Har Jarle Aabø norsk rekord i låtskriving?

Jarle Aabø er tidligere journalist i Dagens Næringsliv og en av landets mest kjente PR-rådgivere. Men visste du at han har spilt fiolin i Ungdomssymfonikerne, skrevet en drøss med låter og brent en dyr gitar i peisen?

DSCF1839 (4)
Jarle Aabø med gitaren han sverger til når han er på scenen, en Guild D-55. (Foto: Sven Erik Lundby)

Sin første låt skrev Aabø da han var 30 år.

– Jeg husker den fortsatt. Jeg hadde tatt T-banen hjem alene til Eiksmarka den kvelden da ingen vakker kvinne forbarmet seg over meg. Så den heter «Det ble T-banen hjem i kveld». Jeg har aldri sunget den, bortsett fra i smug, for den er så suppete og trist at det er helt grusomt.

– Etter at jeg lagde den, tenkte jeg: Hvor i huleste kom den sangen fra? Det er nok noe jeg har arvet. Faren min skrev sanger hele sitt liv. Noen fikk han ned på noter, blant annet en salme som jeg har spilt inn, med ny tekst. Bestemor skrev mange sanger, men de er tapt for alltid. Oldefar, som var fra Smørklepp i Telemark, ble omtalt som visesmed.

Til sammen har Aabø laget ufattelige 1200 låter. Skrivesperre er noe han bare har lest om.  

– Det blir for mye innimellom, rett og slett. Sist helg var jeg i Balsfjord, og da skrev jeg fire melodier, blant annet «Balsfjord-valsen». Jeg har ikke bruk for alle disse låtene. Men vi spiller jo inn noen av dem. Vi har 25 låter i produksjon nå, så om ikke lenge runder vi 50 publiserte sanger.

«Vi» er bandet Løse Fugler, der gitarist og produsent Stein Bull-Hansen og tekstforfatter Jarle Myrvold er de eneste faste medlemmer utenom Aabø selv. Bull-Hansen er kanskje mest kjent som medgitaristen til Øystein Sunde gjennom 20 år. Myrvold på sin side er velkjent i Asker og Bærum som skilt- og dekorhåndverker.

Løse Fugler konsert (2)
Sist påske leverte Løse Fugler konserten «12 sanger utenfor Roma». Den ble vist på TV Østfold og TV Øst utallige ganger. Konserten kan du se her: https://www.youtube.com/watch?v=Ax5DQcTcBr4. Fra venstre: Stein Bull-Hansen (gitar), Jarle Aabø, Rune Arnesen (trommer) og Bjørn Enoksen (bass).

Etter at Myrvold kom med på laget, skriver ikke Aabø tekster selv.

– 3. januar 2018 ble jeg kontaktet av en tekstforfatter som heter Jarle Myrvold. Han spurte om han kunne få lov til å skrive tekster for meg. Ja, det er fint, svarte jeg, for jeg kan ikke skrive de beste tekster. Jeg prøver, men det er jo ikke bra nok. Myrvold er et supertalent.

På to år har samarbeidet resultert i rundt 150 sanger. 

– Når jeg har laget en melodi, sender jeg den til Jarle. Hvis han liker den, skriver han en tekst. Så får jeg teksten tilbake, etter en time eller en uke. Jeg synger den inn og sender den tilbake til ham, slik at han eventuelt kan justere litt på teksten. Deretter overtar Stein Bull-Hansen, som jobber videre med produksjonen.

– Du har jo en fast jobb å passe, men det virker som du bruker veldig mye tid på musikken?

– Nei. Jeg bruker ett minutt, da, på å lage en låt, en melodi. Eller ett og et halvt. Ikke noe mer enn det. Resten er det andre som gjør. Og så må jeg legge på vokal, og jeg bruker ikke lang tid på det. Ti minutter kanskje.

– Går det virkelig så fort?

– Ja, det gjør det, merkelig nok. To-tre take, det er det.

– Så det er bare tilsynelatende at du bruker mye tid på musikk?

– Ja. Jeg vet ikke hvorfor jeg lager låter sånn som jeg gjør. Jeg har lurt på det helt siden jeg begynte. Det høres veldig arrogant ut og si at det tok meg ett minutt, men det er det det gjør. Jeg kan ikke noe for det.  

– Melodiene bare er der?

– Ja, tydeligvis.

– Hvordan holder du oversikt over 1200 låter?

– Tekstforfatter Jarle Myrvold er av natur som bibliotekar å regne, og han har laget et detaljert arkiv. Samtidig har jeg brukt samme opptaksenhet, en iPhone. Der er det nå 1647 filer, ettersom jeg noen ganger skriver vers og refreng separat. 

DSCF1826 (4)
Jarle Aabøs eldste gitar er fra 1880-årene og tilhørte hans bestemor. (Foto: Sven Erik Lundby)

Annenfiolinisten

Jarle Aabøs musikkinteresse ble vekket på en konsert med Arve Tellefsen i Samfundet i Halden.

– Da var jeg syv år, og jeg sa til mor: «Jeg vil begynne å spille fiolin.» I flere år gikk jeg hos en kjent og tålmodig fiolinlærer i Halden som het Trygve Eng.

Unge Aabø må ha vist lovende takter, for han fikk være med i Ungdomssymfonikerne, som annenfiolinist. Ungdomssymfonikerne er Norges nasjonale ungdomsorkester og består av landets 100 mest talentfulle og dyktige musikkstudenter.

– Jeg husker godt da Ungdomssymfonikerne hadde sommersamling på Skjeberg folkehøyskole. Først var det gruppeøvinger, og jeg lærte meg mine ting. Så kom hele orkesteret sammen i aulaen. Jeg satt midt inni der, og så kom den lyden fra orkesteret! Jeg begynte å grine. Det var så vakkert! Dirigenten skjelte meg ikke ut, men jeg fikk klar beskjed. «Enten spiller du, eller så går du ut og griner.»

– Mange ganger har jeg lurt på hvorfor ikke symfoniorkestre selger sitteplasser inne i orkesteret. Til hundre tusen kroner per billett, for eksempel. Det er en kjempeidé, og det er nok av folk som har penger. Da kan de sitte der og bli bergtatt, for det er en usedvanlig vakker opplevelse.

Da han var 14 år, flyttet familien til Hamar. Faren var ansatt som lærer på Hedmarktoppen folkehøyskole.

– På Hamar hadde jeg ingen fiolinlærer rundt hjørnet, og jeg hadde gått lei av den fela, egentlig. I hvert fall ramlet jeg over en skive som jeg kjøpte mest på grunn av coveret. Det sto bare «E.C. Was Here». Jeg ante ikke at E.C. var Eric Clapton, men det var en fin kvinne på coveret. Da jeg satte på plata, hørte jeg Clapton spille «Further Up The Road». Da gikk jeg opp til fatter’n og sa at jeg måtte ha en gitar. Han kjøpte en Gibson SG Custom med vibarm, 68-modell.

– Det er vel det gitarister vil kalle en god far!

– Han var snill, han. Han betalte 3000 kroner for gitaren. I dag er den verdt 300 000 tror jeg, men jeg har den ikke lenger. Så viste pappa meg at jeg kunne koble gitaren i en Tandberg spolebåndopptaker og vri lyden helt opp. Da ble jeg stående og spille blues i to år. Det ble ikke mer fele på meg. 

– På folkehøyskolen var det flere band, og jeg begynte jeg å spille sammen med dem. Jeg brukte Gibson-gitaren og en Music Man-forsterker med fire høyttalere. Den låt helt fantastisk, så jeg var skikkelig på hugget da.

– Hadde du gitarundervisning, eller har du lært deg selv å spille?

– Jeg har lært det via Lillebjørn Nilsens visebok.

– Øver du mye? Lærer du deg nye ting?

– Nei. Jeg er ikke flink nok. Jeg gidder ikke. Det de sier, disse proffe gitaristene, er at jeg har en god høyrehånd, og det tar jeg som et kompliment. For det handler om å skape rytmikk.

Hjemmestudio (3)
Da koronakrisen kom dundrende, gikk Løse Fugler i studio og spilte inn 13 nye låter. Dette skal bli album nummer 2. Fra venstre: Bjørn Enoksen (bass), Stein Bull-Hansen (gitar) og Rune Arnesen (trommer). (Foto: Jarle Aabø)

Fløt på talentet

Jarle Aabøs journalistiske løpebane begynte i Halden Arbeiderblad. Deretter gikk veien til Solradioen, en nærradio i Halden som faren hans startet i 1984. Der stiftet han bekjentskap med en sambygding som senere har satt sitt preg på norsk strengemusikk. 

– Geir Sundstøl debuterte i en nærradiosending jeg hadde. Via telefon. Det ringte en pjokk, for å bruke det utrykket, og spurte om vi kunne jamme. «Ja, vi kan jamme, vi», sa jeg. «Du får legge ned telefonrøret og ta gitaren på fanget, og ikke ha for høy lyd på radioen, for da blir det feedback.» Så satt vi og jammet på direkten en ti minutters tid, jeg i studio og han hjemme på Brødløs. Jeg tror det var første gangen han spilte utenfor gutterommet.  

Det hører med til historien at Sundstøl i nyere tid har bidratt med dobro på en av Aabøs innspillinger.

Etter nærradiotiden begynte han på Norsk Journalisthøgskole i Oslo.

– Jeg kom inn på det de kalte «talent», ikke på grunn av gode karakterer.

Den første sommeren skulle journalistelevene ut i praksis. Hver elev skulle sette opp en prioritert liste over redaksjoner de ønsket å jobbe i. 

– Jeg skrev NRK Dagsnytt som nummer én, Kvinner og klær som nummer to og Allers som nummer tre. Jeg visste ikke at jeg var strategisk da jeg gjorde det, men skjønte det rett etter at jeg hadde levert lappen. Lærerne forsto jo at de ikke kunne sende meg til kvinneukebladene, og det ble et voldsomt oppstyr. Hva med NRK Østfold? Nei, det står ikke det på lappen, sa jeg. Så da ble det Dagsnytt, og dermed kom jeg inn i pressen på en veldig ålreit måte.

Han fortsatte å jobbe i Dagsnytt mens han gikk på journalistskolen, fram til 1989. Så var han researcher for Dan Børge Akerø på siste runde av Lørdan. Han jobbet også litt i Østlandssendingen og Dagsrevyen.

– Så søkte jeg min første faste jobb, som politisk reporter i Dagens Næringsliv. Der ble jeg i ti år, først som politisk reporter, senere som finansjournalist. Jeg vet at jeg er totalt inhabil, men journalistikken i Dagens Næringsliv på 1990-tallet er den beste journalistikken som er blitt levert i Norge. Så forsvant Kåre (Valebrokk), og avisen endret policy. Fra å gå etter de med mest makt i næringslivet, ble de mer opptatt av «bakgårdskatter og birkebeinere». Det er ingen kritikk, det er bare en observasjon.  

Nord-Korea (2)
For fem år siden dro Jarle Aabø på en ti dagers svipptur til Nord-Korea. – I en slags butikk i Pyongyang fant jeg en kassegitar med verdens lengste sustain. Den ble med hjem, sier han. (Foto: Privat)

Spetakkel og moro

Deretter tok Aabø steget over i PR-bransjen. Først til Tor Mikkel Waras selskap, før han begynte for seg selv. Siden 2003 har han drevet Aabø & Co, som på det meste har hatt 12 ansatte. I dag er det to faste og to tilknyttede rådgivere.

– Det har vært 20 år med faglig spetakkel og mye moro.

Hovedtyngden av oppdragene har dreid seg om krisehåndtering.

– Når det stormer i mediene, er det om å gjøre at de blir så korte som mulig. Jeg er på en måte en slags medieadvokat. Hvis du skal snakke med VG, er det lurt å tenke igjennom på forhånd hvordan du skal legge opp intervjuet. Det er jo veldig få som går i retten uten advokat. Jeg mener det er en del av demokratiet å søke råd og få hjelp når det gjelder ting du selv ikke kan noe om.

– Jeg har selv hatt mine stormer i det offentlige rom, og da søker jeg råd. Det er ikke lett å holde hodet kaldt når det angår deg selv. Da trenger du folk som står utenfor. Jeg kan ikke hjelpe meg selv, det tror jeg ingen andre kan heller. 

Midt oppe i alle kontroversene han har pådratt seg gjennom årene, har musikken alltid vært der. Og den har betydd mye for ham.

– Vi har en sang som heter «Mitt skakke vater». Det er vel ikke et menneske som har et rett vater. Musikk for meg gjør at det ikke blir så skakt.

– Det må du utdype.

– Jeg vet ikke om jeg vil …  Det er nok lurt å få utløp for sine følelser et sted. Og da har musikken vært den kanalen som gjør at jeg ikke har så skakt vater som jeg kanskje kunne hatt.

Aabø er en dreven radiomann og foredragsholder. Men å stå på en scene og synge for folk, det fikset han ikke.

– Nå skal jeg fortelle hvordan dette er. Musikk er følelser, i hvert fall for meg, og det er noe helt annet. Før jeg skulle ha min første offentlig opptreden for 15 år siden, satt jeg på do med maks diaré mens jeg hørte «Og da er neste artist klar …». Et par minutter forsinket kom jeg meg på scenen og sang de sangene jeg skulle. Jeg husker ingenting av det. Da jeg var ferdig, gikk jeg ut og spøy i buskene. Da jeg kom til meg selv, tenkte jeg at dette går ikke. Jeg ringte et konsertsted i Halden og booket ny konsert, for dette måtte jeg bare overvinne.

– Har du klart det?

– Ja. Det skjedde noe for to-tre år siden. Jeg ble invitert av kultureliten på Røa til å ha en konsert. Jeg håper de ikke leser dette, men jeg innbilte meg at noen ønsket at jeg skulle komme og synge så de kunne få noe å humre av. Men jeg hørte selv at det ble fint. Bassist Bjørn Enoksen og jeg traff planken. Da tenkte jeg, ok, det går!

Fra å være så nervøs at han knapt husker noe fra en konsert, har han kommet dit at han synes det er trivelig å synge.

– Det skyldes særlig samarbeidet med Jarle Myrvold. Er det en som kan pakke ord melodiøst inn i en melodi, så er det han. Det er også viktige ting han skriver om. Når jeg opptrer nå, så vet jeg at jeg har tekster som formidler noe, og da har jeg lyst til å synge. I 99 prosent av tilfellene han sender meg en tekst, sier jeg til ham: Bor du inni hodet mitt, eller? Det er litt skummelt, for han forteller historier som er mine.

DSCF1815 (5)
Under den beskyttende og fargerike folien skjuler det seg en Fender Gold Leaf Stratocaster.
Wrapping 3 (3)
Jarle Myrvold er skilt- og dekorhåndverker, i tillegg til tekstforfatter for Jarle Aabø. Klikk på bildet for å se video som viser hvordan han folierte Aabøs Stratocaster: https://www.youtube.com/watch?v=W8GW7k0CQDk

Samler på gitarer

Jarle Aabø har huset fullt av gitarer. Det er lenge siden han har telt dem, men det skal være rundt 50. Og han samler ikke på gitarer for å samle.

– Du vil jo gjerne ha en veldig bra Stratocaster, og en bra Les Paul. Så vil du ha en god Telecaster, og kanskje en halvakustisk. Det hadde jeg, og var fornøyd med det. Men i 2013 ville jeg ha nye gitarer inn i huset på grunn av låtskriving, for å kunne bli inspirert. Da begynte jeg å kjøpe. Ikke dyre ting. Jeg prøvde å finne gitarer som hadde noe ved seg, for eksempel disse Aria-kassegitarene fra slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Når jeg får en gitar som låter litt annerledes enn de jeg har fra før, får jeg ny inspirasjon til låtskrivingen.

Ny gitar (2)
Jarles siste gitarkjøp. I sommer fikk han endelig tak i Gibson ES Artist, en modell som ble produsert fra 1979 til 1985. Les mer her: http://www.es-335.com/2012/07/09/es-artist/

Med unntak av noen få hjertebarn, overbeskytter han ikke gitarene sine.  

– Gutter i nabolaget som har lyst til å begynne å spille gitar, kommer innom og låner en gitar en måned eller to. Det synes jeg er hyggelig. Det er også folk som låner gitarer til studioinnspillinger og sånn.

Slik var det ikke tidligere.

– Før var gitaren viktigere enn tannbørsten og soveposen min. Jeg lånte den ikke bort til noen. Hvis det var noen som tok på den, ble jeg arg. Det var en slags gitaridioti. Men på 90-tallet var jeg i Valencia og kjøpte en Alhambra nylongitar. Jeg prøvde mange gitarer før jeg valgte den jeg ville ha. Da jeg satte inn Fishman pickups, forsvant magien ved gitaren. Den ble død. Det var litt sorg, for gitaren var veldig inspirerende å spille på.

Da bestemte han seg for å gjøre noe med gitaridiotien.

– Jeg sa til meg selv at en gitar er en gitar, og verden er full av gitarer. Det er ikke bare den ene. Om en gitar får en ripe eller går i stykker, betyr ingen ting. Jeg husker at jeg og en venninne satt foran peisen med et glass vin, og så fikk jeg den crazy ideen at den eneste måten å bli kvitt gitaridioten på, var å ta et oppgjør med den. Jeg tok Alhambra’en og stappet den inn i peisen. Jeg husker jeg måtte ha halsen oppi pipa for å få den inn. Min venninne trodde det hadde klikket for meg …

– Det hadde kanskje det?

– En liten stund … Men etter det har jeg ikke brydd meg om gitarenes ve og vel. Nå kan jeg miste en gitar i bakken uten å kjenne en negativ vibe, for jeg har jo brent opp en Alhambra!

– Hvor mange av gitarene dine spiller du på jevnlig?

– Det er noen få som går på rundgang. I det siste har jeg spilt mest på Aria-gitarene, for de står her på kjøkkenet, og da er det kort vei. Så hender det jeg henter en annen gitar og setter den på kjøkkenet, og da blir det den nye kjøkkengitaren. Men det er to forskjellige ting å være hjemme her og spille og lage låter. Når jeg spiller live, spiller jeg kun på Guild D-55. Det er verdens beste scenegitar.

At det ble en Guild og ikke en Martin, har følgende forklaring.

– Jeg skulle holde en konsert og hadde tenkt å kjøpe en Martin. Jeg var hos importøren og prøvde gitarer som kostet fra 35 000 til 150 000. Men ville ikke ha noen av dem. Det var noe som manglet. Så jeg ringte til Øyvin Fjeld for å få hjelp. Han hadde en kompis som skulle selge en Guild D-55. Han jobbet i Fender og hadde kjøpt den da Fender eide Guild. Derfor hadde han ikke lov til å ta mer enn han hadde gitt for den. Så det var et røverkjøp. Jeg kjøpte den usett. Jeg er veldig glad i den gitaren. Den går ikke opp i pipa, for å si det sånn.

– Vi bruker Stein Bull-Hansens Martin når vi er i studio, og det er en vanvittig skjønn studiogitar. Men den funker ikke for meg.

Hva er forskjellen på en studiogitar og scenegitar?

– Scenegitaren blir aldri sur. Du trenger knapt å stemme. Den har en utadvendt lyd. Nå er ikke jeg ekspert på akustiske gitarer, jeg forteller bare hva jeg opplever. Så kan folk mene at min opplevelse skyldes at jeg har for lite kunnskap. Det lever jeg godt med, for jeg har funnet min drømmegitar på scenen. 

Se video: Jarle Aabø intervjues om sine gitarer av Tellef Øgrim:

Prince er favoritten

– Hva var du inspirert av da du begynte å lage musikk – du nevnte Eric Clapton?

– Clapton er ikke noe forbilde. Det er mange som mener at han er verdens beste gitarist, men han er ikke i nærheten av topp 100 for meg. Han spiller kjedelig, synger kjedelig og ser kjedelig ut. Men folk elsker ham, og det skal jeg ikke ta fra dem. Han var kul å høre på i gamle dager, i Yardbirds og sånn, men vi har kommet lenger som gitarister i dag.

– Prince er mitt store idol når det gjelder musikk. Jeg er kanskje Norges største Prince-fan. Jeg har til gode å spille en Prince-låt selv, for det er ikke noen vits å prøve en gang. Så er jeg veldig fan av AC/DC. Det er jo tregrepsmusikk, og jeg lager mye tregrepsmusikk. Jeg er også begeistret for Rush. Det er de tre jeg vil jamme med i himmelen, når vi kommer så langt.

– Ingen norske i himmelen?

– Jeg må jo si at det Ronnie Le Tekrø har drevet med, er tøft. Han er en fabelaktig gitarist. Det er også Vidar Busk. Han har spilt på en låt for meg som heter «Vinter». Stein Bull-Hansen er den tredje norske gitaristen jeg setter pris på. Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med ham. Han har en musikkforståelse jeg aldri har vært borti før når det gjelder å produsere og arrangere. Han har vel spilt gitar på 3000-4000 låter, så han er en av de mest brukte studiogitaristene i Norge.

– Hører du mye på musikk?

– Ja, og det går mye i funk. Funken gjør meg glad. Prince er en utømmelig skattkiste. Så har du The Meters, og en jeg oppdaget nå, Corey Wong. Jeg tror kanskje jeg liker funk fordi det er utenfor mitt register. Så jeg kan bare slappe av. Jeg kommer ikke til å skrive en funklåt uansett hvor mye jeg har lyst. Og da er det et fristed hvor jeg bare kan nyte musikken.

DSCF1848 (2)
Jarle Aabøs "altertavle": – I 1985 fremførte Prince en lang live-versjon av Purple Rain i New York. Da han mot slutten av sangen slo mikrofonstativet i gulvet, ble jeg blodfan av The Purple One. Da han døde ble det bare trist og stille, så jeg dro til Jernia og kjøpte lilla maling. Jeg har sikret meg fire av favorittgitarene hans. Den hvite "The Cloud" fra Purple Rain er det første jeg ser når jeg åpner inngangsdøren. Rett og slett et vakkert syn.

Løse Fugler

Siden sangen om T-banen, har Aabøs låter kommet nesten like tett som bilene over Svinesundsbrua ved fødebyen Halden.

– Etter hvert som jeg begynte å skrive sanger som jeg syntes låt bra selv også, fant jeg ut at jeg skulle bruke de pengene jeg har – ikke på å spille golf på Bogstad – men på å spille inn sanger slik at de ikke blir borte. For jeg har en teori om at alle de sangene som bare kommer deisende i hodet mitt, har en mottaker et eller annet sted. 

Bandet som komper Jarle Aabø, er mer et prosjekt enn en fast samling musikere. 

– Prosjektet heter Løse Fugler fordi musikere gjerne vil spille, men de har ikke lyst til å knytte seg til noe fast. Så når vi spør noen om de har lyst til være en løs fugl, svarer de ofte ja. Jeg har vært opptatt av at jeg ikke bare vil jobbe med musikk, men at jeg liker å jobbe sammen med flinke mennesker. De som har jobbet med meg, og det er en lang liste, er alt fra de beste tyrkiske musikerne du kan finne i Istanbul, til Skandinavias kanskje beste trommeslagere, Rune Arnesen og Per Lindvall. Det er ufattelig raust at de gidder, jeg forstår det ikke.

– Stein, Jarle og jeg var i Stockholm og spilte med Per Lindvall og broren hans, Sven, som er bassist. Per har spilt med alt som kan krype og gå i Skandinavia, blant annet Abba og A-ha. Han har vært med på 6000 låter og er kjent for å være en av de stødigste trommeslagerne i verden. Da vi kom hjem, måtte vi flytte skarptromma et par-tre steder i miksen, så det ikke skulle høres ut som en «maskin».

Løse Fugler i Stockholm (2)
For et snaut år siden var Løse Fugler i et Stockholm-studio og spilte inn 12 nye låter som blir et av de to kommende albumene. Fra venstre: Stein Bull- Hansen (gitar), Per Lindvall (trommer), Jarle Myrvold (tekstforfatter), Sven Lindvall (bass) og Jarle Aabø (vokal). (Foto: Privat)

Hvis man skal sette en merkelapp på Aabøs musikk, vil det kanskje være den brede sjangeren visepoprock. Men han har også spilt inn en black metal-låt.

– Når folk hører den, begynner de å le.

Inspirasjonen var en Black Sabbath-konsert i Halden. Da han kom hjem, tok han fram gitaren til bestemoren fra 1880-tallet og begynte å spille et eller annet.

– Oi, det var et kult riff. Men jeg tenkte at dette måtte være noe jeg hadde hørt på konserten. Så jeg gikk på Facebook og spurte om det var noen som har peiling på Black Sabbath, for det har ikke jeg. Den første som svarte, var en som heter Erling Solem fra Møre og Romsdal. Han sa, nei, det er ikke Black Sabbath. Kan jeg riffe litt jeg også, spurte han. Bare riff i vei, sa jeg, kjør på. Så gikk det to måneder, og så fikk jeg en fil i posten. Da hadde han vært i Trondheim og spilt inn kompet sammen med Frode Rønningsbakk på bass og Andreas Nergård på trommer. Jeg fikk helt bakoversveis! Så har jeg en bekjent som spiller i et nederlandsk black metal-band som heter Disquiet. Jeg sendte fila til ham, og han la på kaskader med gitarer. Så var den innom Stein Bull-Hansen, som la på noen gitarer til, før den gikk til SONO Records i Praha og ble mikset der. Til slutt sang jeg vokalen på do her hjemme. First take. Jeg skal liksom «growle», er det ikke det det heter?

Her kan du høre Jarle Aabø growle: «Svart blod, Black blood» (Spotify).

– Rå musikk krever et rått cover. Å lage metall-låta "Svart Blod, Black Blood" var usedvanlig fascinerende, forteller Jarle.

Jarle Aabø og Løse Fugler kan høres på mange innspillinger på Spotify. På YouTube og Facebook-gruppen «Løse Fugler» kan du se flere videoer. Likevel er Aabø fortsatt langt mer kjent som PR-rådgiver enn artist. Man skulle tro at en smart PR-mann kunne ha gjort noe med det.

– Å lage PR for seg selv går ikke, så jeg må nok hyre inn et PR-byrå. Men jeg driver ikke med dette for å bli kjent, men fordi det er en viktig hobby. Det jeg håper, er at vi etter hvert kan få komme og spille mer ute for folk. Det kan jeg virkelig tenke meg. Og så ønsker jeg meg en lydtekniker til jul. Han eller hun skal mot et mildt honorar bidra til at jeg får spilt inn kassegitardemoer av 150 låter som er gryteklare.

Musikere som så langt har vært med i prosjekt Løse Fugler: Gitar: Claes Neeb, Vidar Busk, Brynjar Takle Orh, Stein Bull-Hansen, Milan Cimfe, Erling Solem, Fabian Verwij, Ant Şimşek, Magnus Berg, Espen Waleur. Trommer: Per Lindvall, Rune Arnesen, Håvard Takle Orh, Anders Nergård, Edvard Synnes, Hermund Nygaard, Dag Kristoffersen. Dobro: Geir Sundstøl. Steel: Øyvind Blomstrøm.Piano: Anders Aarum, Edvard Synnes.  Bass: Sven Lindvall, Steinar Raknes, Eylem Pelit, Bjørn Enoksen, Bo Berg, Øystein Fransvåg, Frode Rønningsbakk, Milan Cimfe, Stein Bull-Hansen Kor: Torine Askvoll, Are Sigvardsen. Claudia Scott, Kari Iveland, Mari Sarnes Jardin, Dag Brandth, Sigurd Herlofsen, Karoline Gregersen, Caroline Ingeberg, Jarle Myrvold, Mona Veum Bækkevold, Anja Martine Mørk, Sandra Holck-Roos Larsen, Ann-Christin Willumsen. Bendir/erbane: Abbas Karacan. Oud/cumbus: Altuğ Öncü. Stryk: Dominic Griffiths, Truls Carlsborg Bernhardsen, Vojtech Novak. Fløyter: Steinar Ofsdal. Mandolin: Claudia Scott, Stein Bull-Hansen. Fiolin: Einar Olav Larsen.

%d bloggers like this: