teatralsk, og blandingen av pur moro og smektende synthpop gjør dem til et av landets mest fargerike og mest underholdende popband».

Ble kalt tulleband

– Jeg er veldig glad i humor i musikk. Jeg har alltid syntes det har vært kult med Frank Zappa for eksempel, og Prince. Det virker nesten som Prince parodierer seg selv, det er litt sånn Sesam Stasjon-funk, men så er det bare dritfunky. Og The Beatles! The White Album er fullt av humor. «Helter Skelter» høres ut som en dommedagslåt, men helter-skelter er jo bare en barnesklie.

Humoren slo litt begge veier for Superfamily. Wilson har tidligere sagt at noen anmeldere mente at de var et tulleband.

– Vi hadde jo mange ting ved oss som ikke var spesielt selvhøytidelige. Som dansende korgutter i dress. Men samtidig var det tekstmessig ganske tunge greier. Tenk Ozzy Osborne når han står på scenen. Han smiler, klapper og roper «Come on motherfuckers», og så handler tekstene om at han har lyst til å dø innvendig. Den dualiteten mellom glede og sorg er en viktig komponent i kunst.

– Mye av det var nok også ren arroganse fra vår side. Jeg tror at vi følte at musikk var så lett for oss at det var som å danse. Men jeg er veldig fornøyd med at vi har gjort det sånn, jeg ville ikke endret på noe.

Lett gikk det helt fra den dagen Wilson startet Superfamily sammen med Martin Steffensen og Kim Granholt.

– Vi hadde en rar opplevelse da vi begynte å skrive låter. Vi lagde en demo på en låt, og så slo jeg på radioen en dag, og der var den! Det var bare en demo fra stua, men den må ha havnet på et eller annet nachspiel, og til slutt var den på radioen uten at vi hadde noe med det å gjøre. Da tenkte jeg at det var et bra tegn!

Tekstmessig var ikke akkurat denne låta av det tunge slaget.

– Den het «Shit fuck». Vi la inn så mye banning vi klarte, for å tømme oss på en måte. Det var en kjempedeilig, frigjørende følelse. Ikke noe intellektuelt, vi bare pumpet det ut. Og så slo det an, skikkelig. Kordmessig var det faktisk relativt komplekst, så det hadde en viss musikalsk integritet, kan du si. Det var starten på at vi begynte å få gigger og at vi fikk platekontrakt med Propeller Recordings.

Født i Tyskland

Som navnet hans antyder, er det ikke noe rart at Wilson behersker mange banneord på engelsk. Faren var amerikansk militær som blant annet tjenestegjorde i Vietnam.

– Faren min har slekt i Norge, og han møtte mor i Norge på 1960-tallet. De ble forelsket og flyttet til Statene. Mor ble med far til diverse militærstasjoner, også utenfor USA. Jeg er yngst av to søsken og ble født i Frankfurt i Tyskland. Der bodde jeg i seks år. Da faren min var ferdig i militæret, flyttet vi alle sammen til Moss.

Musikk var en del av oppveksten, men det var ikke sånn at alle rundt ham spilte et instrument hele tiden.

– Far spiller litt gitar og synger, og moren min spiller litt piano. Men moren min har et eksepsjonelt øre, og en veldig låt-teft. Da Superfamily var i studio med Kåre Vestrheim, som er en av Norges beste produsenter, var han ganske opptatt av hva moren min tenkte, for hun kunne komme med ganske spiss kritikk på detaljer i produksjonen. Første gang de hadde møttes, og moren min skulle gi Kåre en ha det-klem, hvisket hun, «fjern den delen». Etter det har Kåre alltid spurt om moren min har hørt den siste miksen.

Morens gode øre har han tydeligvis arvet.

– Jeg tipper nok at øret er det jeg har fått fra moren min. Og kanskje mer historieforteller-greia fra faren min. Du kan ikke få eller ta vekk et sånt øre, enten er du født med det eller ikke.

I dåpsattesten står det at han heter Steven Haakon Wilson.

– Jeg kaller meg Steven Ray Wilson, men Ray har jeg lagt til selv. Jeg gjorde det litt sånn på tull da jeg var 17 år, i et veldig spontant øyeblikk fordi jeg var så fornøyd med Stevie Ray Vaughan, som var en av mine første gitarhelter. Det var bare ment som en spøk, men navnet har holdt seg.

Zeppelin-fan

Før Stevie Ray Vaughan var det Kiss.

– Den første musikken jeg husker er av Kiss, Kiss Alive-platene. Broren min hørte mye heavy-metal, men samtidig var han ganske god til å høre på popmusikk, glatte ting som Roxy Music. Så var det Led Zeppelin, helt spesifikt Led Zeppelin IV, en skive broren min og hans venner hørte mye på. For meg har det vært mest John Bonham og John Paul Jones, når bass- og trommegreiene virkelig setter inn, når det liksom drypper av dem. Det er da jeg får bobler i hue. Da blir jeg shakey i beina.

The Doors var det første bandet han oppdaget selv, uten påvirkning fra broren.

– Jeg husker da jeg kjøpte plata Strange Days på vinyl, det var nesten som å høre på en voksenfilm. Det var så mørkt og mystisk og sensuelt at jeg tenkte, «har jeg lov til å høre på dette? Jim Morrison kurtiserer virkelig noen her!» Jeg var 13 år, og det opplevdes ti ganger mer sensuelt enn et bilde av Samantha Fox.

– Broren min bodde en tid i USA, og han kom tilbake med plater av Miles Davis, Tom Waits og Jimi Hendrix. Samtidig begynte jeg å høre på en del hiphop. Public Enemy var det første hiphop-bandet jeg bet meg merke i. Derfra gikk jeg over til å høre på James Brown og Marvin Gaye. Hiphop var på en måte min inngang til Motown. Når jeg hører en sampling i dag, så vet jeg ofte hvilken låt den kommer fra.

Wilson er «massiv Beatles-fan», men setter Rolling Stones enda høyere.

– Let it Bleed er nok min favoritt, og jeg har hørt i hjel Exile on Main Street. Men jeg liker faktisk også Tatoo You-skiva fra 1981, for der tillater de seg selv å være mer i groove. De har med seg Sonny Rollins på saksofon og er så avslappa. Beatles var ikke noe groove-band, men Stones kan groove.

Wilson begynte å spille gitar da han var seks år, med en gitarlærer som var litt utenom det vanlige.

– Gitarlæreren het Jan Amundsen, og hadde Gibson SG-er i leiligheten sin. Han hoppet rett over «Bæ bæ lille lam» og startet med å lære meg «Smoke on the Water» med Deep Purple og «Hey Joe» med Jimi Hendrix. Jeg er så utrolig glad for at han hoppet over alt det pisset og gikk rett på rockegreia. Jeg tror han var utdannet teknisk tegner, og han kunne tegne de flotteste gitarhalser og hvor du skulle sette fingrene. Det var helt fantastisk.

Stevens første elektriske gitar var en Cort som han fikk av foreldrene.

– Jeg hadde mye støtte fra broren min, foreldrene mine og Jan Amundsen. Det var liksom aldri noen som undervurderte meg, og det tror jeg er ganske viktig. Når jeg er lærer for andre i dag, tenker jeg at jeg aldri må gjøre den utrolig dumme feilen at jeg undervurderer folk. Det er det dummeste du kan gjøre.

Subkulturelt mekka

Steven Wilson hadde det ikke bare i hodet og fingrene, men også i beina. På skateboard.

– Den tverrkulturelle greia i skating var veldig viktig. På 90-tallet var skatebordblader også punk. Halve bladet var om skateboarding, resten var musikkanmeldelser av punk. På den måten fikk jeg innsikt i Nirvana flere år før de ble kjent for alvor, for det var anmeldelser av skivene før Nevermind. De skrev om hiphop også, som Paul’s Boutique med Beastie Boys, en av de beste hiphop-platene ever. Det var veldig lite interesse rundt den plata på den tiden, men Thrasher Magazine hadde en skikkelig anmeldelse. Dette var før internett, men du kunne dra ned til Narvesen og kjøpe subkulturblader, og det var helt flott.

Wilson snakker varmt om oppveksten i musikkbyen Moss, der det var flust av ungdomsklubber, rockeklubber og puber der byens unge håpefulle kunne få prøve seg foran publikum.

– Avisene var også veldig støttende, både Moss Avis og Moss Dagblad. De plukket opp nye ting, skrev artikler, anmeldte demoer. Moss hadde kanskje ti steder man kunne spille. Noen var puber, og det var ikke så nøye om man slapp inn noen som var 16 år, det var ikke noe problem. I dag er alt blitt så jævlig strengt. Jeg tror at mange unge i dag hadde hatt godt av å komme seg ut på steder de egentlig ikke burde være på. I hvert fall hvis det er fornuftige folk. 90-tallet var ganske fritt fram, og det var kjempebra. He he …

– Det tror jeg også er en grunn til at det er veldig mange gode musikere og kunstnere fra Moss, både innen dans, teater og musikk. Det var mange i min generasjon som ble eksponert for veldig mye. Det var veldig få som sa, «det der er ikke kult å høre på». Det var mye lettere å nerde på ting, så jeg er veldig heldig som har vokst opp med mange talentfulle folk.

Ikke god til å øve

I Superfamily spilte Wilson bass på de tre første platene, ikke så mye gitar. I Steven Wilson Quartet, som han bare omtaler som «kvartetten», er det tre gitarister som bytter på å spille bass. Hovedgitaren hans i dag er en standard meksikansk Fender Stratocaster.

– Jeg skal være ærlig og si at jeg kunne kjøpt meg hvilken som helst gitar, men akkurat denne varianten her er den beste Stratocasteren jeg har spilt på. I kvartetten spiller jeg med Svein Erik Martinsen, som er en av Norges beste jazzgitarister, og han har også en sånn gitar. Den har en forholdsvis tykk hals, men det det viktige her er at jeg bruker ganske tykke strenger og setter stolen til å være helt fast. Jeg holdt nesten på å levere den tilbake, men da vi satte på tykke strenger og gjorde stolen helt stiv, da holder den på stemmingen og funker helt perfekt.

Men øve, det gjør han sjelden.

– Jeg øver nesten aldri. Men jeg gir meg selv oppgaver, også tenkeoppgaver. Nå har jeg jobbet med «Slave To The Rhythm» med Grace Jones. Det er noen akkorder i refrenget som er brutalt bra arrangert. De er ikke helt intuitive, mer hybrider av forskjellige akkorder. Når jeg oppdager en sånn akkordrekke, da kan jeg spille den i flere dager. Jeg må si til samboeren min at jeg ikke kommer ut av det.

Wilsons musikk kan vanskelig kalles blues, kanskje heller popfunkhiphoprock. Men når han spenner på seg Stratocasteren for å dra en solo, da er inspirasjonskilden klar.

– Det er de gamle bluesgutta. Noe av det som har hatt størst påvirkning på meg er en samleboks der mange forskjellige artister spiller Willie Dixon-låter, The Chess Box. Det er nesten et minileksikon om blues, og på en måte DNA-et til moderne rockegitar. Du hører jo at Jimmy Page og disse folka har bøffa det rett derfra. Det er bare stjæling, men likevel kjempefint. På Superfamily-låta «I want my money back» er det Led Zeppelin-akkordrekker, med et soloparti. Så jeg har alltid prøvd å bringe Zeppelin inn i Superfamily. Vi gjorde det live også, med Led Zeppelin-avdelinger hvor vi spilte «Whole Lotta Love».

Steven Wilsons viktigste instrument er likevel stemmen. Den flyr både høyt og lavt, tilsynelatende uten sikkerhetsnett. Men han lander som regel trygt, selv om han aldri har hatt sangundervisning.

– For meg hjalp det veldig da jeg leste litt teori på egenhånd. En bok om musikkteori var en stor åpenbaring. Da jeg ble bevisst på kvintsirkelen, økte gehøret mitt sikkert med 300 prosent. Jeg lærte om parallelltonearter, kvarter, kvinter og skalaoppbygninger. Da jeg oppdaget konseptet Maj7, var det plutselig mange Led Zeppelin-låter som åpnet seg. Maj7 er en av de søteste akkordene du har, men samtidig er det den som rent bølgelengdemessig har størst grad av dissonans. Interaksjonen mellom søt og sur er en viktig del av musikken.

– Det er lett å synge når du vet cirka hva toner er. Hvis du vet at, ok, nå skal jeg treffe nieren, da gir det deg mye mer glede å treffe den. Det er det jeg liker i jazzmusikk, og kanskje spesielt Miles Davis. Du kan ha en utrolig kompleks akkordprogresjon, men Miles Davis er så trygg at det er akkurat som om han bare hopper fra stein til stein, eller surfer over. Og hvis en tone høres litt off ut, så vet du at rett rundt hjørnet er den perfekt.

– Lett å kombinere

Wilsons akademiske løpebane startet i motsatt ende av kjemien. På videregående hadde han ikke realfag, men engelsk og samfunnsfag.

– På Blindern studerte jeg psykologi i et og et halvt år, men så gjorde jeg helomvending og begynte på matte og kjemi, som føltes mer direkte. Jeg syntes psykologien ble veldig «prøve å se noe». Men i psykologen ble jeg introdusert for nevrokjemi, og det syntes jeg var veldig konkret.

Han beskriver kjemi som et håndverk som har mye med musikk å gjøre, fordi du må skape noe med hendene.

– Du må kjenne utstyret du bruker på labben, kjemikalier, gasser og instrumenter, og du må skru det akkurat riktig. Så for meg gikk det veldig lett å kombinere kjemi og musikk. Da jeg skrev doktorgradsavhandlingen min, var jeg i studio med Superfamily og spilte inn Warszawa. Jeg hadde gjort alle eksperimentene, men så må man skrive dem sammen, og det gjorde jeg mellom opptakene.

Doktoravhandlingen handler om å finne ut hva ukjente ting er.

– Hvis du har et stoff eller noe som du ikke vet hva er, hvilken fremgangsmåte skal du bruke du for å finne det ut? Det er en overraskende vanskelig oppgave.

Wilson er i dag en av lederne for en avdeling som forsker på bioanalytisk kjemi. Avdelingen består av 20 forskere, stipendiater og studenter. På websiden til Kjemisk institutt forklarer han hva han jobber med:

«Jeg (og mine supre studenter!) utvikler fremgangsmåter og instrumenter for å måle stoffer i kroppen. Dette gir informasjon som hjelper å forstå sykdommer og lidelser. Min spesialitet er å måle på metabolitter/proteiner/legemidler i små prøver, med raskt og automatisert utstyr.»

– Når studentene er ferdige hos meg, begynner de med dopinganalyse, i Kripos eller på hormonlaboratorier. Hvis du skal ta en blodprøve for å måle om du har riktige medisiner i kroppen, så går prøven sannsynligvis til en tidligere student fra vår gruppe.

Populær foreleser

I 2016 ble Wilson kåret til Årets foreleser av studentutvalget ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo.

«Steven Ray Wilson nomineres på bakgrunn av sitt smittende engasjement og sin evige tilstedeværelse i forelesning. Steven har omgjort de tradisjonelle forelesningene til kollokvie- og diskusjonstimer der han verdsetter studentenes innspill og tanker, og er opptatt av at studentene og han selv skal komme fram til løsningen sammen.»

Han har jobbet tett med sykehusmiljøet i alle år, med både brystkreft og hjernekreft.

– Ved brystkreft kan en svulst sende ut små klumper av celler som gjør at kreften sprer seg. Hvis du med blodprøver klarer å fange opp disse signalene tidlig, øker sjansen for overlevelse. Jeg har også et nært samarbeid med Rikshospitalet om analyse av stoffskiftesykdommer hos spedbarn. Hvis du er født med en stoffskiftesykdom som gjør at du for eksempel ikke bryter ned stoffer på riktig vis, kan du bli du satt på en diett som kan redusere problemer forbundet med dette. Alle spedbarn i Norge får i utgangspunktet en sånn test, og det er et samarbeid jeg er med på. Det er kult.

Som om ikke alt dette er nok, arbeider Wilson også med alternativer til dyreforsøk.

– Jeg er med på et stort prosjekt som går ut på å dyrke organer, for eksempel levere fra stamceller, og bruke dem til å teste legemidler på i stedet for på dyr. For når du dyrker levere fra en pasient, med pasientens egne stamceller, så er det mer relevant enn om du bruker en rotte. Alle disse tingene går på medisin og diagnostikk.

Man blir nesten sliten bare av å høre Wilson fortelle om alt han holder på med.

– Jeg tror ikke jeg hadde orket å jobbe så mye hvis jeg ikke hadde hatt musikken. Da hadde det gått dårlig. Musikk er det viktigste jeg kan tenke meg, utenom kjærligheten til venner og familie. Da vi var i studio nylig, var det lenge siden jeg hadde laget en skive sist. Følelsen kan jeg bare beskrive som … hvis du er en flyentusiast som etter 30 år med entusiasme endelig får lov til å fly F16, det er den følelsen du får, at du er på helt riktig sted. At du kan gå helt inn i det.

Mer musikk framover

Planene framover for Steven Wilson Quartet er å spille mer.

– Jeg har gitt beskjed til alle rundt meg at musikk kommer til å bli mer og mer prioritert igjen. Vi har brukt mange år på å bli ferdig med sounden på en måte, og nå er vi ikke langt unna. Jeg bor i Oslo, så jeg bor nærme alt. Kim, som spilte i Superfamily, har et nytt band som heter Das Body, som er et sykt bra band, og de har et studio som kvartetten bruker. Jeg bidrar også her og der med vokal, gitar og bass i innspillingene til Das Body. Jeg er veldig glad for at jeg har Kim og bandet hans, og bandet mitt, så det er et miljø.

– Superfamily var veldig orkestrert, mens kvartetten har en ekstremt høy grad av improvisasjon. Vi har et veldig bevisst forhold til ikke å ha det for stramt. Vi er to jazzmusikere og to rockemusikere, og det er helt bevisst, for å sikre at vi får denne improvisasjonsdelen inn i bildet. Musikalsk har det blitt mer tverrfaglig; James Brown, Miles Davis, men du kan også høre en del Stones inni der. Etter hvert har vi begynt å låne mer og mer fra hiphop. Du finner ikke den konkurransegreia i rock som du finner i hiphop i dag. Hiphop er jo jazzmusikk, en utvikling av jazzmusikken. De folka som spiller hiphop nå er hyperavanserte musikalsk.

Spellemannspris da han var 30, og professor da han var 42. Hva er det som motiverer ham nå?

– Jeg sa til kjæresten min her om dagen at jeg har fått «post professor-syndrom». Det var fantastisk da jeg ble professor i fjor, men samtidig er det ikke noen flere brett i dette spillet. Og det begynner å bli litt vanskelig for meg. Hva er det neste? Jeg tror også det er derfor musikken er viktig. Jeg er litt gira på å få en ny, litt lengre kreativ tid med musikken. Jeg er 43 år, og da har jeg 25 år igjen av et vanlig yrkesliv. Jeg er veldig glad for de mulighetene det jeg har gitt meg. Som professor har du enorm frihet. Livet mitt er veldig enkelt, jeg har ikke så mange bekymringer. Men jeg vil gå på veggen om jeg bare skal gjøre det jeg gjør nå i 25 år til, det hadde vært skikkelig krise.

Dette bringer oss litt nærmere hva slags stoff Wilson er laget av. Slike analyser er som vi har hørt overraskende vanskelige. Men noe menneskelig er det nok!

***

Her om dagen tok Wilson og samboeren en personlighetstest sammen med naboene.

– En av naboene er opptatt av personlighetstester, og da tok Taran og jeg en test vi også. Hun ble «megleren», mens jeg fikk vite at jeg er «forkjemperen».

I begrunnelsen står det blant annet:

«Forkjemper-personligheten er en sann fri sjel … Forkjempere er svært uavhengige, og mye mer enn stabilitet og sikkerhet, trenger de kreativitet og frihet».