En veldig streit punker

På dagtid er Christer Gilje opptatt av kraftforsyningen i Norge. Når mørket faller på, finner han fram gitaren og spiller proto-punk.

Gilje er med i bandet No Fun, som har spesialisert seg på de tre første utgivelsene til The Stooges, som var punk lenge før punken. Frontfiguren var Iggy Pop. Sanger som «I wanna be your dog» låter mørkt og illevarslende den dag i dag. Kontrasten er stor til Giljes kontorjobb.     

– Til daglig er jeg leder for en liten avdeling som jobber med kommunikasjon og samfunnskontakt i Statnett. Flere der har vært på konsert med No Fun, så de skjønner at det er en del av meg å kunne stå på scenen og spille høyt og hylle rocken. De er også veldig klar over at jeg er like opptatt av Iggy som enkelte på min alder er av lokalhistorie eller hærførere. Men ja, de fleste der har ikke noe forhold til at jeg driver og slår på fuzz-pedalene så ofte jeg kan for å bråke skikkelig. Jeg er jo en veldig streit type i hverdagen.

No Fun plays the Stooges
Den dystre mannen helt til venstre er Christer Gilje. Resten av No Fun (fra venstre): Kristoffer Skretting (vokal), Eiliv Hagen (bass), Eirik Thorsen (trommer), Tor-Erling Thømt Ruud (gitar), Atle Thiis-Messel (keyboard).

Kultband

The Stooges ga ut tre album med rå og primitiv rock’n’roll mellom 1969 og 1973. Platene solgte elendig.

– De var rett og slett for tidlig ute, både med musikkstilen og den ekstremt utagerende sceneopptredenen til Iggy Pop. Rundt 1970 syntes mange at det ble altfor drøyt. Men den store mengden av bilder som finnes fra de få åra de holdt på, viser at det var en del fans der ute allerede da. Og mange som var i musikkbransjen skjønte at det var noe der, for eksempel David Bowie. Ryktene sier at det var han som maste for å få møte Iggy, ikke omvendt.

Til tross for mager kommersiell suksess, har The Stooges satt dype spor i rockehistorien.

– Jeg pleier å si at det ikke finnes et eneste rockeband som har startet opp i en kjeller, en garasje eller et bomberom etter 1973 som ikke har fått med seg Stooges i bagasjen på en eller annen måte. Enten gjennom musikken eller gjennom den ekstreme og utagerende tilstedeværelsen til Iggy. Jeg har sjelden møtt noen som spiller i band som ikke har hørt om Stooges. Ikke alle digger det, men jeg har heller aldri møtt noen som sier de hater Stooges.

DSCF1567 (3)
Christer Gilje med det tredje albumet til The Stooges, Raw Power, produsert av David Bowie og kreditert Iggy & The Stooges. (Foto: Sven Erik Lundby)

Gilje er født i 1972 og er følgelig for ung til å ha fått med seg starten på The Stooges. Som så mange andre i hans årgang, var Kiss det første favorittbandet.

– «I was made for loving you» var trolig første låta jeg virkelig digga. Den var jo gitarbasert, men jeg var ikke så bevisst på Ace Frehley som gitarhelt. Så var det en kamerat av storebroren min som sa jeg måtte høre litt skikkelig heavy metal, og han lånte meg Deep Purple – Made in Japan. Da oppdaget jeg Ritchie Blackmore. I konkurranse med David Gilmour var han nok min første favorittgitarist.

Tilfeldigvis gitarist

Gilje var 13 år da han begynte å spille gitar, etter at en av vennene hans vant konkurransen om å spille trommer i bandet på fritidsklubben. 

– Jeg har aldri angret på at det ble gitar og ikke trommer, spesielt ikke når jeg ser trommisen i No Fun sette opp det digre trommesettet, mens jeg har en gitar, en forsterker og noen fuzzpedaler.

Den første gitaren han kjøpte var en billig Epiphone som han hadde et par år da han gikk på ungdomsskolen.

– Jeg lærte å spille med Lillebjørns gitarbok og ellers ved å få tips fra andre gitarinteresserte i diverse kjellerstuer og på fritidsklubben. Etter fylte 40 tok jeg opp igjen spillingen etter en del år med lite aktivitet, og da tok jeg noen privattimer. Men jeg har innsett at jeg lærer aller mest av å spille andres låter, for da må jeg strekke meg litt når nye kombinasjoner og teknikker dukker opp!

– Den første ordentlige gitaren jeg eide var en Gibson Marauder jeg kjøpte brukt for rundt 2500 kroner i 1987. En stor sum den gangen. Det er egentlig ikke en så veldig god gitar, men jeg har den fortsatt i samlingen og ser på den som en sjarmerende og rar outsider jeg må ta vare på og ta fram i ny og ne.

DSCF1532 (2)
Christer Gilje om sin Music Man Stingray II: Den er litt som en Stratocaster, bare tyngre, fordi den har aktive pickuper som går på batteri. Litt moro, men også en gitar det er ganske vanskelig å bli venn med. Det er ellers diverse brytere som til dels ser mer ut som på en kjøkkenmaskin. Jeg kjøpte den av instruktøren da jeg tok mopedførerbevis, for 1500 spenn!

Mange helter

Giljes musikksmak favner bredt. Men det skal helst være mørkt eller hardt, eller skikkelig svulstig.

– Jeg er av dem som brukte store deler av pengene mine på plater og konserter fra jeg gikk på ungdomsskolen, og har et veldig sterkt forhold til Nick Cave, The Smiths, The Cure, Magazine, R.E.M., David Bowie, Suede, Bruce Springsteen, Led Zeppelin, Deep Purple, Seigmen, Motorpsycho, De Press … du vet, sånne band og artister en rockeinteressert mann på 47 gjerne liker.

–  Av gitarister er jeg glad i Jimmy Page for de finurlige hoppene han gjør iblant uten å briefe for mye, Blixa Bargeld i The Bad Seeds for å spille uten regler, Jørn Christensen fra De Press for å være genial – og selvsagt Ron Asheton for å ha fått så ekstremt mye energi ut av veldig enkle grep.

The Stooges og Iggy Pop ble en del av livet hans midt på 80-tallet.   

– Jeg oppdaget Iggy Pop i 1985-86 da han gjorde et comeback med det mest kommersielle albumet han noensinne ga ut, Blah Blah Blah. Da hadde jeg nettopp oppdaget Ziggy Stardust-albumet til David Bowie. Han var en nær venn og samarbeidspartner med Iggy, og var veldig delaktig i comebacket. Selv om jeg i dag synes det meste fra den plata stinker av syntetisk 80-tall, var det gjennom den jeg oppdaget den urkraften Iggy har, og jeg begynte å søke bakover i katalogen. Da jeg kjøpte det første Stooges-albumet, med klassikere som «No Fun» og «I wanna be your dog», innså jeg at dette var noe av det mest fantastiske jeg hadde hørt. Så kom Iggy på turné til Norge og spilte – som alltid – mange av Stooges-låtene live, og da var det ingen vei tilbake for min del.

No Fun
No Fun på scenen på Fru Lundgreen i Trondheim (Foto: Mona Sprenger)

For de som ikke kjenner Stooges så godt, hvor bør nybegynnere starte?

– «No Fun» er ur-låta. Tre grep og veldig enkel tekst. Men legg merke til at det er akkurat nok, og feelinga i låta er virkelig forløperen til punken og all annen rock som handler mer om energi enn virtuositet. Så er det den kanskje største hiten deres, om man kan si de har hatt en hit, «I wanna be your dog». Som «No Fun» er den såre enkel, men full av energi. Begge handler om universell tenåringsproblematikk: Jeg kjeder meg, og jeg vil ha kjæreste.  Så kan en gå videre til den litt tyngre plata Fun House og høre på «Down on the street» og «Dirt». Her er det mindre punk og mer tung rock, og Norges nå avdøde gitarhelt Marius Müller oppkalte bandet sitt etter den plata. Til slutt den mest møkkete plata av dem alle, Raw Power. Hør gjerne «Gimme Danger», som er sugende og nesten litt balladeaktig, og så selve låta over alle rockelåter for mange – spesielt alle som var del av scandirocken (Turboneger, Gluecifer, Hellacopters og flere), nemlig «Search and destroy». Den finnes det utallige coverversjoner av. De fleste spiller den litt for høyt og litt for fort.

Gilje har sett Iggy på scenen mange ganger.

– Det er ingen jeg har sett flere ganger live enn Iggy. Hver gang han har vært i Oslo og omegn, i tillegg til Roskilde, Göteborg, Stockholm, Bergen, Fredrikstad, og sist i Trondheim. Det er alltid fantastisk, og Iggy er alltid fullstendig påskrudd. Etter gjenforeningen fikk jeg også med meg Stooges i ulike sammensetninger, dessverre bare tre ganger. Men det er jo tre ganger mer enn jeg trodde jeg skulle få oppleve!

Tanken om å starte et Stooges tribute-band oppstod i 2016.

– Som med mange andre band, startet det som en idé seint på natta. «Vi må lage et Stooges-band en dag! Ja!» Vi var en gitarist og en bassist som digga Stooges, og så var det å begynne å samle flere. Vi hadde noen andre innom de første øvingene, men fant ganske raskt en eks-kollega, en lillebror, en barndomsvenn og en festkompis som ville være med. Og vi fikk det til å funke ganske kjapt.

No Fun på The Crossroad Club i Oslo:

No Fun forsøker ikke å etterligne The Stooges ned til minste detalj. Men den karakteristiske gitarlyden må være på plass.  

– Vi har flere Reverend-gitarer, blant annet Reverend Ron Asheton Signature, som gitaristen i The Stooges selv var med på å designe. Så er det Fender Stratocaster og Gibson Les Paul, det siste er favoritten til den andre Stooges-gitaristen, James Williamson. Vi har også en Daredevil Real Cool Fuzz til de tidligste låtene deres, mens 70-tallslåtene funker bra med Boss Distortion. Den andre gitaristen i No Fun har ansvar for wah wah-arbeidet, som også er en viktig del av de tidlige låtene. Så har vi begge Fender Hot Rod, selv om Stooges selv spilte med svære Marshall-opplegg. Det er jo fordi en Fender Hot Rod låter bra til alle formål, og er liten nok til å fraktes enkelt, stor nok til å bruke på scenen.

DSCF1534 (5)
Nødvendig inventar i et Stooges tribute-band: Reverend Ron Asheton signaturmodell.
DSCF1542 (2)
Christer Gilje har også en Fender Stratocaster, som Ron Asheton hadde som en av sine favoritter.
DSCF1538 (2)
"Den andre" Stooges-gitaristen, James Williamseon, foretrakk Gibson Les Paul.
Christers pedaler (2)
En Ron Asheton Real Cool Fuzz gjør lyden tilstrekkelig møkkete.

Vil spille mer

No Fun har spilt rundt 15 konserter over fire år.

– Spesielt på Last Train og Mono i Oslo har det vært stappfullt og god stemning. Ved siden av Oslo har vi spilt i Halden, Trondheim, Bergen og Tromsø. Etter koronaen har vi løse planer for flere av byene rundt Oslo, og vi må selvsagt spille i hovedstaden snart igjen. Fire av bandmedlemmene er fra Bærum, så vi jobber med å spille med noen gamle punkere fra Bærum på en festival i Sandvika. Viktig å gjøre dét også til en rockeby.

Den streite punkeren fra Bærum har like stor glede av å høre på musikk, som å framføre musikk.  

– Det å høre musikk gir enorm glede, alt fra energi til tårer, og spesielt på konsert. Jeg elsker følelsen av å stå aller forrest på konsert når energien og samspillet er helt på topp mellom artist og publikum, eller når det refrenget eller den melodisk geniale biten dukker opp i en favorittlåt. Og det å få lov til å stå på scenen og spille for folk, levere musikk, tilstedeværelse, glede og energi, det er kanskje den ultimate måten å sveve litt utenfor livet en liten stund på. Den følelsen kan forresten komme i øvingslokalet også. Det å spille gitar, og aller helst sammen med noen, det er lite som slår det.

Se video: Disse gitarene og pedalene bruker Christer Gilje i No Fun for å få den riktige Stooges-sounden. 

Vil du kommentere denne artikkelen?

%d bloggers like this: